Gluteus Minimus

Gluteus minimus er den minste og dypestliggende av de tre glutealmusklene, lokalisert i hofteregionens bakre lateralside. Sammen med gluteus medius og gluteus maximus danner den den laterale muskulaturen i setet, og inngår i det funksjonelle komplekset som er ansvarlig for bevegelse og stabilitet i hofteleddet. Gluteus minimus spiller en særlig viktig rolle i bekkenkontroll under gange og enbensstående, og har derfor stor klinisk relevans i både rehabilitering og skadeforebygging.

Utspring og feste

Gluteus minimus har sitt utspring på den laterale, ytre flaten av os ilium – nærmere bestemt mellom den fremre (linea glutea anterior) og nedre (linea glutea inferior) gluteallinje. Muskelfibrene danner et trekantet mønster som konvergerer mot en smal sene.

Denne senen fører muskelen i anteroinferior retning og passerer over den øvre flaten av trochanter major på lårbenet. Her separeres den fra beinet ved hjelp av en liten bursa – den trochanteriske bursa til gluteus minimus – og fester til slutt på den anterolaterale delen av trochanter major. I enkelte anatomiske varianter kan muskelfibre blande seg med tilgrensende strukturer som piriformis, m. gemellus superior eller til og med m. vastus lateralis.

Topografiske relasjoner

Gluteus minimus ligger direkte mot innsiden av hoftebenet (os ilium) og er dermed i kontakt med benet gjennom hele sin dype flate. Den er dekket av gluteus medius på sin ytre flate. Mellom disse to musklene løper både a. glutea superior og n. gluteus superior, noe som er viktig å kjenne til ved kirurgiske inngrep i hofteregionen.

I fremkant grenser gluteus minimus mot m. tensor fasciae latae, mens den baktil har relasjon til piriformismuskelen. Ved innfestingen på trochanter major er senen til gluteus minimus lokalisert over den reflekterte senen til m. rectus femoris og hoftekapselen – en detalj som kan være viktig ved intraartikulære tilstander.

Innervasjon

Gluteus minimus innerveres av nervus gluteus superior, en motorisk nerve som stammer fra den sakrale pleksus (nerverøtter L4–S1). Nerven løper sammen med a. glutea superior gjennom det suprapiriforme rommet i foramen ischiadicum majus, og forgreiner seg deretter mellom gluteus medius og gluteus minimus på vei fremover.

Innervasjonen er entydig og spesifikk, noe som gjør nervus gluteus superior klinisk viktig ved både nevrologisk utredning og kirurgi i bekken- og seteregionen. Lesjoner eller trykk mot denne nerven kan føre til isolert svakhet i gluteus minimus og medius, med tydelige konsekvenser for ganglaget.

Blodforsyning

Gluteus minimus mottar sin arterielle forsyning hovedsakelig fra a. glutea superior, som er en gren fra a. iliaca interna. Den dype grenen av denne arterien går mellom gluteus medius og minimus og forsyner begge musklene.

I tillegg deltar trochanterisk anastomose i blodforsyningen til de distale delene av muskelen og senefestet. Denne anastomosen inkluderer grener fra:

• a. glutea superior

• a. glutea inferior

• a. circumflexa femoris medialis

En robust blodtilførsel til senefestet er særlig viktig ved seneskader eller kirurgiske reparasjoner i området.

Funksjon

Gluteus minimus har flere funksjoner, som varierer avhengig av hofteleddets stilling og hvilke deler av muskelen som aktiveres:

1. Abduksjon av hofteleddet

Når bekkenet holdes stabilt og musklens utspring er fiksert, trekker gluteus minimus femur lateralt – altså vekk fra kroppens midtlinje. Dette bidrar til sideføring av benet, en viktig komponent i balanse og gange.

2. Intern rotasjon av hoften

Når kun de fremre muskelfibrene aktiveres, og spesielt når hofteleddet er flektert, vil bevegelsen vris i stedet for å føres ut til siden. Dette skyldes endret vektor og vinkling av muskelens drag, og fører til intern (medial) rotasjon av femur.

3. Bekkenstabilisering under gange

Kanskje den mest klinisk relevante funksjonen er at gluteus minimus sammen med gluteus medius forhindrer at bekkenet synker ned mot motsatt side i standfasen. Når man står på ett ben, må de ipsilaterale abduktorene (minimus og medius) trekke ilium ned mot trochanter major for å holde bekkenet horisontalt.

Dersom muskelen er svekket eller inaktiv, vil bekkenet falle ned på motsatt side av standbenet – et tegn kjent som Trendelenburgs tegn.

