Adductor Brevis

Adductor brevis er en kort, vifteformet muskel i det mediale låret som tilhører adduktorgruppen. Den er lokalisert dypt for pectineus og adductor longus, og foran adductor magnus. Selv om den er mindre i størrelse sammenlignet med sine nabomuskler, har den en viktig rolle i hoftens funksjon, spesielt under gange og stabilisering av bekkenet. Adductor brevis bidrar også til finjustering av bevegelser i hofteleddet, som er avgjørende ved hurtige retningsendringer og balansering i stående stilling.

Utspring

• Corpus ossis pubis (fremre del av pubis)

• Ramus inferior ossis pubis (nedre gren av skambeinet)

Muskelen har et smalt, men tydelig definert utspring fra den fremre flaten av pubis og den laterale delen av nedre pubisgren. Utspringet ligger dypt og nært symfysen, og danner starten på muskelfibrene som sprer seg vifteformet lateralt og nedover mot femur. Dette utspringet gir god mekanisk vektstang for adduksjon og rotasjon, særlig ved lette, raske bevegelser som krever kontrollert aktivering.

Feste

• Labium mediale lineae asperae femoris (øvre halvdel)

Muskelen fester seg bredt langs den mediale leppen av linea aspera, som ligger på baksiden av femur. Festet strekker seg over øvre tredel av femurskaftet og ligger mellom pectineus (mer proximalt og medialt) og adductor magnus (mer distalt og lateralt). I tillegg til den aponeurotiske hovedfestet på linea aspera, kan enkelte fibre smelte sammen med nærliggende muskulatur, noe som skaper en funksjonell overgang mellom ulike deler av adduktorgruppen.

Dette festet gir adductor brevis gode forutsetninger for å utføre både kraft og presisjon i bevegelser. Muskelens plassering tillater også kontrollert bevegelse under varierende belastning, noe som er sentralt i idretter og dynamisk aktivitet.

Relasjoner til nærliggende strukturer

Anatomisk ligger adductor brevis som et slags midtpunkt i adduktorgruppen. Den er umiddelbart:

• Dyp for: pectineus og adductor longus

• Overfladisk for: adductor magnus og obturator externus

• Nært relatert til: nervus obturatorius, som deler seg i en fremre og bakre gren på hver side av muskelen

• Inferiort: er den i kontakt med m. gracilis mot det mediale låret

Denne plasseringen gjør adductor brevis til en viktig orienteringsstruktur under disseksjon og kirurgi i lyske- og bekkenområdet. Relasjonen til de perforerende arteriene og obturatornerven gjør den også sårbar ved visse skader og inngrep.

Innervasjon

Adductor brevis innerveres av nervus obturatorius (L2–L4), som stammer fra den fremre delen av plexus lumbalis. Nerven passerer gjennom canalis obturatorius og deler seg i to grener som omgir muskelen – én gren foran og én bak.

Denne delingen gir adductor brevis en karakteristisk topografisk relasjon og kan brukes klinisk ved nevrologisk kartlegging. Muskelens nerveforsyning sikrer rask kontraksjonsevne og finmotorisk kontroll, som er avgjørende for balanse og retningsendringer.

Blodforsyning

Den primære blodforsyningen til adductor brevis kommer fra arteria profunda femoris, som sender perforerende grener til adduktorgruppen. I tillegg bidrar:

• Arteria obturatoria, via sine proximale grener

• Arteria circumflexa femoris medialis, gjennom kollaterale forbindelser

Disse blodkarene danner et rikt anastomosenettverk rundt muskelen, noe som gir god oksygentilførsel selv under langvarig eller repetitiv aktivitet. Det rikelige blodtilførselen er også fordelaktig ved restitusjon etter mikrotraumer og ved behandling av tendinopatier.

Funksjon

Adductor brevis har hovedfunksjonen sin i adduksjon av låret, altså å føre låret inn mot kroppens midtlinje. I tillegg medvirker den til:

• Fleksjon av hofteleddet, særlig i nøytral eller lett flektert posisjon

• Rotasjon: Muskelens plassering gjør at den kan bidra til både innad- og utadrotasjon avhengig av hofteleddets posisjon og hvilke muskelfibre som aktiveres

• Stabilisering av bekkenet: Under gange, spesielt i fase med én fots støtte, hjelper muskelen til med å holde bekkenet horisontalt ved å trekke mot støttebenet

Adduktorgruppen, inkludert adductor brevis, er svært aktiv i lukkede kinetiske kjeder – som når vi står, går, løper eller sparker. Brevis-muskelen fungerer her både dynamisk og isometrisk for å kontrollere bevegelser i frontalplanet og redusere belastning på ligamenter og leddkapsel.

