Adductor tendinopati
- Fysiobasen
- 6. feb.
- 14 min lesing
Adduktor tendinopati refererer til en gruppe tilstander som oppstår i og rundt adduktor-senene som følge av kronisk overbelastning[1]. Denne tilstanden er vanlig blant idrettsutøvere og andre med høy fysisk aktivitet som involverer repetitiv belastning på adduktormusklene.
Patofysiologi
Histopatologiske endringer
På et cellulært nivå kan følgende endringer observeres i senen:
Kollagenseparasjon og degenerasjon: Dette innebærer strukturelle forandringer i kollagenfibre som svekker senens integritet[1].
Makroskopiske endringer
Senefortykkelse: Kronisk stress fører til økt senevolum som en kompensatorisk mekanisme.
Tap av mekaniske egenskaper: Senens evne til å motstå belastning reduseres.
Smerte: Dette er et sentralt symptom som kan begrense funksjonsevne[2].
Inflammasjon og terminologi
Selv om betennelse tidligere ble antatt å spille en sentral rolle, viser nyere forskning at inflammatoriske celler ofte mangler rundt lesjonen. Dette har ført til at begrepet "tendinitt" er erstattet av "tendinopati" for å reflektere den ikke-inflammatoriske naturen til tilstanden[3].
Anatomi og funksjon
Adduktorgruppen består av fem muskler som bidrar til stabilisering av bekkenet og utfører bevegelsen adduksjon (fører bena mot kroppens midtlinje):
Lange adduktorer
Gracilis
Adductor Magnus
Disse musklene strekker seg fra bekkenet til kneet.
Korte adduktorer
Pectineus
Adductor Brevis
Adductor Longus
Disse strekker seg fra bekkenet til femur (lårbenet)[4].
Adduktormusklene er avgjørende for stabilisering av bekkenet under gange, løping og andre aktiviteter som krever kontroll over hofteleddet.
Adduktor tendinopati kan føre til smerte og redusert funksjon i hofte og lår, noe som påvirker daglige aktiviteter og idrettsprestasjoner. En forståelse av patofysiologien og anatomien er avgjørende for diagnostikk og behandling.
Klinisk relevant anatomi for adduktormusklene
Adduktormusklene er plassert mellom fleksorene og ekstensormusklene i låret, og de spiller en avgjørende rolle i stabilisering av bekkenet samt bevegelser som krever adduksjon, som når vi krysser bena. Musklene strekker seg fra den nedre delen av bekkenbenet til lårbenet og, i noen tilfeller, til området rundt kneet.
Oversikt over adduktormusklene
Adductor Magnus
Den største muskelen i gruppen, plassert posteriort i forhold til de andre musklene.
Oppdeling:
Adduktor-del:
Opprinnelse: Inferior pubic ramus og ischial ramus.
Feste: Linea aspera på femur og den mediale epikondylen (senefestet).
Funksjon: Adduksjon og fleksjon av låret.
Hamstrings-del:
Opprinnelse: Ischial tuberosity.
Feste: Adduktortuberkelen og den mediale suprakondylære linjen på femur.
Funksjon: Adduksjon og ekstensjon av låret.
Adductor Longus
En stor, flat, vifteformet muskel som danner en del av den mediale kanten av femoraltrekanten.
Opprinnelse: Superior pubic ramus og pubic symphysis.
Feste: Linea aspera på femur.
Funksjon: Adduksjon og medial rotasjon av låret.
Spesielt trekk: Distalt danner den en aponeurose som strekker seg til vastus medialis-muskelen.
Adductor Brevis
Plassert under adductor longus.
Opprinnelse: Inferior pubic ramus.
Feste: Posterior del av linea aspera.
Funksjon: Adduksjon av låret.
Gracilis
Den eneste toleddsmuskelen i gruppen.
Opprinnelse: Nedre grense av pubic symphysis.
Feste: Medial overflate av tibia, hvor den inngår i pes anserinus sammen med senene til sartorius og semitendinosus.
