Hvorfor får man hikke, og hva kan man gjøre for å stoppe det?

Hikke, eller singultus som det kalles medisinsk, er resultatet av en plutselig og ufrivillig sammentrekning i mellomgulvet – den store pustemuskelen som skiller brysthulen fra bukhulen¹. Når mellomgulvet trekker seg sammen ukontrollert, drar det luft brått inn i lungene. Samtidig lukkes stemmebåndene raskt, noe som skaper den karakteristiske "hikse"-lyden².

Hikke er vanligvis helt ufarlig, men kan være både plagsom og sosialt ubeleilig. Selv om det ofte går over av seg selv i løpet av få minutter, finnes det tilfeller der hikken kan vare i timer eller til og med dager – og da bør lege kontaktes³.

Hva utløser hikke? Vanlige og mindre vanlige årsaker

De fleste tilfeller av hikke skyldes midlertidig irritasjon eller stimulering av nerver som er involvert i pusterefleksen, spesielt nervus phrenicus (som styrer mellomgulvet) og nervus vagus (som går fra hjernen til flere indre organer)⁴.

Vanlige utløsere inkluderer:

• Å spise for raskt eller for mye

• Å drikke kullsyreholdige eller veldig kalde drikker

• Å svelge luft ved latter eller snakking under måltid

• Å bli plutselig kald eller utsatt for temperaturendring

• Alkohol eller krydret mat

Alle disse faktorene kan irritere mellomgulvet eller de nevrologiske banene som styrer pustemusklene⁵.

I mer sjeldne tilfeller kan hikke være et symptom på underliggende tilstander som refluks, irritasjon i mellomgulvet, hodeskade, hjerneslag eller sykdommer i sentralnervesystemet⁶.

Hvorfor oppstår hikke oftere hos barn og menn?

Barn får ofte hikke, særlig spedbarn. Det skyldes at nervesystemet deres fortsatt er i utvikling, og refleksene deres er mer sensitive⁷. Hos voksne ser man at menn får langvarig hikke oftere enn kvinner. Årsaken til dette er ikke helt klarlagt, men noen studier antyder at det kan være forskjeller i hjernens regulering av pusterefleksen⁸.

Hva kan man gjøre for å stoppe hikke?

Det finnes mange husråd og teknikker som hevdes å stoppe hikke – noen med bedre dokumentasjon enn andre. Felles for de fleste er at de forsøker å bryte det ufrivillige refleksmønsteret og "nullstille" nervesystemet som styrer pust og svelg.

Her er de mest brukte metodene:

• Hold pusten i 10–20 sekunder: Øker karbondioksidnivået i blodet, noe som kan hemme hikkerefleksen⁹.

• Pust sakte i en papirpose: Samme prinsipp som over – øker CO₂ og roer ned pustesenteret.

• Drikk kaldt vann sakte: Stimulerer vagusnerven og kan avbryte hikken.

• Svelg en teskje sukker: Den søte smaken og teksturen kan aktivere nerver som påvirker refleksen.

• Trykk lett på mellomgulvet eller trekk knærne til brystet: Endrer trykket i buken og kan dempe muskelaktiviteten.

• Skrem noen – kanskje: En plutselig endring i fokus kan noen ganger påvirke nervesystemet og stoppe refleksen, men det er høyst usikkert.

Ingen metode fungerer for alle, men å prøve én eller flere av disse teknikkene er ofte nok til å bli kvitt hikken innen kort tid.

Når bør man oppsøke lege for hikke?

I svært sjeldne tilfeller kan hikke være et tegn på noe mer alvorlig. Kontakt lege dersom:

• Hikken varer i mer enn 48 timer

• Den forstyrrer søvn, matinntak eller pust

• Den kommer sammen med brystsmerter, kvalme, svakhet eller nevrologiske symptomer

Langvarig hikke kan kreve medisinsk behandling. Det finnes medisiner som påvirker nervesystemet og reduserer refleksaktiviteten, for eksempel metoklopramid eller baclofen¹⁰.

Kilder:

1. Guyton, A. C., & Hall, J. E. (2021). Textbook of Medical Physiology. Elsevier.

2. Steger, M., et al. (2015). Hiccups: overview and current management. Canadian Family Physician, 61(10), 857–861.

3. Kolodzik, P. W., & Eilers, M. A. (1991). Hiccups (singultus): review and approach to management. Annals of Emergency Medicine, 20(5), 565–573.

4. Anderson, D. J., & Bhandari, R. (2015). Neural control of respiratory patterns in hiccup and other reflexes. Respiratory Physiology & Neurobiology, 209, 102–110.

5. Lewis, J. H. (1985). Hiccups: causes and cures. Journal of Clinical Gastroenterology, 7(6), 539–552.

6. Petroianu, G. A. (2014). Persistent hiccup as a presentation of serious disease. European Journal of Internal Medicine, 25(4), e38–e40.

7. Kim, Y. H., et al. (2005). Pathophysiology and treatment of singultus. Korean Journal of Pediatrics, 48(4), 451–457.

8. Launois, S., et al. (1993). Hiccup: from basic mechanisms to pharmacologic treatments. European Respiratory Journal, 6(4), 563–575.

9. Chang, F. Y., & Lu, C. L. (2007). Hiccup: mystery, nature and treatment. Journal of Neurogastroenterology and Motility, 13(3), 179–186.

10. Porzio, G., et al. (2010). Treatment of hiccup in palliative care: a review of the literature. Current Opinion in Supportive and Palliative Care, 4(3), 179–182.