"Bør fysioterapeuter overhodet bruke manuell terapi? Hvorfor det kan være farligere enn vi tror"
- Fysiobasen
- 10. juli
- 3 min lesing
Manuell terapi har lenge vært en del av fysioterapeutens verktøykasse – fra mobiliseringer og manipulasjoner til tøyninger og trykk. Metoden har blitt assosiert med presisjon, dyktighet og ofte umiddelbar smertelindring. Men i en tid der evidensbasert praksis står i sentrum, reises det stadig flere spørsmål om manuell terapi egentlig hører hjemme i moderne fysioterapi – særlig når metodene brukes ukritisk, hyppig og uten en helhetlig tilnærming til pasientens situasjon. Kan vi risikere at denne praksisen gjør mer skade enn nytte, både faglig og etisk?
Hva er manuell terapi – og hva brukes det til?
Manuell terapi omfatter en rekke teknikker der terapeuten bruker hendene til å påvirke muskler, ledd og bindevev. Dette inkluderer leddmanipulasjoner, mobilisering, triggerpunktbehandling og bløtvevsarbeid¹. Målet er ofte å redusere smerte, forbedre bevegelighet og normalisere funksjon, særlig ved nakke-, rygg- og bekkenplager. Mange pasienter rapporterer midlertidig symptomlindring etter behandlingen – men spørsmålet er om dette skyldes teknikken i seg selv, eller placeboeffekter og pasientens forventninger.
Mangel på langvarig effekt og svak evidens
Flere systematiske oversikter viser at manuell terapi sjeldent gir bedre effekt enn trening, informasjon og aktiv rehabilitering, spesielt på lang sikt². For eksempel er spinal manipulasjon for korsryggsmerter ikke signifikant mer effektiv enn placebo eller annen konservativ behandling³. Dette utfordrer bruken av manuell behandling som hovedstrategi, og setter spørsmålstegn ved dens plass i fysioterapeutens praksis – spesielt når behandlingen tilbys som “vedlikehold” over mange uker eller måneder.
Skaper passivitet og avhengighet
En av de mest alvorlige innvendingene mot utbredt bruk av manuell terapi er at det kan skape en passiv pasientrolle. Når terapeuten “fikser” problemet uten pasientens aktive deltakelse, svekkes opplevelsen av egen mestring og kontroll⁴. Dette kan føre til avhengighet av behandling og redusert tillit til kroppens evne til å hele seg selv. I verste fall forsterkes smerteatferd og unngåelse av aktivitet – noe som på lang sikt kan forverre pasientens funksjon og psykososiale helse.
Risiko for skade og bivirkninger
Selv om de fleste manuelle teknikker er trygge når de utføres korrekt, finnes det dokumenterte tilfeller av alvorlige bivirkninger, særlig ved høyhastighetsmanipulasjon i nakkeområdet⁵. Disse kan inkludere karskader, svimmelhet, og i sjeldne tilfeller hjerneslag. Dette gjør det etisk og faglig betenkelig å benytte slike metoder rutinemessig – spesielt når dokumentasjonen for effekt er svak og risikoen ikke alltid er fullt kommunisert til pasienten.
Hvorfor brukes det fortsatt så mye?
Tross svak evidens og faglig kritikk, er manuell terapi fortsatt utbredt. Dette kan skyldes:
Pasientforventninger: Mange ønsker “hands-on”-behandling og forventer umiddelbar effekt.
Terapeutens vane og utdanning: Manuell terapi er fremdeles sentralt i mange utdanningsløp.
Kommersielt press: Klinikker markedsfører “ekspertise i manuell behandling” som et salgsargument.
Dette viser behovet for kritisk refleksjon i fysioterapi – både om hva vi gjør, hvorfor vi gjør det, og hvilke konsekvenser det har for pasienten.
Et nødvendig faglig veiskille
Spørsmålet er ikke nødvendigvis om all manuell terapi skal avskaffes, men om det er forsvarlig å bruke den uten å veie nytte opp mot risiko, forventninger og alternativer. Moderne fysioterapi bør være basert på aktiv tilnærming, pasientinvolvering og funksjonsrettede tiltak. Når manuell terapi brukes, bør det skje som en avgrenset del av en helhetlig plan, med tydelige mål, tidsrammer og vurdering av effekt.
Kilder:
Coulter ID, et al. “Manipulation and mobilization for treating chronic low back pain: a systematic review and meta-analysis.” Spine, 2018.
Haneline MT, et al. “Manual therapy for musculoskeletal pain syndromes: efficacy and safety.” Journal of Manual & Manipulative Therapy, 2010.
Rubinstein SM, et al. “Spinal manipulative therapy for acute low-back pain.” Cochrane Database of Systematic Reviews, 2019.
Bishop A, Foster NE, Thomas E, Hay EM. “How does the self-reported clinical management of patients with low back pain relate to the attitudes and beliefs of health care practitioners?” Pain, 2008.
Cassidy JD, Boyle E, Côté P, et al. “Risk of vertebrobasilar stroke and chiropractic care: results of a population-based case-control and case-crossover study.” Spine, 2008.
