Artritt
- Fysiobasen
- 10. mars
- 5 min lesing
Artritt er en samlebetegnelse for over 150 ulike tilstander som rammer ledd, skjelett og muskulatur. Tilstanden defineres som en akutt eller kronisk betennelse i ett eller flere ledd, som ofte ledsages av smerte, stivhet og i mange tilfeller strukturell skade. Artritt kan være forårsaket av flere underliggende mekanismer, inkludert degenerasjon, autoimmunitet, infeksjoner eller krystalldeposisjon. Kjennskap til hvilken type artritt en pasient har er avgjørende for å kunne iverksette korrekt og målrettet behandling¹.
Selv om artritt ofte assosieres med eldre, kan den ramme personer i alle aldre – inkludert barn og unge. Artritt kan oppstå på tvers av kjønn, etnisitet, livsstil og sosioøkonomisk bakgrunn¹.

Årsaker og undergrupper
Årsaken til artritt varierer ut fra hvilken type man har. Ved artrose (osteoartritt), som er den vanligste typen, spiller mekaniske faktorer og aldersrelaterte prosesser en sentral rolle. Risikofaktorer inkluderer høy alder, kvinnelig kjønn, tidligere leddskader og overvekt. Genetiske mutasjoner i kollagentyper II, IV, V og VI har også blitt identifisert som mulige bidragsytere².
De viktigste undergruppene av artritt inkluderer:
Degenerative tilstander: Artrose
Posttraumatisk artritt: Sekundært til skade
Spondyloartritter: Som inkluderer psoriasisartritt, ankyloserende spondylitt (aksial spondyloartritt), reaktiv artritt og enteropatisk artritt
Autoimmune og autoinflammatoriske tilstander: Som revmatoid artritt og systemisk lupus erythematosus
Krystalldeposisjon: Gikt (uratkrystaller) og pseudogikt (kalsiumpyrofosfatkrystaller)
Infeksiøs artritt: Septisk artritt
Idiopatiske former: Som juvenil idiopatisk artritt³
I tillegg kan flere systemiske sykdommer føre til leddaffeksjon. Eksempler inkluderer cøliaki, borreliose og psoriasis.
Differensialdiagnoser ved artritt-liknende symptomer
En rekke tilstander kan gi symptomer som likner artritt, men som har ulik patofysiologi og krever andre behandlingsstrategier. Disse inkluderer:
Systemisk lupus erythematosus (SLE)
Fibromyalgi
Polymyalgia revmatika
Mekaniske rygg- og nakkesmerter
Tendinopatier og entesopatier
Det er viktig å skille disse fra artritt ved hjelp av klinisk vurdering, laboratorietester og bildediagnostikk.

Tverrfaglig behandlingsteam og fysioterapiens rolle
Behandling av artritt krever ofte en tverrfaglig tilnærming grunnet sykdommens brede påvirkning både lokalt i ledd og systemisk. Et optimalt team inkluderer lege, revmatolog, fysioterapeut, ergoterapeut, farmasøyt, smertespesialist, ortoped, sykepleier og klinisk ernæringsfysiolog⁴.
Fysioterapeuten spiller en sentral rolle ved å bidra til:
Bevegelsesøkonomi og leddmobilitet: Individuelt tilpasset leddmobilisering og bevegelsestrening.
Styrke og funksjon: Spesifikke øvelser for å bevare muskelstyrke og forhindre muskelatrofi.
Reduksjon av smerte: Tøyning, varme-/kuldebehandling, elektroterapi og manuelle teknikker.
Undervisning og mestring: Veiledning i aktivitetsregulering, bruk av hjelpemidler og ergonomiske prinsipper.
Vanntrening har vist seg å være spesielt effektiv ved artritt, da det reduserer belastning på leddene samtidig som det gir mulighet for funksjonell styrke- og utholdenhetstrening⁴. Kombinert med vektreduksjon kan dette redusere smerte og forbedre mobilitet betraktelig.