Funksjon: Adduksjon av låret og fleksjon av kneet.
Spesielt trekk: Den mest overfladiske muskelen i adduktorgruppen.
Adduktormusklene er essensielle for stabilisering av bekkenet under ståing og gange. Skader eller dysfunksjon i disse musklene, som ved adduktor tendinopati, kan føre til smerte, redusert bevegelighet og svekket styrke i hofteleddet. Anatomisk forståelse av musklene og deres funksjon er avgjørende for korrekt diagnostikk og behandling.
Etiologi for adduktor tendinopati
Adduktor tendinopati utvikles ofte som følge av repetitive belastninger eller plutselige endringer i aktivitet, spesielt hos idrettsutøvere. Tilstanden er multifaktoriell og kan påvirkes av biomekaniske, treningsrelaterte og individuelle faktorer.
Vanlige årsaker til adduktor tendinopati
Idrettsrelaterte faktorer
Adduktormusklene brukes aktivt i en rekke idretter som løping, fotball, ridning, turn og svømming. Disse aktivitetene legger betydelig stress på adduktorsenen, spesielt når det er:
Repeterende bevegelser: Konstant gjentakelse av samme bevegelse, som i løping og svømming, kan føre til mikroskader på senen[4].
Hyppige retningsendringer: Sport som fotball eller basketball øker belastningen på adduktorsenen ved raske bevegelser og vendinger.
Overstrekk: Overdreven strekking av adduktorsenene kan føre til akutt skade eller bidra til kronisk overbelastning[4].
Trenings- og belastningsrelaterte faktorer
Plutselig økning i treningsmengde: En rask opptrapping i treningsintensitet eller -volum kan overstimulere adduktorsenen.
Endring i treningstype: Introduksjon av nye bevegelser eller aktiviteter som utfordrer adduktormusklene på nye måter.
Biomekaniske og fysiologiske risikofaktorer: Adduktor tendinopati er ofte et resultat av flere faktorer som påvirker belastningen på senen:
Benlengdeforskjell: Selv om hva som anses som en signifikant forskjell ikke er klart definert, kan dette påvirke gangmønsteret og legge unødig stress på adduktormusklene.
Dårlige bevegelsesmønstre: Feilaktig teknikk under fysisk aktivitet kan overstimulere adduktorsenene.
Muskelubalans:
Ulik lengde eller styrke i musklene rundt hofte, lår eller mage kan påvirke belastningsfordelingen negativt.
Muskelstyrkesvakheter i underekstremitetene eller magemusklene kan bidra til utviklingen av tendinopati.
Andre risikofaktorer
Mangel på oppvarming: Kan øke risikoen for skader på grunn av stive muskler og redusert elastisitet.
Inaktivitet og fatigue: Svekkelse av muskelstrukturen kan føre til overbelastning når aktiviteten gjenopptas.
Aldersrelatert svekkelse: Naturlig degenerasjon i senevevet med økende alder.
Obesitas: Overvekt kan legge ekstra belastning på adduktorsenene.
Genetikk: Arvelige faktorer kan påvirke bindevevets styrke og elastisitet.
Uklart patologi
Selv om mange faktorer kan bidra til utviklingen av adduktor tendinopati, er den eksakte patologien fremdeles uklar. Det er derfor viktig med en helhetlig tilnærming som vurderer både biomekaniske, treningsrelaterte og individuelle faktorer[4].
Kjennetegn ved adduktor tendinopati
Adduktor tendinopati presenterer seg vanligvis som smerter i lyskeområdet og er ofte forbundet med belastning eller bruk av adduktormusklene. Symptomene kan variere fra gradvise ubehag til akutte smerteepisoder avhengig av alvorlighetsgraden.
Typiske symptomer
Smerter i lysken
Følt som en dyp, verkende smerte ved:
Palpasjon av adduktorsenene.
Aktiv adduksjon (fører benet mot midtlinjen).
Passiv bevegelse av det affiserte benet i adduksjonsretning[4].