Klinisk betydning av gluteus minimus

Gluteus minimus sin viktigste kliniske rolle er stabilisering av bekkenet ved vektbæring på ett ben – en funksjon som er essensiell for normal gange og løping. Svikt i denne stabiliteten fører til et karakteristisk mønster kalt Trendelenburgs gange, hvor bekkenet faller ned mot motsatt side av standbenet.

Trendelenburg-tegnet er ikke bare et uttrykk for svakhet i gluteus medius, slik det ofte antas, men også for gluteus minimus. Dette bekreftes blant annet av EMG-studier som viser betydelig aktivitet i minimus under enbens belastning og svingfasen i gange.

Ved lumbopelvine dysfunksjoner, som instabilitet i iliosakralleddet eller rotasjoner i bekkenringen, kan gluteus minimus også kompensere for svakheter andre steder og dermed bli overaktiv eller utsatt for overbelastning.

Vanlige skader og tilstander

1. Gluteus minimus-tendinopati og Greater Trochanteric Pain Syndrome (GTPS):

En vanlig, men ofte oversett tilstand er tendinopati i gluteus minimus. Dette kan gi smerter over laterale hofte, og forveksles lett med trokanterbursitt eller lumbal referert smerte. Sammen med gluteus medius er minimus den vanligste muskelen som affiseres ved GTPS.

GTPS rammer særlig kvinner over 40 år og er ofte forbundet med tidligere hofteartrose, lumbale ryggplager eller biomekaniske avvik som økt adduksjon i standfasen ved gange. MR viser da degenerative forandringer i senen, væske rundt trochanter major og eventuelt partielle rupturer.

2. Triggerpunkter og referert smerte:

Gluteus minimus har flere distinkte triggerpunkter, særlig i fremre og midtre fibersegment. Disse kan gi referert smerte helt ned til laterale legg og fot, som kan forveksles med isjias. Forskjellen er fravær av nevrologiske utfall og negativ Lasegues test.

Ved kronisk overbelastning – for eksempel fra løping på skrått underlag, unilateral vektbæring eller asymmetrisk gang – kan triggerpunktene bli vedvarende aktive og gi betydelig funksjonsnedsettelse.

3. Postoperativ atrofi og redusert funksjon:

Etter hofteprotesekirurgi og ved degenerative tilstander som coxartrose, sees ofte atrofi av gluteus minimus – særlig i den anteriore delen. Dette segmentet er avgjørende for mediorotasjon og kontroll av hofte i belastning. Studier har vist at atrofi i minimus er assosiert med redusert balanse, økt risiko for fall og endret muskelrekruttering ved funksjonelle bevegelser.

Biomekanisk sammenheng og samspill med andre muskler

Gluteus minimus virker aldri alene. Den fungerer i synergi med gluteus medius for å trekke trochanter major opp mot hoftekammen og dermed stabilisere bekkenet.

Under gange samarbeider den også med:

• Tensor fasciae latae for å kontrollere adduksjon og intern rotasjon av femur

• Quadratus lumborum for å motvirke bekkenfall i frontalplanet

• Iliacus og psoas major ved overgang fra stand- til svingfase, for å initiere hoftefleksjon

Dersom gluteus minimus er svak, vil disse samspillene forstyrres, og kompenserende bevegelsesmønstre kan føre til sekundære plager i korsrygg, kne eller ankel.

Ved styrketrening bør gluteus minimus trenes separat fra gluteus maximus, da sistnevnte primært er en ekstensor og utoverrotator, mens minimus er en abduktor og innoverrotator. Dette skillet er viktig for målrettet rehabilitering, særlig etter operasjoner eller ved bekkensmerter.

Styrkeøvelser for gluteus minimus: Evidensbasert aktivering og rehabilitering

Gluteus minimus spiller en avgjørende rolle i hofteleddets stabilitet, særlig under enbensaktiviteter som gange, trappegang og løping. Den er ofte oversett i trening og rehabilitering, men nyere EMG- og MR-studier har vist at svikt i denne muskelen bidrar til en rekke kliniske tilstander, blant annet Greater Trochanteric Pain Syndrome (GTPS), hofteleddsinstabilitet og lumbopelvine dysfunksjon.

Denne oversikten gir deg de mest dokumenterte øvelsene for målrettet aktivering av gluteus minimus, med skille mellom fremre og bakre segment, samt relevante biomekaniske forklaringer.

1. Resistert hofteabduksjon i ekstensjon (stående eller i kabelmaskin)

Formål: Spesifikk aktivering av det fremre fibersegmentet i gluteus minimus, som har høyest EMG-aktivitet i bevegelser som kombinerer abduksjon og lett ekstensjon.

