Pectoralis Major

Pectoralis major er den mest fremtredende muskelen på forsiden av brystkassen. Den er bred, kraftig og trekantet i form, og strekker seg fra brystbenet og kragebeinet til overarmen. Den dekker hele den fremre brystveggen og er det øverste laget av brystmuskulatur. Under den ligger pectoralis minor og interkostalmusklene, samt pleura og lunger lenger inn.

Muskelen er ikke bare viktig for bevegelighet i skulder og arm, men har også stor betydning for postural kontroll, kraftproduksjon ved pressing, og som støtte ved dyp inspirasjon når armen er fiksert.

Pectoralis major - Detaljert Tabell

Utspring og feste

Pectoralis major har et bredt og sammensatt utspring. Muskelen består funksjonelt av tre deler:

Klavikulært hode (øvre del)

• Utspringer fra den mediale (indre) halvdelen av kragebeinet (clavicula).

• Dette er den mest overfladiske og øvre delen av muskelen. Den deltar hovedsakelig i fleksjon og horisontal adduksjon av armen.

Sternokostale hode (midtre del)

• Utspringer fra fremre flate av brystbenet (sternum), og fra brusken til 2. til 6. ribbe.

• Dette området er det største og mest voluminøse, og er svært aktivt under tunge bevegelser som benkpress og dype push-ups.

Abdominalt hode (nedre del)

• Utspringer fra fremre blad av rectusskjeden (aponeurosen til rectus abdominis).

• Denne delen er ofte underkjent, men gir muskelen en lavere og mer vinklet kraftretning – viktig ved bevegelser nedover og mot kroppen, som ved nedtrekk eller skrå benkpress.

Felles festeområde

Alle tre delene smelter sammen til en felles sene som fester seg til crista tuberculi majoris på humerus – altså fremre og laterale del av overarmsbenet. Et særegent anatomisk trekk er at de nedre muskelbåndene faktisk legger seg høyere opp på humerus enn de øvre, som en slags intern vridning. Denne strukturelle egenskapen gjør at forskjellige deler av muskelen aktiveres ulikt avhengig av bevegelsesretning og armstilling.

Nerveforsyning

Pectoralis major har en dobbelt motorisk innervasjon, noe som er relativt uvanlig, og gjør at funksjonen bevares selv ved enkelte nerveskader:

Nervus pectoralis lateralis

• Opphav: C5–C7 (fra fasciculus lateralis i plexus brachialis)

• Går inn i muskelen fra den dype siden, ofte via en karakteristisk perforerende kanal.

• Innerverer hovedsakelig den øvre og midtre delen av muskelen.

Nervus pectoralis medialis

• Opphav: C8–T1 (fra fasciculus medialis i plexus brachialis)

• Passerer ofte gjennom eller rundt pectoralis minor før den når pectoralis major.

• Innerverer primært den nedre delen av muskelen, men det finnes betydelig overlapp.

Begge nervene samarbeider om motorisk styring, og gir muskelen evne til finregulert og kraftfull bevegelse. Ved skade på én nerve (f.eks. ved traume eller thoraxkirurgi), kan den andre delvis kompensere, noe som minsker funksjonstapet.

Blodforsyning

Pectoralis major mottar en rik blodtilførsel, hovedsakelig fra grener av arteria axillaris. Dette bidrar til muskelens evne til å motstå skade, gro etter trening og leges etter kirurgiske inngrep.

Hovedarterier

• A. thoracoacromialis: En viktig gren fra a. axillaris. Denne arterien gir avgreininger som forsyner både pectoralis major og minor, samt nærliggende strukturer i skulderregionen.

• A. thoracica lateralis: En annen gren fra a. axillaris som forsyner lateral (yttersiden) av muskelen.

• A. thoracica interna: Kommer fra a. subclavia og gir blod til den mediale delen av brystkassen. Den sender små grener til den dypere delen av pectoralis major

.• Interkostale arterier: Bidrar også med mindre grener, spesielt i de sternale og nedre delene av muskelen.

Venøs drenasje

• Skjer hovedsakelig gjennom v. thoracoacromialis og v. thoracica lateralis, som leder blodet tilbake til v. axillaris.

• Det finnes også forbindelser til v. cephalica, som passerer mellom pectoralis major og deltoideus i deltopektoralfuren – et viktig landemerke kirurgisk.

Funksjon og bevegelser

Pectoralis major er en av de mest kraftfulle musklene i overkroppen, og fungerer primært som en adduktor, horisontaladduktor og internrotator av overarmen i skulderleddet. Den spiller også en viktig rolle i flere sekundære bevegelser, spesielt når armen er i spesifikke posisjoner.

