Infraspinatus

Infraspinatus er en flat, trekantet muskel som ligger på baksiden av skulderbladet, like under spina scapulae (skulderbladkammen). Den er en del av rotatorcuffen – en muskelgruppe som stabiliserer skulderleddet og kontrollerer finmotoriske bevegelser i overekstremiteten.

Muskelen dekker store deler av fossa infraspinata og ligger mellom m. teres minor (nedenfor) og m. supraspinatus (ovenfor). Den er delvis dekket av m. deltoideus og m. trapezius i sin øvre laterale del, og senen smelter sammen med leddkapselen til glenohumeralleddet.

Utspring

• Hele mediale og sentrale del av fossa infraspinata – den flate gropen som ligger inferiort for spina scapulae.

• De omkringliggende fasciavevet som dekker fossa infraspinata.

• Noen fibre kan også ta utspring fra den mediale kanten av scapula og den dype fascien.

Utspringet er bredt og flatt, som gir en sterk base for muskelens kraftutvikling. Fibrene samles etter hvert i en smalere sene som løper lateralt mot humerus.

Feste

• Muskelens sene fester seg til midtre fasett (middle facet) på tuberculum majus av humerus – altså på den store knuten på utsiden av overarmsbenet.

• En betydelig del av senen smelter sammen med leddkapselen til glenohumeralleddet.

Denne innvevingen i kapselen gjør at infraspinatus ikke bare roterer armen, men også bidrar til å holde humerushodet sentrert i leddgropen under bevegelse.

Innervasjon

• Nervus suprascapularis (spinalrøtter C5 og C6), som kommer fra truncus superior i plexus brachialis.

• Nervus suprascapularis passerer gjennom incisura scapulae, under ligamentum transversum scapulae superius, og er dermed utsatt for klem ved repetitiv bruk eller anatomiske variasjoner.

Skader på denne nerven (som ved suprascapulær nevropati) kan føre til isolert svakhet i både infraspinatus og supraspinatus, og gir typisk redusert kraft i utadrotasjon.

Blodforsyning

• Arteria suprascapularis – vanligvis en gren fra truncus thyrocervicalis, som igjen stammer fra arteria subclavia.

• Arteria circumflexa scapulae – en gren fra arteria subscapularis, som er med på å danne anastomoser i regionen.

• Mindre bidrag kan også komme fra arteria dorsalis scapulae.

Blodtilførselen er rik og støttes av kollateraler i scapularegionen. Dette reduserer risikoen for iskemi, men kan være viktig i tilfeller med traume eller kompresjon.

Form og muskelstruktur

Fibrene i infraspinatus er organisert i en vifteform, fra det brede utspringet i fossa infraspinata og konvergerer lateralt mot festet på humerus. Denne strukturen gir et stort kraftmoment for utadrotasjon, spesielt når armen er i nøytral eller lett abdusert stilling.

Muskelen er kledd i en sterk fascie som skiller den fra m. teres minor nedenfor og m. supraspinatus ovenfor. Inferiort glir den delvis sammen med m. teres minor, men har en dypere plassering og en bredere vifte av muskelfibre.

Funksjon og bevegelse

Primærfunksjon: utadrotasjon av humerus

Hovedfunksjonen til infraspinatus er å rotere overarmen utad (ekstern rotasjon) i skulderleddet. Dette skjer spesielt når armen henger ned eller er lett abdusert. Denne bevegelsen er helt avgjørende i daglige aktiviteter som å ta armen bak kroppen, kaste en ball eller åpne en dør.

• Ved ekstern rotasjon trekker infraspinatus tuberculum majus posteriort og lateralt, noe som roterer humerushodet utover.

• Dette skjer i samarbeid med teres minor, men infraspinatus er den kraftigste av de to og tar mesteparten av belastningen ved ren utadrotasjon.

Sekundærfunksjoner: stabilisering og leddkontroll

Selv om bevegelse er viktig, er det kanskje enda viktigere at infraspinatus er en del av rotatorcuffen – en muskulær struktur som stabiliserer skulderleddet.

• Infraspinatus trekker humerushodet inn mot glenoid-fossa og sentrerer det under bevegelse.

• Den motvirker for eksempel at humerushodet presses for høyt opp når deltoideus trekker armen i fleksjon eller abduksjon.

• Dette reduserer risiko for impingement og overbelastning av subakromiale strukturer.

Dynamisk og statisk stabilitet

I statiske posisjoner holder infraspinatus humerushodet på plass bakfra. I dynamiske situasjoner (som kast eller hurtige armløft) regulerer den bevegelsen slik at glenohumeralleddet ikke mister sentrering – dette kalles konkavitetskompresjon.

Synergi og samspill med andre muskler

• Supraspinatus og infraspinatus arbeider sammen i begynnelsen av en abduksjon, hvor førstnevnte løfter og sistnevnte stabiliserer.

