Multifidus

Multifidus er en dyptliggende ryggmuskel som spiller en nøkkelrolle i kroppens posturale kontroll og stabilitet, særlig i korsryggen. Den er en del av den transversospinale muskelgruppen, sammen med semispinalis og rotatores, og kjennetegnes ved at den går fra tverrtagger til torntagger i flere nivåer. Multifidus er spesielt utviklet i lumbalcolumna, der den bidrar til både statisk og dynamisk stabilisering av ryggsøylen.

Det er denne funksjonen – å stabilisere virvler i forhold til hverandre under bevegelse og belastning – som gjør multifidus spesielt relevant innen fysioterapi, trening og behandling av korsryggsmerter. Svekkelse eller atrofi av multifidus er sterkt assosiert med både akutte og kroniske korsryggsplager.

Utspring (Origo):

• Facies dorsalis ossis sacri (bakre overflate av korsbenet)

• Spina iliaca posterior superior (PSIS – øvre bakre hoftekam)

• Processus mammillaris på lumbalvirvlene

• Processus transversus på thorakalvirvlene

Multifidus har altså flere utspring, som reflekterer at muskelen er bygget opp av separate segmenter som dekker ulike nivåer av columna. I lumbalregionen kommer fibrene hovedsakelig fra processus mammillaris – små utstikkere på baksiden av lumbalvirvlene – mens de i thorakal- og sakralregionen også henter fibre fra korsben og bekken.

Feste (Insertio):

• Processus spinosus på virvler to til fem nivåer over utspringet

Fibrene går altså i en skrå og vertikal retning, og hver fiberbunke fester seg på torntagger flere nivåer over. Dette gir muskelen dens spesielle arkitektur: kort muskelekstensjon i hvert segment, men bred dekning i hele ryggen. Dypere fibre fester seg nærmere opprinnelsen

og stabiliserer mer lokalt, mens de overfladiske spenner over lengre avstand.

Innervering

Multifidus innerveres segmentelt av mediale grener av de dorsale (bakre) rami fra spinalnervene i hele ryggraden. Dette gir presis, lokal kontroll over hvert enkelt segment, særlig i lumbalregionen.

Blodforsyning

Blodforsyningen til multifidus kommer fra flere arteriegrener som varierer etter nivå:

• Cervikalt: arteria vertebralis, arteria cervicalis profunda og arteria occipitalis

• Thorakalt: bakre interkostale og subkostale arterier

• Lumbalt og sakralt: arteria lumbalis og arteria sacralis lateralis

Disse blodkarene forsyner muskulaturen med oksygen og næringsstoffer nødvendig for postural utholdenhet og segmentell kontroll.

Struktur og plassering

Multifidus befinner seg i ryggens tredje (dypeste) lag, under erector spinae og semispinalis, og rett over rotatores. I lumbalcolumna fyller multifidus gropen mellom torntagger og tverrtagger på hver side av virvelsøylen. Her dekker den lamina og fasettledd, og er nærmest kapslet inn i thorakolumbal fascie – en viktig struktur i kjernestabilitet.

Muskelens tette og trekantede fiberbunter gir den et seigt, kompakt preg. Dette gjør at multifidus både tåler høyt trykk og kan bidra til presis kontroll av intervertebrale bevegelser. Den dype plasseringen og segmentale organiseringen gjør den samtidig vanskelig å trene isolert uten bevisst aktivering.

Regional inndeling

Multifidus deles inn i tre anatomiske regioner:

• Cervikal del: Starter fra processus articularis på C4–C7 og fester til spinosus C2–C5

• Thorakal del: Fra processus transversus til spinosus 2–5 nivåer over

• Lumbal del: Fra processus mammillaris, korsben og bekken – og opp til L1–T8

Av disse er den lumbale multifidus mest utviklet. Denne delen spiller en særlig viktig rolle i behandling og trening ved lumbale plager. Forskning har vist at personer med korsryggsmerter ofte har målbar atrofi eller asymmetri i den lumbale delen av multifidus, noe som gir lavere stabilitet og økt risiko for tilbakefall.

