Atrieflimmer

Atrieflimmer (AF) er den vanligste formen for hjertearytmi og oppstår som følge av unormal elektrisk aktivitet i atriene, som fører til ukoordinerte og raske sammentrekninger, såkalt fibrillering. Tilstanden karakteriseres som en takyarytmi, hvor hjerterytmen ofte er akselerert og uregelmessig. Denne rytmeforstyrrelsen fører til turbulent blodstrøm i hjertet, og risikoen for trombedannelse øker betydelig. Slike tromber kan løsne og forårsake embolier til blant annet hjernen, noe som øker risikoen for hjerneslag betydelig¹.

Etiologi og risikofaktorer

Forekomsten av atrieflimmer øker med alderen og er særlig hyppig blant eldre. Hypertensjon, koronar hjertesykdom og klaffefeil er blant de vanligste årsakene². Andre risikofaktorer inkluderer fedme, stoffskiftesykdommer, diabetes, kronisk nyresykdom, obstruktiv søvnapné, røyking og høyt alkoholkonsum. I noen tilfeller foreligger det ingen klar utløsende årsak.

Tre hovedformer av atrieflimmer beskrives:

• Paroksysmal AF: Episodene opphører spontant innen syv dager.

• Persisterende AF: Episodene varer mer enn syv dager og krever ofte elektrokonvertering eller farmakologisk behandling.

• Langvarig persisterende AF: Vedvarende rytmeforstyrrelse i over 12 måneder, der behandling enten ikke er forsøkt, eller tidligere forsøk på rytmekontroll har vært mislykket¹.

Epidemiologi

Forekomsten av atrieflimmer øker globalt, særlig i takt med økende alder i befolkningen. Hos personer over 80 år er livstidsrisikoen for å utvikle atrieflimmer estimert til 22 %³.

Patofysiologi

Atrieflimmer oppstår ofte sekundært til strukturelle eller funksjonelle forandringer i hjertet. Hypertensjon, klaffelidelser og iskemisk hjertesykdom er sentrale utløsende faktorer. Patofysiologien er sammensatt og ikke fullt ut kartlagt, men det finnes også genetiske predisposisjoner, blant annet forandringer på kromosom 10¹.

Klinisk presentasjon

Symptombildet varierer. Mange pasienter opplever ingen symptomer, mens andre kan kjenne uregelmessig puls, hjertebank, tretthet, svimmelhet, dyspné eller svakhet². I noen tilfeller oppdages tilstanden tilfeldig, for eksempel ved blodtrykksmåling eller auskultasjon hos fastlege.

Komorbiditeter

Atrieflimmer er ofte assosiert med:

• Hjerneslag

• Hjertesvikt

• Obstruktiv søvnapné

• Fedme

• Diabetes mellitus

• Mitralklaffefeil

• Koronarsykdom⁴,⁵,⁶,⁷,⁸

Særlig hjerneslag er en alvorlig komplikasjon, ettersom tromber fra venstre atrium kan embolisere til cerebrale arterier og gi iskemisk infarkt.

Diagnostikk

Den primære metoden for å stille diagnosen er EKG, som viser uregelmessig R-R-intervall og fravær av tydelige P-bølger. Tilleggsundersøkelser inkluderer:

• 24-timers EKG (Holter-monitorering)

• Ekkokardiografi for vurdering av strukturelle forandringer

• Blodprøver, inkl. elektrolytter og thyreoideastatus

• Belastningstester (f.eks. seks minutters gangtest)

• Klinisk undersøkelse med fokus på uregelmessig puls, ujevn jugular venepuls og varierende første hjertetone⁴,⁵,⁹

Forhøyet CRP kan tyde på systemisk inflammasjon, som ofte er til stede ved AF⁴.

Psykososiale konsekvenser

En nyoppdaget hjerterytmeforstyrrelse kan utløse uro, angst eller depresjon. Frykt for komplikasjoner og livsstilsendringer kan gi økt belastning på pasientens psykiske helse og krever helhetlig oppfølging.

Behandling og håndtering

Ved nyoppdaget AF er det viktig å identifisere og behandle reversible årsaker. Antikoagulasjonsbehandling vurderes for å redusere risikoen for tromboemboliske komplikasjoner. Betablokkere er førstevalg for frekvenskontroll¹⁰.

