"Hvorfor Fysioterapi må bli mer synlig i samfunnet"

I en tid der helseutfordringene øker i omfang, og der helsetjenesten vår er under sterkt press, er det påfallende at fysioterapi fortsatt er en av de minst synlige profesjonene i offentligheten. Til tross for at fysioterapeuter daglig bidrar til å redusere sykdomsbyrden, forbedre livskvaliteten og forkorte sykefraværet for titusenvis av mennesker, får faget for lite oppmerksomhet i samfunnsdebatten. Dette må endres – og ikke bare for fysioterapeutenes skyld, men for hele befolkningens helse.

Fysioterapeuter er en uunnværlig del av helsevesenet

Fysioterapi er ikke luksusbehandling. Det er en bunnsolid, evidensbasert helsetjeneste som gir mennesker verktøyene de trenger for å forebygge skader, mestre smerte, gjenoppbygge funksjon og forbedre livskvalitet i alle faser av livet¹. Alt fra nyopererte hoftepasienter til småbarn med forsinket motorisk utvikling, og eldre med fallfare, får konkret hjelp som beviselig gir resultater.

En rapport fra Verdens helseorganisasjon peker på at muskelskjelettlidelser, som ryggplager og artrose, er blant de ledende årsakene til funksjonstap globalt². Dette er tilstander der fysioterapi spiller en nøkkelrolle, både for å hindre forverring og for å fremme aktiv deltakelse i samfunnet.

Likevel blir fysioterapeuter sjelden løftet frem i samfunnsdebatten om helseprioriteringer. Det er på høy tid at dette endres.

Fysioterapi er en av de mest kostnadseffektive helsetjenestene vi har

Flere omfattende helsesystemanalyser viser at fysioterapi er blant de mest kostnadseffektive tiltakene for å redusere behovet for dyr medisinsk behandling, inkludert kirurgi³. Ta artrose som eksempel: systematiske oversikter dokumenterer at strukturert fysioterapi, med målrettet styrketrening og veiledning, reduserer smerte og forbedrer funksjon i like stor grad som kirurgiske inngrep, men uten risikoen som følger med operasjon⁴.

På arbeidsplassen kan tidlig tilgang til fysioterapi redusere sykefraværet med opptil 60 %, ifølge flere studier på arbeidsrettet rehabilitering⁵. Når vi vet at muskel- og skjelettlidelser er den største årsaken til sykmeldinger i Norge, er det uforståelig at vi ikke investerer langt mer i synliggjøring av fysioterapiens rolle i arbeidslivet.

Synlighet handler ikke om profesjonens selvbilde, men pasientens tilgang

Dette handler ikke bare om at fysioterapeuter ønsker seg større anerkjennelse. Det handler først og fremst om pasientene. Når fysioterapi er lite synlig i samfunnet, er det mange som ikke forstår når, hvorfor eller hvordan de bør oppsøke fysioterapeut. De risikerer å gå for lenge med plager de faktisk kunne fått hjelp for.

For eksempel viser undersøkelser at mange pasienter med langvarige ryggsmerter først oppsøker fysioterapeut etter måneder, eller til og med år, med plager – til tross for at tidlig fysioterapi gir bedre resultater⁶. Dette betyr at vi har et folkehelseproblem som i stor grad kunne vært forebygget gjennom bedre informasjon og tilgjengelighet.

Fysioterapeuter må derfor være mer synlige i mediebildet, i politiske diskusjoner, og i samfunnet generelt. De må ta aktivt ordet og bruke sin faglige tyngde til å forklare hvilken forskjell de faktisk gjør. Ikke som en markedsføringskampanje, men som en folkehelseprioritet.

Fysioterapi er avgjørende for en aldrende befolkning

Norge står foran en demografisk utfordring. Innen 2060 vil andelen av befolkningen over 70 år nesten dobles⁷. Med økt levealder følger økt risiko for fall, redusert mobilitet, kroniske sykdommer og funksjonstap. Fysioterapi er et av våre viktigste verktøy for å møte disse utfordringene.

Eldre som deltar i regelmessige treningsprogram utviklet og tilrettelagt av fysioterapeuter, reduserer fallrisikoen med opptil 30 %⁸. Dette gir ikke bare store individuelle helsegevinster, men også en betydelig samfunnsøkonomisk besparelse gjennom redusert behov for pleie og sykehustjenester.

Ved å fremheve fysioterapiens rolle i aldringspolitikken, kan vi bidra til at flere eldre forblir selvhjulpne og får leve aktive liv lenger. Men da må fysioterapeuter og helsemyndigheter i fellesskap sørge for at denne kunnskapen blir kjent.

Vi må skape en kultur der fysioterapi er førstevalg

Et av de viktigste grepene vi som samfunn kan ta, er å etablere en forventning om at fysioterapi skal være førstevalget ved muskel- og skjelettplager. For mange er det dessverre slik at fastlegen henviser videre til spesialist eller kirurg før fysioterapi er forsøkt, til tross for at internasjonale retningslinjer anbefaler fysioterapi som førstevalg⁹.

Dette er et holdningsproblem, både blant helsepersonell og befolkningen generelt. Derfor må vi investere i informasjon og utdanning – ikke bare for pasientene, men også for beslutningstakere og andre helsefaglige miljøer.

Ved å gjøre fysioterapi til en naturlig og kjent del av folks forventninger til helsetjenester, kan vi bidra til å redusere unødvendig lidelse, kostnader og sykelighet i samfunnet.

En samfunnsøkonomisk nødvendighet

Til slutt er det nødvendig å understreke at dette ikke er et spørsmål om luksus eller profesjonskamp. Synliggjøring av fysioterapi er en samfunnsøkonomisk nødvendighet. I en tid der presset på helsevesenet vokser, er det avgjørende at vi satser på forebygging og tidlig intervensjon fremfor kostbar reparasjon.

Fysioterapeuter gir befolkningen verktøyene de trenger for å ta vare på egen helse, mestre kroniske tilstander og leve aktive, selvstendige liv. Det er på høy tid at vi som samfunn anerkjenner verdien av denne kompetansen, og løfter fysioterapi opp dit det hører hjemme: i sentrum av helsepolitikken.

Kilder:

1. World Confederation for Physical Therapy. (2020). Physiotherapy: A global profession.

2. Woolf, A. D., & Pfleger, B. (2003). Burden of major musculoskeletal conditions. Bulletin of the World Health Organization.

3. Health Quality Ontario. (2018). Physiotherapy rehabilitation after total knee or hip replacement: An evidence-based analysis. Ontario Health Technology Assessment Series.

4. Fransen, M., & McConnell, S. (2014). Exercise for osteoarthritis of the knee. Cochrane Database of Systematic Reviews.

5. Coole, C., Nouri, F., Narayanasamy, M., Baker, P., & Khan, S. (2020). Work-focused interventions for preventing and treating work disability associated with musculoskeletal disorders: A systematic review. Occupational and Environmental Medicine.

6. Foster, N. E., et al. (2018). Prevention and treatment of low back pain: evidence, challenges, and promising directions. The Lancet.

7. Statistics Norway (SSB). (2022). Eldrebølgen – hva vet vi om befolkningsutviklingen?

8. Sherrington, C., et al. (2019). Exercise for preventing falls in older people living in the community. Cochrane Database of Systematic Reviews.

9. Qaseem, A., Wilt, T. J., McLean, R. M., & Forciea, M. A. (2017). Noninvasive treatments for acute, subacute, and chronic low back pain: A clinical practice guideline from the American College of Physicians. Annals of Internal Medicine.