Farmakologisk og medisinsk håndtering
Pasienter med artritt står ofte på flere medikamenter samtidig, noe som gjør polyfarmasi til en reell bekymring. Farmasøyter har derfor en viktig rolle i å overvåke interaksjoner, bivirkninger og sikre korrekt bruk av legemidler. Ved alvorlig smerte kan bruk av opioider vurderes, men dette krever tett oppfølging for å unngå avhengighet.
Klinisk presentasjon og fysioterapeutisk håndtering ved artritt
Artritt er en fellesbetegnelse for tilstander preget av inflammasjon i ett eller flere ledd, og omfatter et bredt spekter av sykdommer med ulike årsaker og manifestasjoner. Selv om symptomene kan variere betydelig mellom de ulike typene, finnes det en rekke fellestrekk.
Vanlige symptomer ved artritt
Pasienter med artritt kan oppleve en rekke leddrelaterte og systemiske symptomer. De mest vanlige er:
Leddsmerter, ofte forverret ved aktivitet
Hevelse, rødhet og varme i affiserte ledd
Stivhet, særlig etter hvile eller om morgenen (ofte over 30 minutter ved inflammatoriske former)
Nedsatt bevegelighet eller redusert funksjon i det aktuelle leddet
Vedvarende leddhevelse i mer enn tre dager, eller hyppig (>3 ganger/måned)
Noen former for artritt, som revmatoid artritt og psoriasisartritt, kan også gi ekstra-artikulære manifestasjoner, inkludert:
Tretthet og energiløshet
Feber og utilsiktet vekttap
Hudforandringer (eksempelvis psoriasis eller utslett)
Endringer i finger- og tånegler
Hårtap, særlig rundt hårfeste eller i flekker⁵
Diagnostiske undersøkelser
Diagnostikk av artritt krever en kombinasjon av klinisk vurdering og tekniske undersøkelser:
Anamnese: Kartlegging av symptomer, debut, varighet, mønster, utløsende faktorer, samt familiehistorikk og komorbiditeter.
Klinisk undersøkelse: Inspeksjon og palpasjon av affiserte ledd, vurdering av bevegelsesutslag, funksjon og eventuelle systemiske tegn (utslett, øyebetennelse, temperatur, etc.).
Bildediagnostikk: Røntgen brukes til å påvise strukturelle forandringer. Ultralyd og MR kan visualisere inflammasjon, leddvæske og bløtvev. CT brukes mer selektivt⁶.
Laboratorietester: Inkluderer betennelsesmarkører (CRP, SR), autoantistoffer (f.eks. anti-CCP, RF), samt genetiske markører ved mistanke om spesifikke sykdommer (som HLA-B27 ved spondyloartritt).
Henvisning til spesialist: Ved mistanke om inflammatorisk eller systemisk artritt henvises pasienten vanligvis til revmatolog for videre utredning og behandling⁷.
Tverrfaglig behandling og oppfølging
Behandling og oppfølging av artritt tilpasses sykdomstype, alvorlighetsgrad og hvilke ledd eller organer som er rammet. Behandlingen bør skje i samarbeid mellom flere fagpersoner:
Fastlege og revmatolog
Fysioterapeut og ergoterapeut
Farmasøyt og psykolog
Kostholdsveileder/dietist
Ortoped ved behov for kirurgi⁷
Målet med behandlingen er å:
Redusere smerte og inflammasjon
Forhindre strukturell leddødeleggelse
Forbedre funksjon og livskvalitet
Fremme pasientens egenmestring
Medikamentell behandling
Valg av medikamenter avhenger av artrittform:
Analgetika: Paracetamol, tramadol og ved behov opioider for symptomlindring, uten effekt på inflammasjon.
NSAIDs: Reduserer både inflammasjon og smerte. Tilgjengelig både som tabletter og topikale formuleringer.
Corticosteroider: Prednisolon og kortison brukes ved alvorlige forverringer.
DMARDs: Ved inflammatoriske former, spesielt revmatoid artritt. Eksempler: metotreksat, sulfasalazin, hydroksyklorokin.
Biologiske legemidler: Målrettet behandling mot cytokiner eller celleoverflater (f.eks. TNF-alfa-hemmere som infliximab og etanercept).
Counterirritants: Lokale salver som mentol og capsaicin reduserer leddsmerter ved å modulere smertebanene⁸,⁹.