• Teres minor assisterer infraspinatus ved ekstern rotasjon, spesielt i nøytral posisjon.

• Deltoideus (bakre fiber) og teres major er viktige synergister i bevegelseskoordinasjonen rundt skulderen.

• Ved kast, kombineres infraspinatus med scapulære stabilisatorer som trapezius og serratus anterior for å sikre riktig posisjonering av hele skulderkomplekset.

Funksjonell betydning i aktivitet

Ved idretter som krever presis og kraftfull utadrotasjon – som håndball, tennis og baseball – er infraspinatus sterkt aktivert. Den er også helt avgjørende ved kontrollerte senkebevegelser etter overhead-bevegelse, altså eksentrisk arbeid. For eksempel:

• Når en kastarm bremses etter ballslipp.

• Når en person fører hånden bakover for å ta noe bak ryggen.

• Ved holdningskorrigering av fremoverroterte skuldre.

I slike situasjoner forhindrer infraspinatus at humerushodet glir forover eller oppover, som kunne provosert bursae eller sener under acromion.

Svakhet eller skade – konsekvenser

• Svekkelse eller ruptur i infraspinatus fører til nedsatt kraft i utadrotasjon.

• Det kan også føre til overdreven aktivitet i teres minor, som ikke kan kompensere fullstendig.

• Instabilitet og økt risiko for impingement er typiske følgetilstander.

• Klinisk ses dette ofte ved positiv Hornblower’s sign og vansker med å føre hånden bak i nakken.

Klinisk betydning og undersøkelse

Skadeutsatt ved kast og overbruk

Infraspinatus er en av de vanligste musklene som rammes ved overbelastning hos personer som driver med overhead-idretter. Den brukes intensivt i både akselerasjons- og bremsedelene av en kastbevegelse. Det er særlig den eksentriske fasen – altså når armen bremser etter å ha kastet – som belaster infraspinatus kraftig.

Dette gjør at følgende pasientgrupper ofte er aktuelle:

• Håndball- og baseballspillere

• Svømmere og tennisspillere

• Personer som jobber mye med hendene over hodet (f.eks. malere, elektrikere)

Vanlige kliniske tilstander:

• Tendinopati: Belastningsrelatert smerte og degenerasjon i senen.

• Partielle eller totale rupturer: Vanligst hos eldre eller etter fall på utstrakt arm.

• Nevropati i n. suprascapularis: Kan føre til atrofi og svakhet i infraspinatus uten ledsagende smerte.

Kliniske tegn og symptomer

• Smerter ved utadrotasjon, særlig med motstand

• Smerte som stråler bak på skulderen og mot overarmen

• Nedsatt styrke i utadrotasjon

• Palpasjonsømhet over fossa infraspinata

• Eventuell synlig atrofi (innsunket fossa)

Spesialtester for infraspinatus

Testene vurderer både styrke og smerte under aktiv eller resistiv utadrotasjon. Ingen test er perfekt alene, men kombinert gir de et godt bilde av funksjonen.

1. Infraspinatus resisted external rotation test– Utførelse: Armen holdes langs siden, 90° albuefleksjon, og pasienten utfører utadrotasjon mot motstand.– Positivt funn: Smerte eller svakhet = mulig infraspinatuspåvirkning.

2. Drop sign– Utførelse: Skulderen føres til 90° abduksjon og maksimal utadrotasjon. Pasienten holder stillingen selv.– Positivt funn: Armen faller ukontrollert tilbake = mulig total ruptur i infraspinatus.

3. Hornblower’s sign (modifisert)– Brukes ofte primært for teres minor, men svekket infraspinatus kan bidra til positivt funn.– Utførelse: Armen i 90° abduksjon og albuefleksjon – pasienten skal holde utadrotasjon mot motstand.

Bildeundersøkelser

• Ultralyd: God metode for å se senevev og rupturer

• MR: Gullstandard for å vurdere rotatorcuffens integritet og muskelatrofi

• EMG: Ved mistanke om nerveskade, særlig n. suprascapularis

Behandlingsstrategier

Behandling av infraspinatusproblemer avhenger av graden av skade og funksjonsnedsettelse. De fleste ikke-rupturerte tilstander responderer godt på konservativ behandling.