Andre behandlingsalternativer:

• Elektrokonvertering: Gjenopprettelse av sinusrytme ved elektrisk støt

• Farmakologisk konvertering: Medisinsk rytmekontroll

• Ablasjon: Kateterbasert behandling som fjerner fokus for unormal elektrisk aktivitet

• Pacemaker: Aktuelt ved bradykardi eller ved behandlingsresistent AF med hjertesvikt¹

Etter vellykket konvertering startes ofte vedlikeholdsbehandling med antiarytmika for å forhindre residiv².

Fysioterapeutisk tilnærming

Det finnes begrenset forskning på tradisjonell fysioterapi for pasienter med AF. Likevel er det veldokumentert at overvekt er en viktig risikofaktor, og dermed utgjør vektreduksjon gjennom fysisk aktivitet en sentral del av forebyggende behandling.

Selv om det foreligger sprikende funn om optimal treningsdose ved AF, er moderat fysisk aktivitet generelt anbefalt. Det bør tas individuelle hensyn til treningsintensitet og komorbiditeter.

Tiltak kan inkludere:

• Individuell veiledning i livsstilsendringer og vektkontroll

• Gradert trening med fokus på utholdenhet og funksjonell kapasitet

• Bruk av seks minutters gangtest som utgangspunkt for treningsopplegg

• Samarbeid med lege for oppfølging av medisinsk behandling

Fysioterapeuter kan også spille en viktig rolle i å avdekke usikkerhet og frykt knyttet til fysisk aktivitet, og bidra til trygg progresjon i aktivitet innenfor medisinsk forsvarlige rammer.

Kilder:

1. Nesheiwat Z, Jagtap M. Rhythm, Atrial Fibrillation (A Fib). InStatPearls [Internet] 2018 Oct 27. StatPearls Publishing. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK526072/

2. AIHW Atrial fibrillation in Australia :https://www.aihw.gov.au/reports/heart-stroke-vascular-diseases/atrial-fibrillation-in-australia/contents/what-is-atrial-fibrillation

3. Atrial Fibrillation Fact Sheet [Internet]. Center for Disease Control and Prevention; 2013 [updated 2015 August 13; cited 2016 April 5] Available from: http://www.cdc.gov/dhdsp/data_statistics/fact_sheets/fs_atrial_fibrillation.htm

4. Fuster V, Rydén LE, Cannom DS, Crijns HJ, Curtis AB, Ellenbogen KA, et al. ACC/AHA/ESC 2006 Guidelines for the Management of Patients with Atrial Fibrillation: a report of the American College of Cardiology/American Heart Association Task Force on Practice Guidelines and the European Society of Cardiology Committee for Practice Guidelines (Writing Committee to Revise the 2001 Guidelines for the Management of Patients With Atrial Fibrillation): Developed in collaboration with the European Heart Rhythm Association and the Heart Rhythm Society. J Am Coll Cardiol. 2006: 114(7): p. 257-354.

5. Goodman CC, Snyder TE. Differential Diagnosis for Physical Therapists, Screening for Referral. 5th ed. St. Louis Saunders; 2012. p. 264-266.

6. Wadke R. Atrial Fibrillation. Disease-a-Month. 2013 March: 59(3): 67-73.

7. Oishi ML, Xing S. Atrial fibrillation: Management strategies in the emergency department. Emerg Med Prac. 2013: 15(2): p. 1-26.

8. Gami AS, Hodge DO, Herges RM, Olson EJ, Nykodym J Kara T, Somers VK. Obstructive Sleep Apnea, Obesity, and the Risk of Incident Atrial Fibrillation. J Am Coll Cardiol [Internet]. 2007 Feb [cited 2016 April 9]; 49(5): 565-571. : http://content.onlinejacc.org/article.aspx?articleid=1188673&...#tab1

9. Amerena JV, Walters TE, Mirzaee S, Kalman JM. Update on the management of atrial fibrillation. Med J Aust. 2013: 199(9): p. 592-7.

10. Radiopedia AF : https://radiopaedia.org/articles/atrial-fibrillation?lang=us