Primærfunksjoner

• Adduksjon av overarmen– Når armen er hevet ut til siden (abdusert), trekker pectoralis major den tilbake mot kroppens midtlinje.– Dette ser man for eksempel når man klemmer en gjenstand inn mot brystet eller presser armene sammen i en kabel-cross-over-øvelse.

• Medial (intern) rotasjon– Muskelen vrir overarmen innover, slik at håndflaten roteres mot kroppen.– Dette er viktig i hverdagslige aktiviteter som å legge hånden på brystet eller holde noe tett inntil kroppen.

• Horisontal adduksjon– Beveger armen forover og inn mot midtlinjen, spesielt når armen er ut fra kroppen i skulderhøyde.– Et typisk eksempel er bevegelsen i benkpress eller når man omfavner noen.

Sekundærfunksjoner

• Fleksjon av overarmen– Den klavikulære delen (øvre hode) hjelper til med å løfte armen fremover, spesielt fra utgangsposisjon bak kroppen.– Viktig når du tar på deg belte, henter noe fra baklomma eller reiser deg fra gulvet med armene.

• Ekstensjon fra en flektert posisjon– Den sternokostale og abdominale delen kan bidra til å føre armen bakover igjen, men kun når armen allerede er i fleksjon (f.eks. fremoverhevet arm).– Dette skjer typisk i slutten av en kastbevegelse eller nedtrekksbevegelse.

• Skapulær kontroll og stabilisering– Når armen er fiksert (f.eks. ved å støtte seg mot en fast flate), bidrar muskelen indirekte til å heve thorax ved inspirasjon.– Det er derfor en viktig respiratorisk hjelpe-muskel i situasjoner med tung pust (f.eks. KOLS).

Samspill med andre muskler

Pectoralis major arbeider sjelden alene. Dens funksjon er tett knyttet til andre muskler som enten assisterer eller balanserer dens virkning i ulike bevegelsesretninger.

Synergister

• Deltoideus (fremre del)– Assisterer ved fleksjon og horisontal adduksjon.

• Latissimus dorsi og teres major– Samarbeider ved adduksjon og intern rotasjon.

• Subscapularis– En viktig internrotator som jobber parallelt med pectoralis major.

• Biceps brachii (kort hode)– Hjelper ved fleksjon og bidrar til å stabilisere fremre skulder.

Antagonister

• Deltoideus (bakre del) og teres minor– Motvirker intern rotasjon ved å utadrotere overarmen.

• Infraspinatus– En rotator cuff-muskel som også virker som antagonist ved internrotasjon og horisontal adduksjon.

• Trapezius og rhomboideus– Stabiliserer og trekker skulderbladet bakover og opp, noe som motvirker fremtrekkingen forårsaket av pectoralis major.

Biomekanikk og momentarm

Pectoralis majors effektivitet varierer med armens posisjon, og dette forklarer hvorfor forskjellige deler av muskelen aktiveres ulikt under ulike øvelser:

• Ved lave skuldervinkler (0–30°)– Den sternale og abdominale delen har mest momentarm for å skape kraft i adduksjon og horisontal adduksjon.

• Ved høyre skuldervinkler (60–120°)– Den klavikulære delen får større moment, særlig ved bevegelse fremover og oppover, som i skrå benkpress.

• I eksternt rotert arm– Momentarmen for intern rotasjon øker, og pectoralis major samarbeider med subscapularis og latissimus.

• Under eksentrisk belastning (f.eks. senke stangen i benkpress)– Muskelen jobber kontrollerende for å bremse bevegelsen og beskytte skulderleddet mot skadelig drag.

Daglig funksjon og praktisk betydning

Pectoralis major er essensiell i mange vanlige bevegelser. Her er noen eksempler på funksjoner du gjør hver dag hvor muskelen er i bruk:

• Å dytte en dør opp

• Å løfte en tung gjenstand opp i brysthøyde

• Å dra seg opp fra liggende til sittende med hjelp av armene

• Å presse seg opp fra gulvet i en push-up

• Å bære gjenstander tett inntil kroppen

I alt fra idrett (kast, bryting, turn) til funksjonell ADL (dagliglivets aktiviteter), er pectoralis major en sentral aktør.

Relasjoner og lagvis anatomi

Pectoralis major dekker store deler av fremre thorax og har en tett relasjon til mange strukturer som er viktige å kjenne til både ved funksjonelle analyser og ved kirurgiske inngrep.

Overflatisk og dyp plassering

• Overflatisk– Det meste av pectoralis major ligger rett under huden og underhudsfettet. Hos personer med lite subkutant fett er muskelen godt synlig, særlig i overgangen mot deltoideus.

• Dyp struktur

– Under pectoralis major finner man pectoralis minor, costae (ribbein) og thoraxveggen.

– Pectoralis minor løper dypere og skrått fra ribbeinene mot processus coracoideus.