Konservativ behandling:

• Avlastning fra provoserende aktivitet

• Gradvis opptrening: Spesielt eksentrisk utadrotasjon og scapulastabilitet

• Manuell behandling: Tøyning, mobilisering, triggerpunktsbehandling

• Medikamentell støtte: NSAIDs eller kortisoninjeksjon ved kraftig inflammasjon (med forsiktighet)

Ved ruptur:

• Delvis ruptur: Trening + oppfølging, ofte godt resultat

• Full ruptur: Kan kreve kirurgi, særlig hos unge og funksjonskrevende pasienter

Postoperativ rehabilitering:

• Tidlig immobilisering

• Gradvis belastning (passiv → aktiv → motstand)

• Fokus på sentrering av humerus og styrke i utadrotasjon

• Retur til sport etter ca. 4–6 måneder

Forebygging

Forebygging handler primært om:

• Jevn styrketrening av rotatorcuffen

• God scapulakontroll

• Begrensning av repetitiv overbelastning

• Tidlig behandling ved smerte eller tretthetsfølelse

Øvelser for infraspinatus

Hvorfor spesifikke øvelser er viktig

Infraspinatus er den viktigste muskelen for aktiv utadrotasjon i skulderen og spiller en avgjørende rolle for dynamisk stabilitet i glenohumeralleddet. Ved smerte, overbelastning eller skade er det viktig å aktivere muskelen på en trygg og progressiv måte.

Treningsfokus bør være:

• Isolert aktivering (for selektiv opptrening)

• Eksentrisk kontroll (spesielt ved overbelastning)

• Funksjonell integrering (idrett, arbeid, daglige bevegelser)

1. Isometrisk utadrotasjon ved siden

Formål: Skånsom aktivering uten leddbevegelse – nyttig tidlig i rehabilitering.

Utførelse:

• Stå med overarmen langs siden og albuen i 90° bøyning.

• Press hånden utover mot en vegg eller terapeutens hånd – uten å la armen bevege seg.

• Hold i 5–10 sekunder, 5–10 repetisjoner.

Evidens: God toleranse ved smerte, minimal leddbelastning¹.

2. Utadrotasjon med strikk – nøytral posisjon

Formål: Isolert styrking av infraspinatus og teres minor.

Utførelse:

• Fest en strikk i albuehøyde.

• Hold albuen inntil kroppen i 90°, trekk strikken utover ved å rotere underarmen.

• Unngå skulderhøyning.

• 3 sett x 10–15 repetisjoner.

Tips: Bruk speil for å sikre korrekt bevegelsesbane.

3. Side-lying external rotation

Formål: En av de mest selektive øvelsene for infraspinatus (EMG-studier)²

Utførelse:

• Ligg på siden med den trenende armen øverst.

• Hold en lett manual (0,5–2 kg) og roter armen utover med albuen i 90° flektert.

• Unngå bevegelse i overarmen.

• 3 sett x 10–12.

Progresjon: Øk belastning gradvis eller kombiner med tempoendring (eksentrisk fokus).

4. Prone horizontal abduction (med utadrotasjon)

Formål: Kombinert aktivering av infraspinatus, deltoideus posterior og scapulastabilisatorer.

Utførelse:

• Ligg på magen med armen hengende ned fra benk.

• Drei armen ut (tommel opp) og løft horisontalt ut fra kroppen.

• Hold 2–3 sek i topp, senk rolig ned.

• 3 sett x 10.

Variasjon: Bruk lett manual eller håndvekt for økt motstand.

5. Bilateral external rotation (stående med strikk)

Formål: Funksjonell skulderaktivering og scapulær kontroll.

Utførelse:

• Hold en strikk med begge hender foran brystet, tomler opp.

• Dra armene utover mens du holder albuene bøyd i 90°, til skulderbladene møtes.

• Hold 2 sek, returner kontrollert.

• 3 sett x 12.

Mål: Bygg styrke og koordinasjon i den posteriore rotatorcuffen.

6. Eksentrisk utadrotasjon med manuell motstand

Formål: Spesielt nyttig ved tendinopati.

Utførelse:

• Terapeuten gir motstand mens pasienten sakte bremser utadrotasjon (eller veksler på).

• 3–5 sekunders eksentrisk fase, 6–8 reps.

Fordel: Kontrollerbar belastning og fokusert på senetoleranse³.

7. Sportsspesifikk overføring (avansert)

Eksempler:

• Kast med strikkmotstand – gir rotasjonskraft i kastbevegelse

• Planke med rotasjon – aktiverer infraspinatus som stabilisator

• Wall slides med utadrotasjon – integrerer scapula og rotatorcuff

Progresjon og tilpasning

Rehabiliteringsfase	Treningsform	Hensikt
Akutt	Isometrisk, lett aktiv	Smertelindring, sirkulasjon
Subakutt	Dynamisk strikk, lette vekter	Selektiv styrking
Senfase	Eksentrisk + funksjonell integrasjon	Belastningstoleranse, retur til aktivitet
Idrett	Sportsspesifikke bevegelser	Prestasjon og skadeforebygging

Kilder:

• Moore, K. L., Dalley, A. F., & Agur, A. M. R. (2014). Clinically Oriented Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins.

• Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

• Standring, S. (2016). Gray's Anatomy (41st ed.). Edinburgh: Elsevier Churchill Livingstone

• Singh, V. (2010). Anatomy of Upper Limb and Thorax; London: Elsevier Health Sciences.