Smerteutvikling
Kan oppstå gradvis som følge av kronisk overbelastning.
Akutt, skarp smerte kan oppstå ved overstrekking eller plutselig belastning.
Hevelse eller klump
Hevelse eller en palpabel klump kan være til stede i adduktormusklene som et resultat av seneskade eller inflammasjon.
Stivhet i lyskeområdet
Ofte følt som redusert fleksibilitet eller ubehag ved forsøk på å strekke adduktormusklene.
Funksjonelle begrensninger
I alvorlige tilfeller kan pasienten oppleve:
Vanskeligheter med å kontrahere eller strekke adduktormusklene.
Restriksjoner i daglige fysiske aktiviteter, da senen ikke lenger tåler gjentatt belastning[4].
Differensialdiagnoser for adduktor tendinopati
Lyskesmerter kan ha mange ulike årsaker, inkludert muskelseneproblemer, nevrologiske tilstander og interne strukturer i området. Adduktor tendinopati kan være utfordrende å skille fra andre tilstander, spesielt osteitis pubis, som ofte har overlappende symptomer. En grundig klinisk vurdering og riktig diagnostikk er avgjørende for å identifisere den underliggende årsaken.
Vanlige differensialdiagnoser
Osteitis pubis
Kronisk betennelse i symfysen og omkringliggende strukturer.
Kjennetegnes av smerter i lysken, ofte bilateral, med stivhet og ømhet over symfysen.
Vanskelig å skille fra adduktor tendinopati uten bildediagnostikk.
Sportsbrokk eller inguinal hernie
Svakhet eller rift i den inguinale regionen som forårsaker smerte under aktivitet.
Kan føre til smerter som forverres ved hosting, nysing eller anstrengelse.
Iliopsoas bursitt
Betennelse i iliopsoas-bursaen kan forårsake smerter i lysken, ofte sammen med snapping hip-symptomer.
Stressfraktur
Frakturer i bekkenet, spesielt pubis eller femurhals, kan føre til gradvis utviklende lyskesmerter.
Ofte forbundet med overbelastning eller repetitive bevegelser.
Avulsjonsfraktur
Avulsjon av adduktorsenens festepunkt på bekkenet kan gi akutt smerte, ofte hos unge idrettsutøvere.
Nervekompresjon
Kompresjon av nerver som obturatornerven eller ilioinguinalnerven kan forårsake smerter som kan forveksles med adduktorsmerter.
Snapping hip-syndrom
Karakterisert av en hørbar eller følt "snapping" i hofteområdet, ofte forbundet med smerter.
Kronisk prostatitt
Kan gi referert smerte til lysken og bør vurderes hos menn med samtidige urinveissymptomer.
Diagnostiske prosedyrer for adduktor tendinopati
En nøyaktig diagnose av adduktor tendinopati krever en grundig vurdering av symptomene, kombinert med klinisk undersøkelse og eventuelt bildediagnostikk.
Klinisk vurdering av fysioterapeut
Fysioterapeuter kan stille en objektiv diagnose basert på:
Anamnese: Kartlegging av symptomer, smerteutløsende aktiviteter og tidligere skader.
Fysisk undersøkelse:
Palpasjon av adduktorsenene for å identifisere smerte eller hevelse.
Funksjonelle tester som provoserer smerte ved adduksjon av hoften.
Avansert bildediagnostikk
I mer komplekse tilfeller eller når klinisk undersøkelse ikke er tilstrekkelig, kan følgende diagnostiske verktøy benyttes:
Ultralyd
Effektivt for å identifisere seneskader, hevelse eller væskeansamlinger rundt adduktorsenene.
Kan brukes dynamisk under bevegelser for å evaluere funksjon.
MR
Gullstandarden for å visualisere bløtvevsskader.
Viser detaljer om kollagenstruktur, fortykkelse av senen og tilstedeværelse av degenerative forandringer.