Overganger og viktige nabolag

• Axillen (armhulen)

– Den fremre veggen i armhulen dannes av pectoralis major og minor.

– Viktige strukturer som plexus brachialis, v. axillaris og a. axillaris passerer bak denne veggen. Ved muskulær hypertrofi eller stramhet kan det i sjeldne tilfeller oppstå kompresjonssymptomer.

• Deltopectoral fure

– Spalten mellom deltoideus og pectoralis major danner en tydelig fure der vena cephalica passerer. Denne brukes ofte som anatomisk landemerke ved kateterisering og kirurgiske inngrep.

Kliniske tilstander og betydning

Pectoralis major kan rammes av flere kliniske tilstander, spesielt hos fysisk aktive personer. Skade på denne muskelen kan påvirke både styrke, bevegelighet og estetikk.

Pectoralis major-ruptur

• Skademekanisme

– Oppstår som regel ved plutselig kraftfull ekstensjon og abduksjon av skulderen under kraftig kontraksjon (typisk i benkpress).

– Mest utsatt er den sternale delen som ofte ryker ved senefestet på humerus.

• Symptomer

– Akutt smerte, blåmerker, synlig deformitet og svekket evne til å presse eller addusere armen

.– Palpasjon kan avsløre en tydelig grop i muskelen ved festet.

• Behandling

– Delvise rupturer behandles ofte konservativt med hvile og opptrening

.– Ved total ruptur hos unge og aktive personer anbefales kirurgisk rekonstruksjon.

Myalgi og overbelastning

• Kronisk overbelastning i pectoralis major er vanlig hos personer som trener tung styrke, spesielt med ensidig fokus på pressøvelser.

• Dette kan føre til smerter ved horisontal adduksjon og palpasjonsømhet over seneområdet.

Triggerpunkter

• Vanlige triggerpunkter finnes i øvre og nedre del av muskelen, og kan referere smerte til forsiden av skulder, overarm og bryst.

• Ved langvarig smerte uten tydelig strukturforklaring kan behandling av pectoralis major med massasje eller nålebehandling ha effekt.

Posturale problemer

• Stram pectoralis major, spesielt i kombinasjon med svak øvre rygg, kan føre til fremoverskutte skuldre og redusert thorax-ekspansjon.

• Dette er vanlig i dårlig holdning, særlig ved mye skjermbruk og ensidig styrketrening uten balanse.

Anatomiske variasjoner

Selv om pectoralis major har en relativt standard struktur, finnes flere dokumenterte varianter som er viktige å kjenne til:

• Fravær av abdominal del

– Hos noen mangler den nedre delen av muskelen helt, noe som gir redusert kraft i adduksjon og internrotasjon.

• Pectoralis major absentia

– Ved sjeldne tilstander som Poland syndrom kan hele pectoralis major mangle på én side, ofte sammen med fravær av brystvev eller fingermisdannelser.

• Tilleggshoder

– Noen individer har ekstra muskelhoder som kan endre muskelfiberretningen og påvirke bevegelsesmønstre eller skape forvirring ved bildediagnostikk.

Undersøkelse og testing

Klinisk testing av pectoralis major handler både om å evaluere styrke og identifisere eventuelle skader eller stramhet.

Styrketesting

• Testes best ved å be pasienten presse armen horisontalt inn mot motstand i skulderhøyde.

• Test gjerne i flere posisjoner (f.eks. nøytral, hevet og senket arm) for å vurdere de ulike delene av muskelen.

Palpasjon

• Øvre del (claviculær): følges best i skråvinklet armstilling

• Nedre del (abdominal): palperes lettere med pasientens arm bak ryggen

Tøyningstest (Pectoralis major stretch test)

• Pasienten ligger på rygg, og terapeuten senker armen passivt ut til siden og bakover.

• Ved stramhet vil det være begrenset bevegelighet og kanskje ubehag i fremre skulder eller bryst.

Styrkeøvelser for pectoralis major

Pectoralis major aktiveres kraftig i pressbevegelser og horisontal adduksjon. For å utvikle styrke og funksjon i hele muskelen, er det viktig å variere vinklene, grepsbredden og bevegelsesbanen. De tre delene av muskelen (claviculær, sternokostal og abdominal) kan påvirkes ulikt avhengig av vinkel og armposisjon.

1. Benkpress (flat benk)

Formål: Styrker primært sternale (midtre) fibre av pectoralis major.

Utførelse:

• Ligg på en flat benk med stang over brystet.

• Senk stangen kontrollert til brysthøyde, og press den eksplosivt opp igjen.

• Grepsbredden bør være slik at albuene havner ca. 75° ut fra kroppen.

Klinisk tips:

• For bredt grep øker stress på skuldrene.

• For smalt grep gir mer fokus på triceps.

2. Skrå benkpress (incline bench)

Formål: Aktivere øvre (claviculære) del av pectoralis major.