Klinisk betydning av adductor brevis

Adductor brevis spiller en mer subtil, men kritisk rolle i hofteleddets biomekanikk. Svakhet eller skade i denne muskelen fører sjelden til total funksjonssvikt, men kan forstyrre finmotorisk kontroll og belastningsfordeling i hofte–bekken–kne-kjeden. Dette merkes spesielt ved rotasjon, hurtige endringer i bevegelsesretning, eller ved overbelastning i sport med retningsskift og hoftestabilitet som krav.

Ved unilateral svakhet kan man observere kompensatoriske mønstre med overbruk av tensor fasciae latae eller iliopsoas, og økt medial belastning i kneet. Dette gir risiko for utvikling av sekundære plager, inkludert medial knesmerte, trokantertendinopatier eller uspesifikke lyskesmerter.

Adduktorrelaterte skader

En av de vanligste kliniske tilstandene som involverer adductor brevis, er adduktortendinopati, som særlig rammer idrettsutøvere innen:

• Fotball

• Ishockey

• Håndball

• Kampsport

• Langdistanseløping

Adduktortendinopati kjennetegnes av gradvis utviklende smerte i lysken, ofte mest uttalt ved passiv abduksjon eller aktiv adduksjon. Den vanligste skadekomponenten er overbelastning av senefestet til pubis, hvor også brevis fester. Adductor brevis er oftere involvert enn man tidligere trodde, spesielt i langvarige tilfeller med dårlig respons på rehabilitering rettet mot kun adductor longus.

Risikofaktorer inkluderer tidligere lyskeskade, svak kjernemuskulatur, nedsatt bevegelighet i hoftebøyere og manglende balanse mellom adduktorer og abduktorer. Anatomiske variasjoner som beinlengdeforskjell eller økt pronasjon i foten kan også bidra.

Triggerpunkter og referert smerte

Adductor brevis har dokumenterte myofascielle triggerpunkter som ofte gir referert smerte:

• Inn i lysken

• Nedover medial lårregion

• I enkelte tilfeller mot innsiden av kneet

Triggerpunktene er ofte vanskelige å palpere isolert på grunn av muskelen sin dype beliggenhet, og forveksles lett med smerte fra adductor longus eller gracilis. Ved langvarige lyskesmerter som ikke bedres med vanlig adduktortrening, bør brevis vurderes

som mulig årsak.

Biomekanisk rolle i gang og idrett

Under gange og løp aktiveres adductor brevis isometrisk i standfasen for å hindre overdreven lateral bevegelse av bekkenet. I tillegg bidrar muskelen i det tidlige frasparket til å føre låret raskt inn mot midtlinjen, og med et visst moment av fleksjon og rotasjon – særlig viktig i idretter som krever sideveis akselerasjon.

I frontalplanet stabiliserer brevis hoften ved å motvirke abduksjonskrefter, og i transversalplanet justerer den inn- og utadrotasjon sammen med de dypere lagene av adduktorgruppen.

Ved svakhet i brevis (eller inhibisjon, for eksempel etter skade), kan man se:

• Økt lateralt utfall av kneet (valgus-stilling)

• Redusert kontroll ved ettbensøvelser

• Økt risiko for adduktorskade på motsatt side ved asymmetri

Undersøkelse og testing

Palpasjon av adductor brevis krever presisjon og kunnskap om relaterte strukturer. Den finnes dypt i lysken og krever at pasienten er i lett utadrotasjon og lett fleksjon for optimal tilgang. Direkte palpasjon mot det mediale aspektet av lårbenet, proximalt og dypt for adductor longus, gir mest presis lokalisering.

Spesifikke tester for adductor brevis finnes ikke isolert, men følgende kan gi nyttig informasjon:

• Adductor squeeze test: pasienten presser sammen knærne mot motstand, med variasjon i vinkel (0°, 45°, 90°). Smerte ved lav vinkel kan tyde på brevis-affeksjon.

• Reservert adduksjonstest: med pasienten i ryggliggende, hofte i lett fleksjon og kne strakt. Motstand mot adduksjon i denne posisjonen aktiverer brevis sterkt.

• Stretch test med abduksjon og ekstern rotasjon: smerte i denne posisjonen peker ofte på brevis, fordi muskelen strekkes mest her.

Ved mistenkt kronisk problem anbefales også dynamisk testing, inkludert ettbens knebøy og step-down-test, for å observere hoftekontroll i funksjonelle bevegelser.

Prinsipper for rehabilitering av adductor brevis

Ved skade på adductor brevis – enten som del av en tendinopati, muskelstrekk eller postural overbelastning – er målet å gjenopprette kontrollert kraftutvikling, vevstoleranse og funksjonell symmetri i hofteleddet og bekkenet. Rehabiliteringen må individualiseres basert på om problemet er akutt eller kronisk, om det er lokal smerte, eller referert dysfunksjon via omkringliggende strukturer.

