Fedme

Fedme defineres som en overdreven opphopning av fettvev i kroppen som kan ha skadelige helseeffekter. Tilstanden oppstår vanligvis når energiinntaket overgår energiforbruket over tid, noe som fører til unormalt høy fettlagring¹,². Verdens helseorganisasjon rapporterte i 2016 at hele 1,9 milliarder voksne var overvektige, og 600 millioner av disse var klassifisert som fete. Bekymringsfullt var også at 41 millioner barn under 5 år var overvektige eller fete³.

Fremskrivninger tyder på at innen 2030 kan så mye som 20 % av verdens befolkning ha en kroppsmasseindeks (KMI) på over 30 kg/m² – et globalt folkehelseproblem med betydelige medisinske, samfunnsøkonomiske og funksjonelle konsekvenser⁴. I tillegg til KMI bør også midjemål og kroppssammensetning vurderes for å identifisere risiko. Et nyere begrep som har fått økt oppmerksomhet er "normalvektfedme", som beskriver personer med normal KMI, men med forhøyet fettprosent. Disse individene har økt risiko for metabolsk syndrom, kardiovaskulære sykdommer og høyere dødelighet⁵.

Årsaker og risikofaktorer

Fedme skyldes en kompleks interaksjon mellom genetiske, biologiske, psykologiske, miljømessige og sosiale faktorer⁶. Disse inkluderer:

• Genetisk disposisjon og arv

• Inaktiv livsstil og redusert fysisk aktivitet

• Høyt kaloriinntak, dårlige kostvaner og overspising

• Endokrine lidelser som hypotyreose og Cushing syndrom

• Medikamenter (f.eks. kortikosteroider og antipsykotika)

• Søvnforstyrrelser og stress

• Kultur, reklame og matindustriens påvirkning

Et overskudd i daglig energiinntak kombinert med lavt energiforbruk er hovedmekanismen bak fedme, men livsstil og samfunnsstruktur er med på å forsterke og vedlikeholde problemet.

Epidemiologi og globale trender

Fedme er et økende problem på verdensbasis. I tillegg til WHO sine tall³, viser tall fra Storbritannia at andelen voksne med fedme steg fra 6 % hos menn og 8 % hos kvinner i 1980 til 23,6 % hos menn og 23,8 % hos kvinner i 2010⁷. I USA er nesten en tredjedel av voksne og 17 % av ungdom klassifisert som fete⁶. Data fra CDC viser høyest forekomst i sørlige delstater, særlig blant afroamerikanere og latinamerikanere.

Fedme er nært knyttet til type 2-diabetes, med hele 90 % av diabetesdiagnoser relatert til overvekt⁸. I 2012 døde 1,5 millioner mennesker som en direkte konsekvens av denne sykdommen. Forekomsten av fedme blant barn og unge har også økt dramatisk, og tidlig overvekt predikerer ofte vedvarende fedme i voksen alder.

Hvordan fysioterapeuter kan bidra

Som eksperter på bevegelse og fysisk funksjon har fysioterapeuter en nøkkelrolle i arbeidet mot fedme⁹. Deres bidrag retter seg spesielt mot den ene av de to viktigste intervensjonene for forebygging og behandling av fedme:

1. Økt fysisk aktivitet og trening (fysioterapeutens hoveddomene)

2. Optimal ernæring og kostholdsveiledning (i samarbeid med ernæringsfysiologer)

Fysioterapeuten kan kartlegge pasientens funksjonsnivå, fysisk kapasitet og risikofaktorer, og bruke denne informasjonen til å skreddersy et tilpasset treningsprogram med realistiske mål og progresjon. Treningen har dokumentert effekt på vektreduksjon, men også på risikofaktorer som blodtrykk, kolesterol, insulinresistens og betennelsestilstander¹⁰.

En god terapeutisk relasjon og trygg kommunikasjon er avgjørende for å motivere pasienter til å gjøre livsstilsendringer og opprettholde fysisk aktivitet over tid. For mange pasienter er fysisk aktivitet et foretrukket alternativ til farmakologisk behandling, og i noen tilfeller kan det redusere behovet for medisiner.