CT-skanning
Brukes sjeldnere, men kan være nyttig for å utelukke tilstander som stressfrakturer i bekkenet eller relaterte benstrukturer.
Forebygging av adduktor tendinopati
Effektive forebyggende tiltak er avgjørende for å redusere risikoen for adduktor tendinopati, spesielt blant idrettsutøvere og personer som utsetter adduktormusklene for gjentatt belastning. Forebygging innebærer styrke, stabilitet, fleksibilitet og en strukturert tilnærming til trening og restitusjon.
Styrke og kondisjonering
En målrettet styrke- og kondisjonsplan kan bidra til å forbedre muskelstyrke og koordinasjon i adduktormusklene. Dette inkluderer:
Spesifikke øvelser: Fokus på styrke og stabilitet i lyske- og bekkenområdet.
Eksempler: Sideplanke med adduksjonsbevegelse, ettbensøvelser og hofteløft.
Treningsspesifisitet: Øvelser tilpasset kravene i idretten eller aktiviteten, som sprinttrening, hopping og retningsendringer.
Fleksibilitet
God muskulær fleksibilitet reduserer risikoen for overbelastning.
Regelmessig tøyning: Bør inkludere adduktormusklene og andre muskler i hofte- og bekkenregionen.
Dynamisk oppvarming før aktivitet.
Statisk tøyning etter trening.
Restitusjon og treningsbalanse
Unngå overtrening: Gi kroppen tid til å tilpasse seg økt belastning.
Gradvis økning i intensitet og volum for å unngå "for mye, for tidlig."
Restitusjonstid: Sørg for tilstrekkelige hvileperioder mellom treningsøktene for å la musklene komme seg.
Eksterne hjelpemidler
Mobilitets- og muskelstøtteprodukter: Kan bidra til å redusere høye belastninger på adduktormusklene under aktivitet, særlig ved høyintensiv idrett.
Medisinsk behandling av adduktor tendinopati
Behandlingen av adduktor tendinopati fokuserer på å lindre smerte, fremme funksjonell restitusjon og minimere risikoen for ytterligere skade. Ettersom tendinopati vanligvis ikke er en inflammatorisk tilstand, må behandlingen tilpasses for å ta hensyn til den degenerative naturen til skaden.
Smertebehandling
Smertelindring som førsteprioritet:
Lindring av smerte kan hjelpe pasienten med å gjenoppta aktivitet og forbedre livskvaliteten.
NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler):
Kan gi midlertidig smertelindring, men deres effekt er begrenset på grunn av den ikke-inflammatoriske naturen til tendinopati.
Steroidinjeksjoner:
Forsiktighet anbefales:
Direkte injeksjon i senen kan øke risikoen for senebrudd.
Kan vurderes i tilfeller med betydelig smerte og hevelse, men bør administreres med stor forsiktighet og kun av erfarne klinikere.
Kliniske betraktninger
Behandlingen må tilpasses pasientens symptomer og aktivitetsnivå.
Fokus bør være på ikke-invasive tiltak som fysioterapi, muskelstyrking og aktivitetsmodifikasjon, da dette reduserer risikoen for komplikasjoner.
Fysioterapeutisk behandling av adduktor tendinopati
Fysioterapi er en viktig del av behandlingen for adduktor tendinopati, med fokus på aktive rehabiliteringsprogrammer som har vist seg mer effektive enn passive tilnærminger. Behandlingen må tilpasses individuelt, ettersom tilstanden kan variere fra akutte tilfeller til kroniske degenerative forandringer.
Hovedprinsipper i rehabilitering
Aktiv tilnærming
Et strukturert treningsprogram er avgjørende for å styrke senen og fremme tilheling.
Passive behandlinger som massasje eller elektroterapi kan brukes som supplement, men bør ikke være hovedfokus.
Styrking av kjernemuskulaturen
En sterk kjerne bidrar til å støtte adduktormusklene under aktivitet og redusere belastning.
Øvelser som planker og rotasjonsstabilitet bør inkluderes.