Fysioterapeutens rolle og fysioterapitiltak
Fysioterapeuter er sentrale i den ikke-medikamentelle behandlingen av artritt. De bidrar med:
Funksjonsvurdering og individuell treningsplan
Leddbevegelighetstrening for å opprettholde eller bedre bevegelighet
Styrketrening, spesielt ved artrose i vektbærende ledd som kne og hofte
Vanntrening, som reduserer belastning og gir effektiv kondisjons- og styrketrening
Tøyning og bevegelighetstrening for å redusere stivhet
Veiledning i leddbesparende teknikker og bruk av hjelpemidler
Ved kneartrose er quadriceps- og VMO-styrke, rette bensløft (SLR) og vektbærende øvelser anbefalt. Øvelser må tilpasses sykdomsaktivitet og dagsform.

Egenmestring og livsstilsråd
Selv om artritt ikke kan kureres, kan symptomene og sykdomsforløpet ofte kontrolleres gjennom egne tiltak:
Regelmessig fysisk aktivitet og strukturert trening
Vektkontroll for å avlaste ledd
Ernæringsråd for å redusere inflammasjon og styrke generell helse
God søvnhygiene og stressmestring
Leddvern, som bruk av større ledd ved bæring og ergonomiske grep
Hvile ved sykdomsforverring, men uten å bli inaktiv
God medikamentetterlevelse
Fysioterapeuten bør undervise pasienten i sykdomsforståelse, oppmuntre til aktiv deltakelse i behandling og gi støtte i livsstilsendringer.
Kilder:
Ma L, Cranney A, Holroyd-Leduc JM. Acute monoarthritis: what is the cause of my patient's painful swollen joint? CMAJ. 2009 Jan 6;180(1):59-65.
Shayan Senthelal, Thomas MA. Arthritis [Internet]. Nih.gov. StatPearls Publishing; 2018. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK518992/
Senthelal S, Thomas MA. Arthritis. InStatPearls [Internet] 2019 Aug 22. StatPearls Publishing.
Singh JA, Furst DE, Bharat A, Curtis JR, Kavanaugh AF, Kremer JM, Moreland LW, O'Dell J, Winthrop KL, Beukelman T, Bridges SL Jr, Chatham WW, Paulus HE, Suarez-Almazor M, Bombardier C, Dougados M, Khanna D, King CM, Leong AL, Matteson EL, Schousboe JT, Moynihan E, Kolba KS, Jain A, Volkmann ER, Agrawal H, Bae S, Mudano AS, Patkar NM, Saag KG. 2012 update of the 2008 American College of Rheumatology recommendations for the use of disease-modifying antirheumatic drugs and biologic agents in the treatment of rheumatoid arthritis. Arthritis Care Res (Hoboken). 2012 May;64(5):625-39.
Recognizing the Symptoms of Arthritis [Internet]. www.arthritis.org. Available from: https://www.arthritis.org/health-wellness/about-arthritis/understanding-arthritis/recognizing-the-symptoms-of-arthritis
Hayashi D, Roemer FW, Guermazi A. Imaging for osteoarthritis. Ann Phys Rehabil Med. 2016 Jun;59(3):161-169.
Arthritis [Internet]. Vic.gov.au. 2012.: https://www.betterhealth.vic.gov.au/health/conditionsandtreatments/arthritis
McAlindon TE, Bannuru RR, Sullivan MC, Arden NK, Berenbaum F, Bierma-Zeinstra SM, Hawker GA, Henrotin Y, Hunter DJ, Kawaguchi H, Kwoh K, Lohmander S, Rannou F, Roos EM, Underwood M. OARSI guidelines for the non-surgical management of knee osteoarthritis. Osteoarthritis Cartilage. 2014 Mar;22(3):363-88.
Arthritis: Causes, types, and treatments [Internet]. www.medicalnewstoday.com. 2017. : https://www.medicalnewstoday.com/articles/7621#treatment
:Arthritis Pain Management Help.https://youtu.be/3RnkZ6ohiuo. Arthritis and Exrcise-Best Exercises to help Arthritis