Hvorfor blir man kilen?
- Fysiobasen
- for 12 timer siden
- 3 min lesing
De fleste mennesker kjenner følelsen av å være kilen – det ufrivillige latterutbruddet når noen kiler deg på magen, føttene eller i armhulene. Men hvorfor reagerer kroppen slik? Hvorfor klarer vi ikke å kile oss selv? Og hva er egentlig den fysiologiske og evolusjonære hensikten bak denne rare og morsomme kroppslige responsen?
Hva er kiling?
Kiling er en kompleks sensorisk og motorisk respons på lett berøring av huden, og kan gi alt fra fnising til kraftige latterutbrudd og ubehag. Fenomenet deles vanligvis inn i to hovedtyper:
Knismekiling (knismesis): Lett, fjærende berøring av huden, som typisk gir fnising eller lett latter. Du kan ofte utløse denne selv ved å stryke en finger langs huden.
Gargalesisk kiling (gargalesis): Kraftigere kiling som oppstår når noen kiler deg på bestemte kroppsdeler – som ribbein, hals eller føtter – og gir ukontrollerbar latter, vridninger og et sterkt ønske om å få det til å stoppe¹.
Fordeler ved å forstå kiling
Gir innsikt i hvordan kroppen tolker berøring og smerte
Forklarer hvorfor visse områder er mer følsomme enn andre
Hjelper oss å forstå sosiale og evolusjonære reaksjoner
Begrensninger i forskningen
Kiling er fortsatt et delvis uutforsket felt innen nevrobiologi og psykologi. Det er vanskelig å studere, fordi reaksjonen avhenger av både fysisk berøring og sosial kontekst².
Hva skjer i kroppen når du blir kilen?
Når huden berøres, aktiveres spesifikke mekanoreseptorer – sanseceller som reagerer på trykk, strekk og vibrasjon. Disse sender signaler via nerver til ryggmargen og deretter til sensoriske områder i hjernen, blant annet somatosensorisk cortex og insula. Ved kraftigere kiling aktiveres også områder som behandler smerte og emosjonelle reaksjoner – inkludert hypotalamus, amygdala og cingulate cortex³.
Denne kombinasjonen forklarer hvorfor kiling kan oppleves både som morsomt og ubehagelig – og hvorfor det er vanskelig å sitte stille.
Hvorfor kan man ikke kile seg selv?
Dette skyldes hjernens evne til å forutsi konsekvensene av egne bevegelser. Når du forsøker å kile deg selv, mottar hjernen forventningssignaler fra motoriske områder, og slår derfor ned responsen fra sensoriske systemer⁴. Det er en form for nevrologisk «filter» som demper følelsen fordi du vet nøyaktig hva som kommer.
Hvilke kroppsdeler er mest kilne – og hvorfor?
Vanligvis er følgende områder mest følsomme for kiling:
Mage og ribbein
Hals og nakke
Føtter
Armhuler
Innsiden av lår
Disse områdene har stor tetthet av nerveender og ligger ofte nær vitale organer, noe som kan ha betydning for den defensive og automatiske reaksjonen. Kiling i disse sonene utløser gjerne latter og raske refleksbevegelser⁵.
Evolusjonære teorier om kiling
Sosial binding:
Kiling mellom foreldre og barn, eller mellom venner, kan bidra til tilknytning og lek. Latteren som oppstår styrker følelsen av trygghet og fellesskap⁶.
Treningsrespons på trusler:
Reaksjonen på kiling – vridninger, latter, skjerming – ligner kroppens respons på forsvar. Teorien er at kiling kan fungere som «trening» på å forsvare seg mot fysiske trusler i sårbare soner⁷.
Signal om tillit:
Vi lar bare personer vi stoler på kile oss. Kiling fungerer dermed som et sosialt signal på intimitet og trygghet.
Kan alle bli kilne?
De fleste mennesker er kilne, men graden varierer sterkt. Barn er som regel mer kilne enn voksne. Enkelte nevrologiske tilstander kan redusere eller fjerne kilingrespons, som ved sensorisk nevropati. Personer med autismespekterforstyrrelser kan også ha annerledes sensorisk prosessering, og oppleve kiling som svært ubehagelig eller overveldende⁸.
Oppsummering
Kiling er en ufrivillig og kompleks kroppslig respons på berøring, som involverer både hudens sanseceller og hjernens følelses- og forsvarsnettverk. Reaksjonen er både fysisk og sosial, og kan ha røtter i evolusjonen som et signal på tillit og som en form for lek og beskyttelse. Selv om du ikke kan kile deg selv, kan du forstå hvorfor du reagerer som du gjør – og kanskje til og med bruke det til å le litt mer med de rundt deg.
Kilder:
Harris CR. The evolution of tickling. Am Sci. 1999;87(4):344–351.
Provine RR. Laughter. Am Sci. 1996;84(1):38–45.
Blakemore SJ, Wolpert D, Frith C. Central cancellation of self-produced tickle sensation. Nat Neurosci. 1998;1(7):635–640.
Weiskrantz L, Elliott J, Darlington C. Prestriate cortex and the recognition of coloured stimuli in a monkey. Brain. 1971;94(1):61–72.
Hall RD, Allin JT. A comparison of human and nonhuman mammalian ticklishness: implications for the evolution of tickling and laughter. Curr Psychol. 2002;21(1):23–36.
Dunbar RIM. The social role of touch in humans and primates: behavioural function and neurobiological mechanisms. Neurosci Biobehav Rev. 2010;34(2):260–268.
Hertenstein MJ, Holmes R, McCullough M, Keltner D. The communication of emotion via touch. Emotion. 2009;9(4):566–573.
Cascio CJ, et al. Tactile perception in adults with autism: a multidimensional psychophysical study. J Autism Dev Disord. 2008;38(1):127–137.