Arkitektur og fiberretning

Multifidus er spesialdesignet for stabilitet snarere enn bevegelse. De dypeste fibrene går bare 2 virvelnivåer opp og gir presis kontroll over segmentell bevegelse. Disse korte fibrene har lav fiberlengde og høy tverrsnittsflate, som gir høy kraft men begrenset bevegelsesutslag. Det betyr at de virker mer som “aktive ligamenter” – strukturer som hindrer unødvendig glidning og rotasjon mellom virvlene.

De mer overfladiske fibrene spenner over 3–5 segmenter, og er mindre spesialiserte på presisjonsstabilitet. Disse aktiveres oftere i grovere bevegelser og ekstensoraktivitet sammen med erector spinae.

Forbindelser til andre strukturer

Multifidus er tett koblet til flere viktige strukturer i kjernemuskulaturen:

• Thorakolumbal fascie: Et kraftig bindevevsnett som kobler multifidus til transversus abdominis og obliquus internus. Dette gjør at kontraksjon i multifidus påvirker hele kjernepresset og dyp stabilitet.

• Sacroiliacaleddet (SI-ledd): Dype fibre av multifidus har direkte kontakt med SI-leddskapselen, og spiller en rolle i stabilisering av bekkenringen.

• Transversus abdominis: Aktiveres ofte reflektorisk sammen med multifidus i balanse og rotasjon. Ved dysfunksjon i multifidus reduseres denne koblingen.

Funksjon, klinisk relevans og biomekaniske forbindelser

Multifidus er langt mer enn bare en dyp ryggmuskel – den fungerer som en sentral komponent i kroppens indre støtteapparat. Rollen den spiller i stabilisering av columna lumbalis, samt dens interaksjon med bekkenbunn, transversus abdominis og thorakolumbal fascie, gjør den til et nøkkelpunkt for både behandling og forebygging av korsryggsplager.

Multifidus er konstant aktiv i stående og sittende stilling, selv ved små, ubevisste bevegelser. Den bidrar med segmentell stabilitet som forhindrer at virvlene glir eller roterer unødvendig i forhold til hverandre. Dette er avgjørende i en ryggsøyle som skal tillate både fleksibilitet og beskyttelse av nerverøtter.

Statisk og dynamisk funksjon

Multifidus virker både statisk og dynamisk, og har flere samtidige oppgaver:

• Forhindre ukontrollert bevegelse mellom virvler

• Kontrollere segmentell bevegelse under fleksjon, ekstensjon og rotasjon

• Redusere skjærkrefter og rotasjonsmoment ved løft, bæring og rotasjon

• Aktivere sammen med andre kjerneaktører for å stabilisere hele torso

Ved bilateral aktivering (likt på begge sider) bidrar multifidus til å holde ryggsøylen oppreist, og assisterer i ekstensjon. Ved unilateral aktivering (én side), bidrar den til lateral fleksjon mot samme side og rotasjon mot motsatt side. Sammen med andre muskler tillater dette presis bevegelseskontroll uten å miste stabilitet.

Multifidus og transversus abdominis: et nevromuskulært partnerskap

Den funksjonelle forbindelsen mellom multifidus og transversus abdominis er blant de mest sentrale aspektene ved kjernestabilitet. Disse to musklene er bundet sammen gjennom thorakolumbal fascie og aktiveres gjerne refleksivt sammen i forberedelse til bevegelse. Dette skjer typisk ved løfting, vending eller plutselige bevegelser – før større muskelgrupper aktiveres.

Ved ryggplager forstyrres denne samaktiveringen. Transversus abdominis mister sitt refleksmønster og multifidus svekkes, spesielt på den smertefulle siden. Dette kan føre til en ond sirkel der redusert stabilitet gir økt smerte, som igjen gir ytterligere svekkelse.

Atrofi og asymmetri ved korsryggsplager

Studier viser at multifidus gjennomgår både atrofi (svinn) og asymmetri hos personer med korsryggsmerter, spesielt etter prolaps, fasettleddsdysfunksjon eller segmentell instabilitet. Dette skjer selv ved korte perioder med smerte og inaktivitet. Svekkelsen er ofte mest uttalt på den smertefulle siden og kan oppdages gjennom palpasjon, ultralyd eller MR.

