Mer er ikke bedre – hvorfor «hardere trening» ofte gir dårligere resultater i rehabilitering

I både trening og rehabilitering lever ideen om at mer belastning, mer smerte og raskere progresjon gir bedre resultater. Denne tankegangen er dypt forankret i treningskultur og samfunnsforståelse av «effektiv behandling». Likevel viser både klinisk erfaring og forskning at for høy belastning for tidlig ofte er en av hovedårsakene til stagnasjon, smerteoppbluss og frafall i rehabilitering.

Dette er ikke et argument mot progresjon, men et oppgjør med forestillingen om at progresjon alltid må være aggressiv.

Når intensjon kolliderer med biologi

Kroppen tilpasser seg belastning gjennom biologiske prosesser som tar tid: vevsremodellering, nevral tilpasning og gradvis økt toleranse. Når belastningen overstiger vevets eller nervesystemets kapasitet til å tilpasse seg, får vi ikke adaptasjon – vi får beskyttelsesrespons.

I praksis betyr dette:

• økt smerte

• stivhet og tretthet som varer flere dager

• redusert bevegelseskvalitet

• tap av mestring og motivasjon

Dette ses hyppig ved senebesvær, langvarige ryggplager og postoperativ rehabilitering.

Smerte er ikke et mål på kvalitet

Et seiglivet problem i både trening og rehab er ideen om at smerte er et tegn på effektiv behandling. Moderne smerteforskning viser det motsatte: smerte er et signal om trussel, ikke skade i seg selv.

Ved gjentatt overdosering lærer nervesystemet å forvente smerte, noe som:

• øker sensitivitet

• reduserer toleranse for belastning

• gjør progresjon vanskeligere over tid

God rehabilitering handler derfor ikke om å unngå all smerte, men om å holde belastningen innenfor et nivå kroppen kan lære av.

Progressiv, men konservativ – ikke passiv

En vanlig misforståelse er at lavere belastning betyr ineffektiv behandling. Tvert imot viser studier at gradvis, individuelt tilpasset progresjon gir like gode – og ofte bedre – langtidsresultater enn aggressive protokoller.

Dette innebærer:

• tydelige kriterier for progresjon

• respekt for restitusjon

• justering basert på respons, ikke kalender

I mange tilfeller er det tryggere å øke volum før intensitet, og kontroll før kraft.

Fysioterapeutens rolle

I en tid med digitale programmer, standardiserte protokoller og «one size fits all»-løsninger blir fysioterapeutens kliniske skjønn stadig viktigere. Det er ikke øvelsen i seg selv som avgjør utfallet, men doseringen, timingen og konteksten.

Å si «vi går litt saktere frem» er ikke et tegn på svak behandling – det er ofte et tegn på faglig modenhet.

Oppsummering

Hardere trening er ikke automatisk bedre trening. I rehabilitering gir for rask og aggressiv belastning ofte dårligere resultater over tid. Progressiv, men moderat dosering – tilpasset pasientens respons – gir bedre mestring, mindre smerte og mer bærekraftig fremgang.

Kilder

• Silbernagel, K. G., Hanlon, S., & Sprague, A. (2020). Current clinical concepts: Conservative management of Achilles tendinopathy. Journal of Athletic Training, 55(5), 438–447. https://doi.org/10.4085/1062-6050-356-19

• Meeusen, R., Duclos, M., Foster, C., Fry, A., Gleeson, M., Nieman, D., Raglin, J., Rietjens, G., Steinacker, J., & Urhausen, A. (2013). Prevention, diagnosis, and treatment of the overtraining syndrome. European Journal of Sport Science, 13(1), 1–24. https://doi.org/10.1080/17461391.2012.730061

• Nijs, J., Clark, J., Malfliet, A., Ickmans, K., Voogt, L., Don, S., den Bandt, H., Goubert, D., & Dankaerts, W. (2019). In the spine or in the brain? Recent advances in pain neuroscience applied in the intervention for low back pain. Clinical and Experimental Rheumatology, 37(5), 108–115.