Hoftebøyerstyrking
Øvelser som styrker hoftebøyerne bidrar til å balansere belastningen på adduktorene og forbedre funksjonell kontroll.
Sportsspesifikke øvelser
Etter grunnleggende styrking bør rehabiliteringen skreddersys til idrettsutøverens aktivitet.
Eksempler: Sprintøvelser for løpere, retningsendringer for fotballspillere.
Tidsramme for rehabilitering
Akutte tilfeller:
Ved tidlig intervensjon kan normal funksjon gjenopprettes innen få uker.
Kroniske tilfeller:
Krever langvarig rehabilitering som kan strekke seg over flere måneder.
Fokus på gradvis belastningsøkning for å unngå tilbakefall.
Begrensninger og utfordringer
Variabel respons:
Mens mange pasienter oppnår gode resultater med fysioterapi, kan noen oppleve begrenset bedring på grunn av degenerative forandringer eller mislykket tilheling av senen.
Fysioterapi gir en helhetlig tilnærming til behandling av adduktor tendinopati. Individuelle tilpasninger og sportsspesifikk rehabilitering er nøkkelen til å redusere risikoen for tilbakefall og sikre langvarig funksjonell bedring.
Behandling av adduktor tendinopati
Behandling av adduktor tendinopati avhenger av skadens alvorlighetsgrad og stadium. Målet er å redusere smerte og hevelse i akutte faser og gjenopprette sene- og muskelstruktur gjennom målrettet rehabilitering.
Akutt behandling
Hvile fra belastende aktiviteter
I de første 48 timene etter en akutt skade er det viktig å unngå aktiviteter som forverrer symptomene.
RICE-protokollen
Rest (hvile).
Ice (is): Påføres 10–20 minutter, tre ganger daglig for å redusere hevelse og smerte.
Compression (kompresjon): For å minimere hevelse.
Elevation (heving): Løft det affiserte benet for å redusere blodtilstrømning til området[4].
Blodstrømsstimulerende terapi
Når hevelsen har avtatt, kan tiltak som fremmer blodtilførsel til skadet vev brukes for å akselerere tilheling.
Rehabilitering
Målsetting
Gjenopprette muskel- og senestruktur.
Forbedre styrke, biomekanikk og funksjon.
Styrketrening for rehabilitering
Styrketrening er viktig for å forbedre senens matrixstruktur, muskelens egenskaper og lemmets biomekanikk[5].
Nylig forskning peker på at:
Eksentrisk trening: Mest effektiv for å forbedre smerte og funksjon.
Tunge-sakte eksentriske og konsentriske øvelser: Kombineres for maksimal effekt.
Moderne modell for behandling av tendinopati
Ifølge Cook et al. bør behandling tilpasses etter tendinopatiets stadium. Deres trestegsmodell foreslår at treningstype bør variere:
Stadium 1 (reaktiv tendinopati):
Eksentrisk belastning kan være skadelig i denne fasen.
Fokus på å redusere belastning og fremme tilheling.
Stadium 2 (dysrepair):
Gradvis introduksjon av eksentriske øvelser for å stimulere tilheling.
Stadium 3 (degenerativ tendinopati):
Tunge og sakte eksentriske øvelser brukes for å forbedre senens mekaniske egenskaper.
Betydningen av belastning i behandling av tendinopati
Belastning spiller en sentral rolle i rehabilitering av tendinopati, da det gir en positiv stimulans for både sene- og muskelvev. Likevel finnes det ingen universelt effektiv metode for rehabilitering, og parametere som repetisjoner, sett og belastning må tilpasses basert på rehabiliteringsstadiet og pasientens respons.
Mål med belastning i rehabilitering
Forbedre nevromuskulære egenskaper.
Øke senens styrke og kapasitet for å tåle fremtidige belastninger.
Stimulere til tilheling ved gradvis og kontrollert eksponering for mekanisk stress.
Tendinopatiets stadier (Cook et al.)