Et vanlig feilgrep i klinikken er å fokusere ensidig på stretching og avlastning. Ved langvarige plager i adduktorene viser nyere forskning at styrketrening med progressiv belastning gir bedre og mer varig effekt enn passive tiltak alene¹. Dette gjelder også for adductor brevis, til tross for at den er mindre og dypere enn sine nabomuskler.

Faseinndeling og tilnærming

1. Akuttfase (0–5 dager):

Målet i denne fasen er å redusere smerte og beskytte mot videre skade. Unngå provoserende bevegelser, spesielt raske abduksjonsbevegelser eller uventet strekk.

Tiltak:

• Hvile med kontrollert bevegelse

• Is og lett kompresjon

• Lett aktivering av omkringliggende muskulatur uten smerte

2. Tidlig rehabilitering (5–14 dager):

Målet er å gjenopprette kontrollert kontraksjon av adduktorene og spesielt reaktiv aktivering av brevis.

Tiltak:

• Isometrisk adduksjon med knær i 30–60° fleksjon

• Balanseøvelser i stående med kontrollert vektbæring

• Lett slyngeaktivitet og nerveflossing ved samtidig obturatorirritasjon

3. Progressiv styrkefase (2–6 uker):

Nå økes belastningen med vekt på eksentrisk kontroll og spesifikke bevegelser der adductor brevis er særlig aktiv.

Tiltak:

• Copenhagen-adduksjoner i lav og høy vinkel

• Slideboard-adduksjoner (glidende bevegelse fra stående)

• Dynamisk knebøy med strikk i frontalplanet for medial stabilisering

• Trening i utfall med hofteleddsrotasjon

4. Retur til idrett (fra uke 6):

Her bør man teste full styrke og kontroll ved maksimale retningsskift og hurtige bevegelser i frontalplanet.

Tiltak:

• Løpsdrill med laterale retningsskift

• Skøytehopp (lateral bounding)

• Høyhastighets adduksjonsøvelser med eksentrisk bremsefase

• Sportsspesifikke bevegelser med gradvis økende intensitet

Målrettede øvelser for adductor brevis

1. Isometrisk knesammentrekning med ball

Utførelse: Pasienten ligger på rygg med hofter og knær i 90°. En myk ball plasseres mellom knærne. Pasienten klemmer sammen i 5–10 sekunder, gjentas 10–12 ganger.

Effekt: Aktiverer brevis i kontrollert vinkel. Kan brukes tidlig uten smerte.

2. Copenhagen adduksjonsløft (modifisert)

Utførelse: Pasienten ligger sideliggende med underekstremitet på en benk, overekstremitet støtter seg i gulvet. Øvre ben løftes sakte opp og ned.

Effekt: Spesielt effektivt for brevis i tillegg til longus. Start med bøyde knær og bygg gradvis til full utstrekning.

3. Glidende adduksjon på håndkle

Utførelse: Pasienten står med ett ben på gulv, det andre på et glatt håndkle. Glid benet ut til siden og dra det sakte tilbake med kontrollert aktivering.

Effekt: Eksentrisk belastning av hele adduktorgruppen. Juster vanskelighetsgrad etter friksjon og tempo.

4. Ettbens knebøy med vekt på medial stabilitet

Utførelse: Pasienten står på ett ben og utfører sakte knebøy. Et strikk trekkes lateralt i bekkenhøyde for å utfordre hofteadduktorene.

Effekt: Stimulerer brevis via isometrisk støtte i medial retning og tverrplan.

Fysioterapeutisk oppfølging

Ved langvarige plager er det essensielt å undersøke:

• Hofteleddets rotasjonskontroll

• Lumbopelvin rytme

• Fotstilling og pronasjonsmønster

• Asymmetrisk belastning i stående og ved gange

Et strukturert opplegg med både manuell undersøkelse, funksjonstester og måling av styrke er nødvendig for å sikre at pasienten får rett tiltak til rett tid. Mange pasienter med adductor brevis-problematikk responderer best på tverrfaglig tilnærming, inkludert veiledet trening, justering av treningsbelastning og eventuell screening for biomekaniske avvik i underekstremiteten.

Avsluttende bemerkninger

Adductor brevis er en liten, men klinisk viktig muskel som ofte overses ved lyskeplager. Ved grundig undersøkelse, målrettet rehabilitering og riktig dosert styrketrening, kan man oppnå full restitusjon og funksjon selv hos aktive idrettsutøvere. Kunnskap om muskelens plassering, funksjon og kliniske betydning gir fysioterapeuten et klart fortrinn i vurdering og behandling av hofte–lyske-komplekset.

Kilder:

• Moore, K. L., Dalley, A. F., & Agur, A. M. R. (2014). Clinically Oriented Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins.

• Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

• Standring, S. (2016). Gray's Anatomy (41st ed.). Edinburgh: Elsevier Churchill Livingstone.

• Netter, F. (2014). Atlas of Human Anatomy (6th ed.). Philadelphia, PA: Saunders.