Utførelse:

• Still inn benken på 30–45° helling.

• Utfør press med stang eller manualer som ved vanlig benkpress.

• Hold albuene under håndleddene og press i en svak bue fremover og opp.

Klinisk verdi:

• Svært nyttig ved holdningsproblemer med fremovertrukne skuldre – øker styrke i muskelfibre som bidrar til å stabilisere skuldrene.

3. Decline benkpress (negativ vinkel)

Formål: Trener den nedre (abdominale) delen av pectoralis major mer målrettet.

Utførelse:

• Benk med 15–30° fall bakover.

• Press stangen opp og litt bakover mot øvre bryst.

• Kontroller bevegelsen hele veien.

NB: Ikke egnet for alle. Pasienter med skulderproblemer eller dårlig kontroll bør starte med flat benk.

4. Push-ups (armhevinger)

Formål: Funksjonell helkroppsøvelse med god aktivering av pectoralis major.

Variasjoner:

• Vanlig push-up: aktiverer midtre fibre

• Føtter på benk (decline push-up): mer vekt på øvre bryst

• Hender på benk (incline push-up): enklere og mer skånsom variant

Tips:

• Hold kroppen strak som en planke.

• Varier håndplassering for å stimulere ulike fiberretninger.

5. Manual flyes (flat eller skrå benk)

Formål: Isolerer pectoralis major gjennom horisontal adduksjon.

Utførelse:

• Ligg på benk, hold manualene med lett bøyde albuer.

• Senk armene rolig ut til siden, og før dem tilbake i en bueformet bevegelse.

• Bevegelsen skal skje i skulderleddet – ikke albue eller håndledd.

Klinisk betydning:

• God øvelse for rehabilitering og finmotorisk kontroll, men bør ikke belastes for tungt.

6. Kabel crossover

Formål: Konstant motstand gjennom hele bevegelsen, ideelt for hypertrofi og symmetrisk utvikling.

Utførelse:

• Stå mellom to kabeltårn.

• Trekk håndtakene inn mot midten av brystet i en svak bue.

• Kan gjøres høyt (øverst til lavt) eller lavt (nederst til høyt) for å treffe ulike fibre.

Tips:

• Unngå å svinge med kroppen – stabiliser med kjernen.

• Pust ut når du trekker sammen.

Tøyningsøvelser for pectoralis major

Stramhet i pectoralis major er vanlig, særlig hos personer som trener mye bryst eller sitter mye foran PC. Tøyning forbedrer mobilitet i skulderen og gir bedre holdning.

1. Dørkarm-strekk

Formål: Tøyer hele pectoralis major ved å plassere armen i horisontal abduksjon.

Utførelse:

• Stå i en døråpning.

• Plasser underarmen og albuen i 90° vinkel mot karmen.

• Lene deg forsiktig frem til du kjenner et jevnt strekk i brystet.

• Hold i 30 sekunder, gjenta 2–3 ganger.

Variasjoner:

• Armen lavere enn skulderen: fokuserer på øvre fibre

• Armen høyere enn skulderen: mer strekk på nedre fibre

2. Arm bak rygg-strekk

Formål: Mobiliserer nedre del av pectoralis og forlenger fronten av skulder.

Utførelse:

• Plasser hendene bak ryggen, og hold dem sammen.

• Dra armene forsiktig bakover og oppover samtidig som du løfter brystet frem.

• Hold i 20–30 sekunder.

3. Skulderåpner på rulle

Formål: Dynamisk tøyning og åpning av fremre skulder og bryst.

Utførelse:

• Ligg på en foamroller i lengderetning, slik at hodet og korsrygg hviler.

• Åpne armene til siden med håndflatene opp.

• La armene synke mot gulvet og slapp av i brystet.

Klinisk tips: Effektiv for pasienter med fremovertrukne skuldre og nedsatt thorakal bevegelighet.

Praktiske råd for pasient og kliniker

• Styrketrening: 2–3 ganger per uke med 8–12 repetisjoner og 2–4 serier.

• Tøyning: Etter trening eller som daglig rutine ved posturale plager.

• Progresjon: Start med lette vekter eller egen kroppsvekt, og øk gradvis.

• Variasjon: Kombiner press, isolasjon og kabelfører for best effekt.

• Holdning: Tøyning er spesielt viktig dersom styrkeøvelsene ikke balanseres med rygg- og rotatorcuff-trening.

Kilder:

• Moore, K. L., Dalley, A. F., & Agur, A. M. R. (2014). Clinically Oriented Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins.

• Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

• Standring, S. (2016). Gray's Anatomy (41st ed.). Edinburgh: Elsevier Churchill Livingstone.

• Netter, F. (2014). Atlas of Human Anatomy (6th ed.). Philadelphia, PA: Saunders