Reaktiv tendinopati
Skadefasen hvor senen reagerer på overbelastning.
Behandlingsfokus:
Reduser belastningen til et tolerabelt nivå som tillater senen å komme seg.
Gradvis introduksjon av lette øvelser for å opprettholde sirkulasjon og stimulere tilheling.
Latent respons:
Tendiner kan ha en forsinket respons på belastning, hvor symptomene kan blusse opp 24 timer etter aktivitet.
Viktig med nøye overvåking av symptomene etter trening for å unngå overbelastning.
Medikamentbruk:
Bruken av NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler) er fortsatt omdiskutert, men kan være nyttig for enkelte pasienter. Rådfør alltid med lege før bruk[6].
Tendon disrepair (mislykket tilheling)
Overgangsfasen hvor senen forsøker å reparere seg selv, men strukturelle endringer som kollagenseparasjon kan forekomme.
Behandlingsfokus:
Gradvis introduksjon av moderat belastning for å stimulere remodellering.
Eksentriske øvelser kan introduseres.
Degenerativ tendinopati
Kronisk fase med betydelige degenerative forandringer i senen.
Behandlingsfokus:
Tunge og sakte eksentriske øvelser for å forbedre senens mekaniske egenskaper.
Målrette trening for å øke funksjon og redusere smerte.
I
ndividuell tilpasning av belastning
Variasjon i parametere:
Repetisjoner, sett og belastning bør justeres basert på pasientens toleranse og rehabiliteringsstadiet.
Kontinuerlig evaluering:
Overvåk symptomforandringer nøye for å sikre at rehabiliteringsprogresjonen ikke forverrer tilstanden.
En tilpasset rehabilitering basert på tendinopatiets stadium og individuell respons på belastning er avgjørende for optimal behandling. Gradvis progresjon og nøye overvåking sikrer tilheling og forbedrer senens evne til å tåle fremtidige belastninger.
Behandling av adduktor tendinopati basert på rehabiliteringsstadium
Behandlingen av adduktor tendinopati må tilpasses til det spesifikke stadiet av tilstanden for å optimalisere tilheling og minimere risikoen for forverring. Hvert stadium krever en unik tilnærming basert på senens respons på belastning og symptomer.
Behandling i reaktivt stadium (stadium 1)
Tiltak som skal unngås
Tøyning: Ikke anbefalt da det kan føre til kompresjonskrefter på senen, noe som kan forverre symptomene.
Anbefalte tiltak
Isometriske øvelser
Fokus på å motstå belastning uten bevegelse, for eksempel ved å holde en statisk adduksjonsposisjon.
Hjelper med å redusere smerte og opprettholde muskelaktivitet uten å overbelaste senen.
Relativ hvile
Unngå aktiviteter som utløser smerte, som høy intensitet, stor avstand eller hurtighet.
Overvåk nøye etter eventuell forsinket smerte som kan oppstå 24 timer etter belastning.
Massasje
Kan brukes for å opprettholde muskelens lengde og redusere spenninger uten å komprimere senen.
Krysstrening
Aktiviteter som ikke belaster den skadede senen, kan bidra til å opprettholde generell kondisjon og funksjon.
Klinisk betydning
Senen har fortsatt potensial for reversering av strukturelle endringer i dette stadiet.
Symptomene må være retningsgivende for behandlingsprogresjon.
Behandling i dysrepair-stadium (stadium 2)
Kjennetegn
Vedvarende ubehag med lokal fortykkelse av senen, som skyldes kronisk overbelastning.
Kan påvirke pasienter i alle aldre, avhengig av:
Lengden på belastningens varighet.
Frekvensen og intensiteten av belastning.
Tiltak
Langsiktig belastningsstyring
Gradvis økning i belastning for å stimulere senens struktur uten å forårsake ytterligere skade.
Eksentrisk trening
Introduksjon av kontrollerte, eksentriske øvelser for å styrke senen og forbedre dens evne til å tåle mekanisk stress.
