Er det farlig å svelge slim man hoster opp?
- Fysiobasen
- for 13 timer siden
- 3 min lesing
Når man er forkjølet, har bronkitt eller annen luftveisinfeksjon, er det vanlig å hoste opp slim fra halsen eller lungene. Mange synes det er ekkelt og lurer på om det er farlig å svelge det i stedet for å spytte det ut. Heldigvis har kroppen en effektiv måte å håndtere dette på – og i de fleste tilfeller er det helt ufarlig å svelge sitt eget slim. Men hvorfor produseres det slim i det hele tatt? Og når bør man være mer oppmerksom?
Hva er slim – og hvorfor hoster vi det opp?
Slim (eller ekspektorat) er en tykk væske laget av slimhinneceller i luftveiene. Det består av:
Vann og salter
Mucin (et protein som gir seighet)
Døde celler og mikroorganismer
Immunstoffer (f.eks. antistoffer og enzymer)
Slimet har en viktig funksjon: det fanger opp støv, bakterier, virus og partikler – og frakter dem oppover mot svelget ved hjelp av små flimmerhår i luftveiene. Når slimoppsamlingen blir stor nok, utløses hosterefleksen for å rydde luftveiene¹.
Fordeler ved å svelge slim
Slimet havner i magesekken, hvor magesyren effektivt dreper bakterier og virus.
Forhindrer at slim blir liggende i halsen og gir irritasjon eller hosting.
Kroppen er vant til å svelge slim kontinuerlig – selv når du ikke merker det.
Begrensninger og når du bør være mer oppmerksom
I enkelte tilfeller kan store mengder slim gi kvalme. Ved sykdommer som KOLS, lungebetennelse eller alvorlig bronkitt kan slim være et symptom på forverring – og da er det viktigere å følge med på farge og mengde enn om du svelger det².
Hva skjer når du svelger slim?
Når du svelger slim, følger det denne veien:
Går ned i spiserøret (ikke luftrøret)
Havner i magen
Nedbrytes av magesyre og enzymer
Uskadelige restprodukter går videre gjennom fordøyelsen
Slimmet inneholder bakterier og virus, men disse tåler ikke den lave pH-en i magen. Magesyre (pH 1–2) nøytraliserer mikroorganismer svært effektivt³.
Er det farlig å svelge infeksjonsslim?
Nei, ikke for friske personer. Immunsystemet i magen og tarmene sørger for at eventuelle mikroorganismer i slim blir uskadeliggjort. Det finnes ingen dokumentasjon som viser at man blir sykere av å svelge sitt eget slim⁴.
Unntak – når bør du være mer forsiktig?
Ved immunsvikt eller alvorlig sykdom (f.eks. cellegiftbehandling)
Ved oppkast som følge av store mengder slim
Hvis slim går ned i luftrøret i stedet for spiserøret – kan gi kvelning eller lungebetennelse (aspirasjon), men dette skjer sjelden og mest hos eldre eller svekkede pasienter
Hva med barn?
Barn svelger ofte slim automatisk. Dette er ufarlig for de fleste og en naturlig del av kroppens forsvarssystem. Dersom barnet hoster mye eller får slim i luftveiene, bør det vurderes av lege – men selve svelgingen er ikke skadelig.
Bør man spytte ut eller svelge?
Det er ingen medisinsk grunn til å alltid spytte ut.
Spytt ut hvis du føler det gir deg lindring – f.eks. ved tykt slim som gir kvalme.
Ved mistanke om bakteriell infeksjon (grønt/gult slim med feber), kan det være nyttig å vise det til lege.
Når bør man oppsøke lege?
Slim med blod (kan være ufarlig, men bør vurderes)
Langvarig hoste med mye slim (>3 uker)
Pustevansker, feber eller tungpustethet
Slim som er svart, skummende eller illeluktende
Oppsummering
Det er ikke farlig å svelge slim man hoster opp. Kroppen er laget for å håndtere det – magesyren nøytraliserer bakterier og virus. For de fleste er det helt ufarlig, og man trenger ikke spytte det ut med mindre det gir ubehag. Ved store mengder slim, langvarige symptomer eller feber bør man imidlertid vurdere legebesøk. Slim er ikke et tegn på svakhet – det er et tegn på at kroppen gjør jobben sin.
Kilder:
Fahy JV, Dickey BF. Airway mucus function and dysfunction. N Engl J Med. 2010;363(23):2233–2247.
Rubin BK. Secretion properties, clearance, and therapy in airway disease. Transl Respir Med. 2014;2:6.
Martinsen TC, Bergh K, Waldum HL. Gastric juice: a barrier against infectious diseases. Basic Clin Pharmacol Toxicol. 2005;96(2):94–102.
Wood JM, et al. Respiratory tract infections and mucociliary clearance. Eur Respir Rev. 2010;19(117):243–251.
