Hva er gåsehud, og hvorfor får vi det?
- Fysiobasen
- 19. juni
- 3 min lesing
Gåsehud er en arv fra våre forfedre
Gåsehud er et fenomen hvor små muskelgrupper ved roten av kroppshårene trekker seg sammen, slik at hårene reiser seg og huden får et karakteristisk, ruglete utseende. Det medisinske navnet for gåsehud er piloereksjon, som bokstavelig betyr "hårene reiser seg"¹.
Dette er en refleks som styres av det autonome nervesystemet, nærmere bestemt det sympatiske nervesystemet. Systemet aktiveres enten når vi utsettes for kulde eller sterke følelser som frykt, glede eller intens opplevelse².
Gåsehud er i bunn og grunn et resultat av kroppens eldgamle forsvarsmekanismer. Hos dyr med tykk pels gir denne reaksjonen en funksjonell fordel: Hårene reiser seg, og skaper et isolerende luftlag som holder på varmen, eller får dyret til å virke større og mer truende for rovdyr³.
Hos oss mennesker, som har mye mindre kroppshår, er denne refleksen derimot først og fremst et "evolusjonært minne" fra våre forfedre.
Kroppen utløser gåsehud ved kulde
Når du utsettes for kaldt vær, registrerer kroppens temperaturregulerende senter i hjernen — hypotalamus — at temperaturen i huden faller. For å redusere varmetap sender hjernen signaler gjennom det sympatiske nervesystemet som får de små musklene rundt hårsekkene til å trekke seg sammen⁴.
Ved å reise hårene opp fra hudens overflate, dannes et isolerende lag med luft, som forsinker varmetapet fra huden til omgivelsene. Selv om denne mekanismen har liten praktisk betydning for oss mennesker i dag, viser forskning at det fortsatt er en aktiv fysiologisk respons⁵.
Samtidig trekker blodårene i huden seg sammen (vasokonstriksjon), noe som også bidrar til å bevare kroppens kjernetemperatur⁶.
Gåsehud ved emosjonelle opplevelser
Gåsehud oppstår ikke bare som reaksjon på kulde. Den samme refleksen kan også utløses av sterke emosjonelle opplevelser. Når du hører en sang som gir deg frysninger, ser en gripende scene i en film, eller opplever noe som virkelig beveger deg, aktiveres det emosjonelle senteret i hjernen, amygdala⁷.
Amygdala sender signaler til hypotalamus, som igjen aktiverer det sympatiske nervesystemet. Resultatet blir at du får gåsehud, selv om temperaturen i omgivelsene er uendret⁸.
Studier viser at emosjonell gåsehud er spesielt vanlig hos mennesker med høy grad av åpenhet for nye opplevelser og dyp emosjonell resonans. Dette kan ses som en indikator på sterk følelsesmessig mottakelighet⁹.
En refleks med dype røtter i evolusjonen
Gåsehud er et klassisk eksempel på en biologisk refleks som har overlevd evolusjonens gang, til tross for at den i moderne tid har begrenset praktisk nytte. Hos våre pattedyrslektninger er denne mekanismen avgjørende både for termoregulering og for å virke større og mer skremmende i truende situasjoner¹⁰.
For mennesker er effekten mest synlig ved kulde eller sterke følelser, men noen mennesker kan også få gåsehud av andre stimuli som berøring, frykt, eller til og med visse medisinske tilstander som påvirker det autonome nervesystemet¹¹.
Gåsehud viser oss på en konkret måte hvordan kropp og følelser er nært forbundet, og hvordan biologiske mekanismer som en gang hadde avgjørende betydning for overlevelse, fortsatt er aktive i oss i dag.
Kilder:
Lumpkin, E. A., Marshall, K. L., & Nelson, A. M. (2010). The cell biology of touch. Journal of Cell Biology, 191(2), 237–248.
Saper, C. B., & Lowell, B. B. (2014). The hypothalamus. Current Biology, 24(23), R1111–R1116.
Kamberov, Y. G., et al. (2013). Modeling recent human evolution in mice by expression of a selected EDAR variant. Cell, 152(4), 691–702.
Morrison, S. F. (2011). Central control of body temperature. F1000 Biology Reports, 3, 10.
Seitz, J., et al. (2014). Physiological responses to cold exposure and thermoregulation in humans. Temperature, 1(3), 226–237.
Charkoudian, N. (2003). Skin blood flow in adult human thermoregulation: how it works, when it does not, and why. Mayo Clinic Proceedings, 78(5), 603–612.
LeDoux, J. (2003). The emotional brain, fear, and the amygdala. Cellular and Molecular Neurobiology, 23(4-5), 727–738.
Panksepp, J. (1995). The emotional sources of “chills” induced by music. Music Perception, 13(2), 171–207.
Nusbaum, E. C., & Silvia, P. J. (2010). Shivers and timbres: Personality and the experience of chills from music. Social Psychological and Personality Science, 1(2), 199–204.
Blumberg, M. S., & Sokoloff, G. (2001). Do infant rats cry? Psychological and neurobiological perspectives on ultrasonic vocalizations. Psychological Bulletin, 127(3), 437–458.
Jain, S., & Goldstein, D. S. (2012). Autonomic testing in functional disorders of sweating. Clinical Autonomic Research, 22(2), 77–91.