Trening og fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet defineres som all kroppslig bevegelse som bruker energi og involverer muskulaturen. Fysioterapeuten kan bidra med:

• Utholdenhetstrening (aerob trening)

• Styrketrening (motstandstrening)

• Mobilitet og bevegelighet

• Funksjonell trening

Treningsprogrammet bør være individuelt tilpasset, gradvis progresjon er essensielt, og det er avgjørende å finne aktiviteter pasienten liker og mestrer for å øke sjansen for vedvarende deltakelse.

• Aerob trening er effektiv for fettforbrenning, forbedring av hjertehelse og psykisk helse.

• Styrketrening bidrar til økt basalmetabolisme ved å bygge muskelmasse.

• Kombinasjonen av de to gir best effekt på kroppssammensetning og metabolsk helse.

En japansk tverrsnittsstudie blant 115 barn fant at redusert stillesitting og økt fysisk aktivitet er avgjørende for å forebygge fedme hos barn i risikosonen¹³. En annen studie antyder at aerob trening har sterkere effekt enn styrketrening alene når det gjelder reduksjon av inflammatoriske markører og forbedring av livskvalitet hos overvektige postmenopausale kvinner¹⁴. En pilotstudie antydet også at styrketrening kan påvirke lipidprofilen og ferritinnivå, men større studier er nødvendig for å bekrefte dette¹⁵.

Fysioterapeutens rolle i helsesystemet

Fedme er blitt et kjerneområde i medisinske læreplaner, og helsepersonell oppfordres til å vurdere pasientens vektstatus ved enhver konsultasjon¹¹. Fysioterapeuter er særlig viktig i behandlingen, da overvekt ofte er en barriere for effektiv rehabilitering av andre tilstander¹². En pasient med betydelig overvekt kan ha redusert utholdenhet, økt smerte, redusert bevegelighet og høyere risiko for skader – faktorer som må tas hensyn til i behandlingen.

Ved å fremme fysisk aktivitet og bidra med funksjonelle tilpasninger i pasientens hverdag, bidrar fysioterapeuter både til å redusere fedme og til å forebygge følgetilstander som type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, artrose og psykiske plager.

Pasientundervisning: Fysioterapeutens rolle ved fedme

En av de mest sentrale oppgavene en fysioterapeut har i møte med pasienter med overvekt eller fedme er pasientundervisning. Informasjon og veiledning utgjør en stor del av behandlingen og er helt avgjørende for å oppnå livsstilsendringer og langsiktige resultater.

En utbredt misforståelse blant pasienter er troen på at man kan gå ned i vekt uten å gjøre reelle endringer i livsstil eller aktivitetsnivå¹². Mange har blitt villedet av medieoppslag, kommersielle slankemetoder og urealistiske «quick fix»-løsninger. Fysioterapeuten har derfor en viktig oppgave i å avkrefte slike myter og formidle at varig vektreduksjon krever en bevisst og vedvarende innsats. Det handler ikke bare om å trene mer, men om å endre vaner, øke hverdagsaktiviteten og gjøre bærekraftige valg over tid.

I møte med overvektige pasienter som har begrensninger i fysisk funksjon og ikke klarer å utføre de nødvendige øvelsene i behandlingen, bør fysioterapeuten på en empatisk og profesjonell måte ta opp bekymringen knyttet til kroppsvekten. Det bør gjøres med respekt og uten å skape skyld eller skam. En enkel vurdering av kroppsmasseindeks (KMI) gir et utgangspunkt for samtalen:

• KMI ≤ 25: Tilby generell helsefremmende informasjon og oppmuntre til fysisk aktivitet og sunne vaner.

• KMI 25–28: Gi konkret rådgivning om energiinntak i forhold til fysisk aktivitet. Forklar at en liten, jevn reduksjon i vekt kan gi stor helseeffekt¹⁶.