Redusert funksjon i multifidus fører til:

• Økt bevegelse mellom virvler (segmentell instabilitet)

• Økt aktivering i overfladiske ryggstrekkere som erector spinae

• Kompenserende bevegelser og dårlig bevegelsesmønster

• Økt risiko for tilbakevendende smerte

Dette gjør at multifidus må trenes spesifikt og isolert før man går videre til tyngre øvelser eller funksjonell trening.

Fascieforbindelser og bekkensamarbeid

Thorakolumbal fascie spiller en avgjørende rolle som bindeledd mellom multifidus, transversus abdominis og bekkenbunnen. Når disse tre musklene aktiveres samtidig, skapes et sylinderformet stabiliseringssystem rundt nedre del av columna og bekken.

Dette systemet bidrar til:

• Trykkdistribusjon i bukhulen

• Leddstabilitet i iliosakralleddet (SI-leddet)

• Stabil base for bevegelser i overkropp og underekstremiteter

Svekket funksjon i én av disse komponentene – særlig multifidus – svekker hele systemet. Derfor anbefales gradvis, systematisk opptrening av dypliggende kjerne i fysioterapibasert rehabilitering.

Multifidus ved radikulopati og prolaps

Ved lumbale nerverotsaffeksjoner (som ved prolaps eller spinal stenose), oppstår ofte reflektorisk hemming og svinn i multifidus. Dette skjer fordi innerveringen er segmentell og lokal – hver nerve forsyner sin del av multifidus.

Dermed kan skade eller irritasjon på for eksempel L5-roten føre til atrofi i multifidus på L4–L5-nivå, og det vil ofte være tydelig ved klinisk undersøkelse:

• Palpasjonsømhet over multifidus på aktuell side

• Redusert aktivering ved funksjonell testing

• Avflatning eller asymmetri ved ultralyd

Dette gjør vurdering av multifidus til en viktig del av differensialdiagnostikken ved korsryggsmerter med eller uten utstråling.

Multifidus og bevegelseskvalitet

En optimal fungerende multifidus tillater ryggsøylen å bevege seg med både kontroll og flyt. Når muskelen svikter, forsøker kroppen å kompensere med større, mer overfladiske muskler – noe som fører til stivhet og lavere presisjon. Dette kan observeres som:

• Hyperaktivitet i erector spinae

• Økt lordose eller lateral deviasjon ved bevegelse

• Manglende kontroll i rotasjonsmomenter

Fysioterapeuter bør være oppmerksomme på disse tegnene ved screening av pasienter med tilbakevendende smerter i korsrygg eller bekken.

Klinisk vurdering og funksjonstesting

Multifidus kan ikke vurderes med vanlig styrketesting, fordi den ikke produserer store bevegelser. I stedet fokuserer man på:

• Palpasjon av tykkelse og spenning i hvile og ved lett aktivering

• Ultralyd (rehabiliteringsultralyd) for å vurdere tykkelse og symmetri

• Funksjonelle tester med vekt på segmentell kontroll, f.eks.:

  • Prone arm lift test: vurderer aktivering i multifidus og thorakal ekstensjon

  • Leg lowering test i ryggliggende: vurderer kompensatorisk bruk av overfladiske ryggmuskler

  • Stående fleksjon med lett belastning: ser etter ryggdeviasjon eller stivhet

  • Palpasjon over L4/L5 og L5/S1: reduserte kontraksjoner kan kjennes ved frivillig aktivering

I tillegg kan reflektorisk svekkelse av multifidus observeres ved lumbal nerverotsaffeksjon. Asymmetrisk aktivering eller tydelig atrofi på én side er ofte klinisk signifikant.

Isolasjon og aktivering: trinnvis tilnærming

Treningen starter alltid med å lære pasienten å isolere multifidus. Dette krever både stillhet i bekkenet og fravær av kompenserende bevegelse i hofter og brystkasse.

1. Grunnaktivering i ryggliggende eller sideliggende:

• Nøytral lumbalposisjon

• Rolig pust

• Visuell eller taktil veiledning fra terapeut

• Kontraksjonen skal ikke gi synlig bevegelse i hofte, rygg eller bekken

• Kontraksjonen holdes i 3–5 sekunder

Ved god kontroll her, kan man gradvis øke til 10 sekunder og 3 x 10 repetisjoner per dag.