Utførelse: Stå rett med lett fleksjon i kneet på støttebenet. Fest et strikk eller kabel til ankelen på motsatt ben. Før benet utover og bakover i en diagonal bevegelse (abduksjon med ekstensjon). Bevegelsen skal være kontrollert, og overkroppen holdes stabil.

Forskning: Studier har vist at denne diagonale bevegelsen gir høy selektiv aktivering av gluteus minimus, særlig i personer med GTPS¹. Øvelsen skiller seg fra tradisjonell sidehev ved at den i større grad unngår kompensasjon fra tensor fasciae latae (TFL).

2. Sideveis step-up på lav benk (med hofteadduksjonskontroll)

Formål: Funksjonell aktivering av gluteus minimus i standfaselignende posisjon, der den kontrollerer hofteadduksjon og rotasjon.

Utførelse: Stå ved siden av en 20–30 cm høy benk eller plattform. Plasser det ytre benet på benken og press opp slik at du står på ett ben. Fokuser på å holde bekkenet horisontalt og unngå innfall av kne og hofte. Senk deg kontrollert ned igjen.

Forskning: Sideveis step-ups har vist seg å aktivere både minimus og medius i stor grad², samtidig som de reproduserer vektbæring på én hofte. De gir også en trygg inngang til funksjonell trening etter hofteartroplastikk.

3. Modifisert sideplanke med abduksjon

Formål: Kombinasjon av kjernestabilisering og isolert aktivering av gluteus minimus, særlig i bakre fibersegment.

Utførelse: Ligg på siden med albuen under skulderen, bøy nederste ben, og strekk ut det øverste. Løft hoften fra underlaget og hold kroppen i rett linje. Løft deretter det øverste benet i lett abduksjon og innoverrotasjon.

Tips :Ikke roter foten utover – dette vil aktivere gluteus maximus i stedet. Hold hoften fremoverrettet.

Forskning: Denne øvelsen har høyere gluteus minimus-aktivering enn klassisk “clam” eller enkel abduksjon³, og gir mindre kompensasjon fra TFL og quadratus lumborum.

4. Enbens knebøy med hoftekontroll (single-leg squat)

Formål: Funksjonell rekruttering av gluteus minimus som hoftestabilisator under dynamisk bevegelse, spesielt i frontalplanet.

Utførelse: Stå på ett ben, med lett bøyd kne og hofte. Bøy sakte ned i knebøy, mens du holder bekkenet horisontalt og knær og hofter på linje. Gå så dypt du klarer uten at kneet faller innover eller bekkenet tipper.

Variasjon: Hold en vekt foran kroppen for bedre balanse. Bruk speil for visuell kontroll.

Forskning: Single-leg squat er anbefalt i både rehabilitering og prestasjonstrening for å reaktivere gluteus minimus etter inaktivitet, hofteoperasjon eller smerte³.

5. Stående innoverrotasjon med strikk (hip IR band)

Formål: Spesifikk stimulering av gluteus minimus’ rolle som internrotator i funksjonelle bevegelser som gange og trappegang.

Utførelse: Fest et strikk til en stabil struktur i knehøyde. Stå sidelengs og fest strikket til benet lengst bort. Bøy lett i kneet og hofte, og roter låret innover mens du holder foten og bekkenet stabilt.

Forklaring: Denne øvelsen retter seg spesifikt mot gluteus minimus' bidrag til internrotasjon – en bevegelse som ofte er undertrent i tradisjonelle programmer.

Oppsummering og klinisk implementering

Gluteus minimus er vanskelig å trene isolert, og det krever både bevissthet og god teknikk for å unngå overaktivitet i nærliggende muskler som TFL eller piriformis. De mest effektive øvelsene er:

• Diagonal abduksjon i ekstensjon (stående/kabel)

• Sideveis step-ups med hoftekontroll

• Modifisert sideplanke med benløft

• Enbens knebøy med hoftestabilitet

• Stående innoverrotasjon med strikk

Det er særlig viktig å velge øvelser som ikke provoserer ytterligere senebelastning dersom pasienten har GTPS eller tendinopati. Start med statiske øvelser med lav belastning og gå gradvis over til dynamiske og vektbærende varianter etter smertefri progresjon.

Ved langvarige plager bør også gangmønster, skotøy, bekkenstilling og kjerneaktivering vurderes parallelt, da gluteus minimus ofte kompenserer for svakheter eller instabilitet andre steder i bevegelseskjeden.

Kilder:

• Moore, K. L., Dalley, A. F., & Agur, A. M. R. (2014). Clinically Oriented Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins.

• Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

• Standring, S. (2016). Gray's Anatomy (41st ed.). Edinburgh: Elsevier Churchill Livingstone.