• KMI ≥ 30: Informer om de helsemessige risikoene ved fedme og tilby enkel rådgivning om kaloribalanse, fysisk aktivitet og vektkontroll¹⁶.

Dersom pasienten uttrykker et ønske om vektreduksjon, bør fysioterapeuten anbefale konsultasjon hos fastlege for videre oppfølging. Her kan pasienten henvises til tverrfaglige team som inkluderer ernæringsfysiologer, leger, psykologer og eventuelt spesialister på atferdsendring¹⁷.

Hvis pasienten derimot ikke ønsker å gå ned i vekt, er det fortsatt viktig at vedkommende følges opp med regelmessige helsekontroller hos lege, ettersom fedme er en risikofaktor for en rekke sykdommer¹⁷. I slike tilfeller kan fysioterapeuten fokusere på å fremme funksjon, redusere smerter, øke aktivitetsnivå og forbedre livskvalitet, selv uten vektendring.

Kosthold og ernæring

Fysioterapeuter har ikke ansvar for å utforme individuelle kostholdsplaner, men det er viktig at de har grunnleggende kunnskap for å kunne veilede og eventuelt henvise videre. Ernæringsråd bør alltid tilpasses individuelt og følges opp jevnlig. I hovedsak anbefales kaloriredusert kosthold, som enten kan være lav på karbohydrater eller fett.

Noen studier indikerer at lavkarbodietter kan gi raskere vektreduksjon de første månedene sammenlignet med lavfettkosthold, men begge dietttyper kan være effektive på sikt når de følges riktig. Tilskudd av kalsium og vitamin D i kombinasjon med kaloribegrensning kan også bidra til gunstige endringer i kroppssammensetning¹⁸.

Fysioterapeuter kan bidra ved å:

• Oppmuntre til et balansert kosthold, basert på fem matvaregrupper, og gjerne benytte informasjonsverktøy som «Eatwell-tallerkenen»¹⁹.

• Informere om helseeffektene ved selv beskjeden vektreduksjon, inkludert redusert risiko for diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom og forbedret fysisk og psykisk velvære²⁰.

• Henvise til riktig fagpersonell, spesielt ernæringsfysiolog, lege eller psykolog, dersom pasienten trenger spesifikk oppfølging eller strukturert vektbehandlingsprogram²¹.

Det er også viktig å gjøre pasienten bevisst på livsfaser der vektøkning er mer sannsynlig, slik som i svangerskap, overgangsalder eller ved sykdom. Å planlegge for disse periodene og gjøre tilpasninger tidlig kan forhindre uønsket vektoppgang.

Samarbeid og samfunnsperspektiv

Helsepersonell spiller en viktig rolle i samfunnet, og fysioterapeuter kan bidra til helsefremmende arbeid utover individuell pasientbehandling. Selv om det er utfordrende å påvirke matvareindustrien direkte, kan helsearbeidere engasjere seg i kampanjer og initiativer som fremmer fysisk aktivitet og sunn livsstil. Det er likevel viktig å erkjenne at kommersielle interesser ofte står i veien for endring – hurtigmatindustrien prioriterer profitt fremfor helse¹¹.

Et viktig poeng i all pasientundervisning er at fysioterapeuter bør være gode forbilder. De bør praktisere det de lærer bort, inkludert å ha en sunn livsstil selv, for å oppnå tillit og troverdighet²².

Kilder:

1. Maguire, T & Haslam, D (2010) The Obesity Epidemic and Its Management [Online] London. Pharmaceutical Press. Available from http://lib.myilibrary.com/Open.aspx?id=239868&src=0

2. Haslam, D, Sattar, N & Lean, M (2007) Obesity- time to wake up. In: Sattar, N & Lean, M (eds.) ABC of Obesity. Oxford, Blackwell Publishing.