2. Samaktivering med transversus abdominis og bekkenbunn:

• Terapeuten instruerer pasienten i å "koble sammen" nedre del av magen, multifidus og bekkenbunn

• Bruk av visuelle cue: «Tenk at du løfter L4 1 mm fra L5»

• Alternativ cue: «Forbind venstre og høyre bakre bekkenledd, som om du trekker dem sammen»

Dette styrker samspillet mellom de lokale stabilisatorene og forbedrer automatisk foraktivering før bevegelse.

Videre progresjon: funksjonell integrasjon

Når multifidus er aktivert isolert, er neste steg å trene muskelens evne til å stabilisere under bevegelse. Det innebærer å integrere aktiveringen i daglige bevegelser og funksjonelle oppgaver.

Eksempler på progressiv trening:

• Bird-dog (firepunktstående med alternerende armer og bein)

  Start med kun arm eller bein, og sikre at ryggen forblir stabil gjennom hele bevegelsen.Målet er å holde multifidus aktiv uten at bekkenet tipper eller lumballordosen endres.

• Lumbal kontroll i enkle bevegelser:

  Løfte ett bein fra bakken i ryggliggende – først med kneet bøyd, deretter rettet ut. Dette stiller krav til multifidus sin evne til å stabilisere uten å låse korsryggen.

• Balanseøvelser:

  Stå på ett bein med lett rotasjon i overkroppen. Målet er å aktivere multifidus i lumbalregionen for å motvirke små ustabiliteter.

Multifidus og ryggsmerte – en toveis sammenheng

Multifidusatrofi og ryggsmerte forsterker hverandre i en negativ sirkel. Når smerte oppstår, hemmes multifidus reflektorisk. Dette reduserer den segmentelle stabiliteten og gir økt belastning på passive strukturer. Det kan igjen utløse ny smerte og ytterligere hemming.

Derfor er multifidustrening ikke bare et styrkeprogram – det er en nevromotorisk rehabilitering med tre mål:

1. Gjenopprette dyp stabilitet

2. Forebygge tilbakefall

3. Lære kroppen å aktivere multifidus reflektorisk igjen – spesielt før løft og vendinger

Når multifidus ikke aktiveres spontant

Ved langvarig smerte eller manglende kontakt med muskulaturen, kan enkelte pasienter slite med å aktivere multifidus. Da anbefales:

• Ultralyd-basert biofeedback: gir visuell tilbakemelding på tykkelsesøkning ved kontraksjon

• Tapping og berøring: for å stimulere område og forbedre nevromuskulær kontakt

• Mental trening og cueing: bruk av indre bilder, for eksempel «dra sammen bekkenbunnen og sug inn korsryggen»

Ved vedvarende inaktivitet kan tørrnåling (dry needling) av triggerpunkter også brukes for å reaktivere området.

Oppsummering og veien videre

Multifidus er essensiell for lumbal stabilitet og bør adresseres i alle behandlingsopplegg for korsryggsmerter, spesielt ved:

• Segmentell instabilitet

• Etter prolaps og operasjoner

• Bekkenleddsdysfunksjon

• Kronisk korsryggsmerte

Rehabilitering bør følge en strukturert tilnærming:

1. Isolasjon

2. Samaktivering med kjerne

3. Integrasjon i funksjonelle bevegelser

4. Overføring til daglig aktivitet

Øvelser for multifidus

Grunnleggende prinsippMultifidus fungerer som en lokal stabilisator og bør trenes med høy grad av kontroll og presisjon. Forskning viser at personer med korsryggsmerter ofte har atrofi og nedsatt aktivering av multifidus, særlig i de dype lumbale lagene¹². Målet med treningen er å gjenopprette muskelens tykkelse, koordinasjon og refleksive aktivering ved bevegelser³.

1. Isolert aktivering i liggende

Dette er første steg i aktiveringstreningen og brukes for å isolere dype fibre i multifidus uten å aktivere de store ryggstrekkerne.