Symptomstyrt progresjon
Pasienten må overvåkes nøye for å sikre at belastningen ikke forverrer tilstanden.
Mulighet for reversering
Selv om senen er i en mer kronisk tilstand, kan noe forbedring oppnås med riktig belastningsstyring.
Behandling av stadium 3: Degenerativ tendinopati
I stadium 3, også kjent som degenerativ tendinopati, har senen gjennomgått betydelige matriks- og celleforandringer som ikke kan reverseres. Behandlingen fokuserer derfor på langsiktig symptomhåndtering og funksjonsforbedring, med mål om å opprettholde senens kapasitet og redusere risikoen for ytterligere skade, inkludert ruptur.
Kjennetegn ved degenerativ tendinopati
Irreversible forandringer i senevevet, inkludert matriksnedbrytning og fortykkelse.
Vanlig hos eldre idrettsutøvere, men kan også forekomme hos yngre ved langvarig kronisk overbelastning.
Akutte smerteepisoder: Disse kan indikere områder med reaktiv tendinopati (stadium 1) innenfor en ellers degenerativ sene.
Økt risiko for senebrist, spesielt ved høy belastning eller dårlig håndtering av tilstanden.
Behandlingstilnærming
Akutte smerteepisoder
Behandlingen bør følge prinsippene for stadium 1:
Relativ hvile: Unngå aktiviteter som provoserer smerte.
Isometriske øvelser: For å redusere smerte uten å belaste senen ytterligere.
Symptombasert progresjon: Vent med økende belastning til smerten har avtatt.
Langsiktig rehabilitering
Når de akutte symptomene har avtatt, bør et langsiktig treningsprogram implementeres:
Eksentrisk belastning
Tradisjonelt betraktet som hjørnesteinen i rehabilitering for tendinopati.
Mål: Forbedre senens styrke og kapasitet til å tåle belastning.
Helhetlig treningsprogram
Malliaras et al.[8] foreslår at kombinasjonen av eksentriske, konsentriske og isometriske øvelser gir de beste resultatene for rehabilitering av seneskader som akillessene- og patellartendinopatier.
Dette tilnærmingsmålet forbedrer både smerte og funksjon gjennom en balansert belastningsprogresjon.
Stabiliseringsøvelser
Fokus på hofte- og kjernemuskulaturen for å støtte senen og redusere overbelastning.
Eksempler: Sideplanke med hofteadduksjon eller dynamiske stabilitetsøvelser.
Risiko og forebygging
Senebrist: En degenerativ sene har redusert styrke og elastisitet, noe som gjør den mer sårbar for ruptur ved høy belastning.
Forebygging inkluderer:
Gradvis belastningsprogresjon.
Unngå plutselige økninger i treningsintensitet eller volum.
Klinisk betydning
Langsiktig behandling av degenerativ tendinopati krever en nøye balansert tilnærming som kombinerer smertereduksjon, funksjonsforbedring og forebygging av ytterligere skade. Et helhetlig treningsprogram som inkluderer eksentrisk, konsentrisk og isometrisk trening er avgjørende for å forbedre både smerte og funksjon.
Nøkkelprinsipper i behandling
Individuell tilnærming: Ingen enkelt behandling passer alle; pasientens respons må være veiledende.
Gradvis retur til aktivitet: Aktivitetsnivået må økes gradvis for å forhindre tilbakefall.
Symptomstyrt rehabilitering: Behandling bør tilpasses senens stadium og pasientens symptomer.
Forsiktig introduksjon av tøyning: Når symptomene har avtatt, kan gradvis tøyning gjenopptas, men det må unngås smerte.
Eksempler på adduktortøyninger
Kort adduktorer (som Gracilis og Adductor Brevis):
Sitt i en "sommerfuglstilling" med fotsålene sammen.
Hold ryggen rett og unngå å bøye i korsryggen.
Press forsiktig albuene mot knærne til du kjenner en mild strekk.
Hold i 20–30 sekunder, gjenta 3–4 ganger[10][11][12].