3. World Health Organisation. Obesity and overweight factsheet. http://www.who.int/en/news-room/fact-sheets/detail/obesity-and-overweight

4. Tirthani E, Said MS, Rehman A. Genetics and Obesity. StatPearls [Internet]. 2021 Aug 4.:https://https://www.statpearls.com/ArticleLibrary/viewarticle/131519

5. Mohammadian Khonsari N, Baygi F, Tabatabaei-Malazy O, Mohammadpoor Nami S, Ehsani A, Asadi S, Qorbani M. Association of normal weight obesity phenotype with inflammatory markers: A systematic review and meta-analysis. Frontiers in Immunology. 2023 Feb 27;14:1044178.Available:https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC10010388/

6. Kiran K. Panuganti; Ravi K. Kshirsagar. ☀October 28, 2019 Obesity . :https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK459357/

7. Anderson, P & Butcher, K (2006) Childhood Obesity: Trends and Potential Causes, The Future of Children, 16 (1) Princeton University and The Brookings Institution.

8. World Health Organisation. World Health Day 2016: Beat diabetes http://www.who.int/campaigns/world-health-day/2016/en/

9. Crawley, J (2006) Markets and Childhood Obesity Policy, The Future of Children, 16 (1) Princeton University and The Brookings Institution.

10. Dr Marilyn Moffat, President of the WCPT. How physical therapists fight non-communicable fckLRdisease throughout the lifespan. 2011

11. Lean, M, & Lara, J & O Hill, J (2007) Strategies for preventing obesity. In: Sattar, N & Lean, M (eds.) ABC of Obesity. Oxford, Blackwell Publishing.

12. Bird, S (1992) Exercise Physiology For Health Professionals. London. Chapman & Hall.

13. NAKANO S, HIRANO C, HOTTA K, FUJITA Y, YANAGI H. Factors associated with overweight status, obesity, and sedentary behavior in elementary and junior high school students. Physical Therapy Research. 2019 Dec 20;22(2):66-72.

14. Abd El-Kader SM, Al-Jiffri OH. Impact of aerobic versus resisted exercise training on systemic inflammation biomarkers and quality of Life among obese post-menopausal women. African Health Sciences. 2019;19(4):2881-91.

15. Ward LJ, Hammar M, Lindh-Åstrand L, Berin E, Lindblom H, Rubér M, Holm AC, Li W. Does resistance training have an effect on levels of ferritin and atherogenic lipids in postmenopausal women?–A pilot trial. Scientific reports. 2020 Mar 2;10(1):1-8.

16. Avenell, A, Sattar, N & Lean, M (2007) Management: Part I- Behaviour change, diet and activity. In Sattar, N & Lean, M (eds.) ABC of Obesity. Oxford, Blackwell Publishing.

17. National Institutes Of Health (1998) Clinical Guidelines On The Identification, Evaluation And Treatment Of Overweight And Obesity In Adults-The Evidence Report. NIH Publication No. 98-4083.

18. Kerksick CM, Roberts MD, Campbell BI, Galbreath MM, Taylor LW, Wilborn CD, Lee A, Dove J, Bunn JW, Rasmussen CJ, Kreider RB. Differential impact of calcium and vitamin D on body composition changes in post-menopausal women following a restricted energy diet and exercise program. Nutrients. 2020 Mar;12(3):713.

19. Scottish Intercollegiate Guidelines (2011)Management Of Obesity- Quick Reference Guide. [Online] Edinburgh. Scottish Intercollegiate Guidelines Network. http://www.sign.ac.uk/pdf/qrg115.pdf

20. Scottish Intercollegiate Guidelines (2011)Management Of Obesity- Quick Reference Guide. [Online] Edinburgh. Scottish Intercollegiate Guidelines Network. Available from http://www.sign.ac.uk/pdf/qrg115.pdf

21. Scottish Intercollegiate Guidelines (2011)Management Of Obesity- Quick Reference Guide. [Online] Edinburgh. Scottish Intercollegiate Guidelines Network. Available from http://www.sign.ac.uk/pdf/qrg115.pdf

22. Lean, M (1998) Clinical Handbook of Weight Management. London. Martin Dunitz Ltd