Utførelse

Ligg på magen med nøytral ryggstilling. Legg en fingertupp på hver side av ryggtaggene i nedre del av korsryggen (L4/L5). Pust rolig. På utpust, forsøk å trekke ryggvirvlene «lett sammen» som om du løfter én ryggvirvel forsiktig bort fra underlaget. Bekkenet og ryggen skal ikke bevege seg synlig.

Hold i 5–10 sekunder. Gjenta 10 ganger.

Gjennomføres 3–4 ganger daglig i 2–4 uker.

Begrunnelse

Studier viser at isolert aktivering av multifidus gir målbar økning i muskelens tykkelse ved ultralyd og reduserer ryggsmerter ved regelmessig praksis².

2. Firepunktstående arm-/bensløft (Bird dog)

Når isolert aktivering er innlært, er neste steg å rekruttere multifidus i dynamiske, funksjonelle mønstre.

Utførelse

Stå på alle fire med skuldre over hender og hofter over knær. Stabiliser kjernen (lett aktivering av transversus abdominis og multifidus). Løft motsatt arm og bein langsomt. Unngå sideveis vipping av bekkenet. Hold i 5 sekunder, senk kontrollert.

Repetisjoner: 3 sett × 10 per side.

Begrunnelse

Denne øvelsen er validert i EMG-studier som en trygg og effektiv måte å aktivere dype ryggmuskler uten å overbelaste ryggraden⁴.

3. Sideplanke med hoftehev (modifisert for multifidus)

Multifidus aktiveres spesielt ved rotasjonskontroll. Sideplanken utfordrer dette ved å kreve stabilisering i flere plan.

Utførelse

Ligg på siden med underarmen i gulvet og knærne bøyd. Løft bekkenet vekk fra gulvet til kroppen danner en rett linje. Hold i 10–15 sekunder. Avansert: utfør med strakt bein.

3 sett per side. Øk varighet gradvis.

Begrunnelse

Forskning viser at sideplanke med modifikasjoner gir høy aktivering av lumbal multifidus hos pasienter med korsryggsmerter⁵.

4. Segmentell ekstensjon med kontroll

Dette er en spesialisert øvelse som retter seg mot den dype lumbale multifidus.

Utførelse

Stå på alle fire. Plasser en finger over L4 og en annen over L5. Hold bekken og thorax stabilt. Løft og strekk kun den delen av ryggen du kjenner under fingeren (mellom L4 og L5), som om du vil gjøre en liten bue der. Ingen store bevegelser.

Repetisjoner: 5–10 per segment.

Begrunnelse

Segmentell aktivering bidrar til lokal kontroll, som er svekket hos ryggpasienter med instabilitet. Det fremmer presis kontroll fremfor global kraft⁶.

5. Integrert kjerneaktivering i funksjonelle bevegelser

Når kontroll er gjenopprettet, må multifidus aktiveres under daglige aktiviteter.

Eksempe

l– Repetert løft fra gulv med lett vekt

– Gå i trapper med lett motstand

– Sit-to-stand med fokus på dyp aktivering før bevegelse

Begrunnelse

Målet er å lære kroppen å aktivere multifidus refleksivt – som skjer i friske rygger – fremfor viljestyrt spenning. Dette reduserer belastning og bedrer funksjon i hverdagen⁷.

Avsluttende råd

Multifidus responderer ikke godt på tradisjonell styrketrening alene. Det er motorisk kontrolltrening – med høy presisjon, lav belastning og korrekt timing – som gjenoppretter funksjon⁸. Øvelsene bør følges opp av fysioterapeut, og kombineres med vurdering av bekken, diafragma og transversus abdominis.

Kilder:

1. Drake, R., A.W. Vogl, A.W., Mitchell, A.W. M. (2015). Gray’s Anatomy for Students, 3rd Edition, Churchill Livingston Elsevier

2. Moore, K.L., Agur, A.M.R., Dalley, A.F. (2015). Essential Clinical Anatomy, 5th Edition, Wolters Kluwer

3. Netter, F. (2014). Atlas of Human Anatomy, 6th Edition, Elsevier Saunders

4. Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

5. Standring, S. (2008). Gray’s Anatomy: The Anatomical Basis of Clinical Practice, 14th Edition, Churchill Livingston Elsevier