Lang adduktorer (som Adductor Magnus):
Stå med bena i bred stilling.
Bøy det motsatte kneet og len over mot denne siden for å kjenne en strekk.
Hold i 20–30 sekunder, gjenta 3–4 ganger[4][10][11][12].
Eksempler på styrkeøvelser
Isometrisk adduksjon med strikk:
Sitt på en stol med strikken plassert over knærne.
Press benet innad mot motstanden og hold så lenge det er komfortabelt.
Øk motstanden ved å stramme strikken mer[4].
Eksentrisk adduksjonsstyrke:
Stå ved et bord med strikk rundt ankelen på det affiserte benet.
Stå på en blokk med det friske benet slik at det affiserte benet kan svinge fritt.
Ta benet sakte vekk fra midtlinjen (abduksjon), og før det tilbake i adduksjon.
Hold ryggen rett og kneet stabilt[4].
Kliniske betraktninger
Forstå tendinopatiens stadium
Tidlig stadium gir mulighet for symptomreversering gjennom riktig behandling.
Ved degenerativ tendinopati er fokus på langsiktig håndtering for å unngå ruptur.
Forsiktig bruk av medisinsk behandling
Steroidinjeksjoner kan gi midlertidig lindring, men bør brukes med forsiktighet da de kan svekke senestrukturen.
Helhetlig rehabilitering
Kombinasjon av isometrisk, eksentrisk og konsentrisk trening gir de beste resultatene for styrke og funksjon.
Konklusjon
Effektiv behandling av adduktor tendinopati krever en kombinasjon av forståelse av senens stadium, gradvis aktivitetsøkning og tilpasset behandling. Langsiktig rehabilitering og styrkeøvelser kan redusere risikoen for ytterligere skade, mens riktig symptomstyring forbedrer funksjon og livskvalitet.
Kilder:
Khan KM, Cook JL, Bonar F, Harcourt P, Astrom M. Histopathology of common tendinopathies. Update and implications for clinical management. Sports Med. 1999;27:393–408
Soslowsky LJ, Thomopoulos S, Tun S, Flanagan CL, Keefer CC, Mastaw J, Carpenter JE. Neer Award 1999. Overuse activity injures the supraspinatus tendon in an animal model: a histologic and biomechanical study. J Shoulder Elbow Surg. 2000;9:79–84
Puddu G et al. (1976) A classification of Achilles tendon disease. Am J Sports Med 4: 145–150
Ebonie Rio; Dawson Kidgell; G Lorimer Moseley; Jamie Gaida; Sean Docking; Craig Purdam; Jill Cook, Changing the Way we Think About Tendon Rehabilitation A Narrative Review Br J Sports Med. 2016;50(4):209-215.
Cook JL1, Purdam CRIs tendon pathology a continuum? A pathology model to explain the clinical presentation of load-induced tendinopathy. Br J Sports Med. 2009 Jun;43(6):409-16.
Nehrer S, Breitenseher M, Brodner W, et al. Clinical and sonographic evaluation of the risk of rupture in the Achilles tendon. Arch Orthop Trauma Surg 1997;116:14–18.
Malliaras, P., Barton, C.J., Reeves, N.D. et al. Achilles and Patellar Tendinopathy Loading Programmes, Sports Med (2013) 43: 267.
Groom, T: Tendinopathy - the importance of staging and role of compression, Running injuries. 2013 March
Holmich P, Uhrskou P, Ulnits L, et al: Effectiveness of active physical training as treatment for long-standing adductor-related groin pain in athletes: Randomised trial. Lancet 353: 439-443, 1999
Tyler TF, Nicholas SJ., Campbell RJ., Donellan S., McHugh MP.,The effectiveness of a preseason exercise program to prevent adductor muscle strains in professional ice hockey players, American Journal of Sports Medicine, Sept-Oct, 2002
Morelli V, Smith V.,Groin injuries in athletes.,Am Fam Physician. 2001 Oct 15;64(8):1405-14.
