Fingerdislokasjon

Fingerdislokasjon er en vanlig skade som oppstår når en av fingerens leddflater forskyves ut av sin normale anatomiske posisjon. Dislokasjon kan forekomme i ett eller flere av de tre fingerleddene – metakarpofalangealleddet (MCP), proksimale interfalangealleddet (PIP) og distale interfalangealleddet (DIP) – og kan skje i dorsal, volar eller lateral retning¹. Slike skader skjer ofte under aktiviteter med høy belastning, særlig innen kontaktsport som basketball, rugby og fotball. Men også langvarig repetitiv belastning kan gradvis svekke de ligamentøse strukturene og øke risikoen for dislokasjon.

En dislokasjon oppstår når leddet utsettes for krefter som overstiger den passive stabiliteten til omkringliggende ligamenter og kapsulære strukturer². Dette fører til at leddflatene separeres, og i alvorlige tilfeller kan skaden også skade omkringliggende strukturer som sener, nerver og blodkar, noe som gir sterke smerter og funksjonstap.

Den vanligste formen for dislokasjon skjer i PIP-leddet, som ofte rammes ved sportsskader som balltraumer mot fingerspiss (også kjent som "jammed finger" eller "coach’s finger")³. Avhengig av skadeomfang kan dislokasjonen være isolert eller ledsaget av fraktur, kapselruptur eller avulsjon av sener.

Anatomisk bakgrunn

Fingrene har tre ledd:

• MCP-leddet: Mellom metakarpal og proksimal falang; tillater fleksjon, ekstensjon, abduksjon og adduksjon.

• PIP-leddet: Mellom proksimal og midtre falang; et hengselledd som tillater fleksjon/ekstensjon.

• DIP-leddet: Mellom midtre og distale falang; også et hengselledd for fleksjon/ekstensjon.

Stabiliteten i disse leddene ivaretas av både statiske og dynamiske strukturer. Statiske stabilisatorer inkluderer volarplaten, kollaterale ligamenter og leddkapselen. Volarplaten forhindrer hyperekstensjon, mens de kollaterale ligamentene beskytter mot sideveis bevegelser. På dorsalsiden bidrar sagittale bånd til å holde ekstensorsenen sentrert over leddet, og hindrer "bowstringing". De dynamiske stabilisatorene omfatter intrinske og ekstrinske muskler og sener, hvor central slip gir PIP-ekstensjon og laterale bånd bidrar til DIP-ekstensjon².

Klassifikasjon etter ledd

• DIP-dislokasjon: Sjelden, men oftest dorsalt. Assosieres med volarplateinterponering og eventuelt hudskade.

• PIP-dislokasjon: Vanligst. Forekommer ofte dorsalt etter hyperekstensjonstraume. Ledsages ofte av skade på volarplaten og kollaterale strukturer.

• MCP-dislokasjon: Sjeldnere. Forekommer oftest dorsalt ved hyperekstensjon med aksial belastning.

Klassifikasjon etter retning

• Dorsal dislokasjon: Den distale falangen forskyves dorsalt (mot håndryggen). Vanligst ved PIP-skader.

• Volar dislokasjon: Den distale falangen forskyves volart (mot håndflaten). Vanligere ved sentralslip- eller ekstensorskader.

• Lateral dislokasjon: Falangen glir lateralt og assosieres med kollateral ligamentskade. Kan gi betydelig ustabilitet.

DIP-dislokasjon

DIP-dislokasjoner er ofte dorsale og kan ledsages av volarplateinterponering. Disse er vanligvis håndterbare med lukket reponering og skinnebehandling, men ved irreponible dislokasjoner mistenkes inneklemt volarplate eller sene. Lateral dislokasjon gir høyere risiko for restinstabilitet etter behandling².

PIP-dislokasjon

PIP-leddet er det hyppigst affiserte leddet ved fingerdislokasjoner. Tre hovedformer forekommer:

• Dorsal dislokasjon: Vanligst. Skjer ved aksial belastning og hyperekstensjon (f.eks. balltreff mot fingerspiss). Volarplaten og kapsel kan rives av, noe som gir risiko for svanehalsdeformitet. Volarplaten kan interponeres og hindre reponering.

• Volar dislokasjon: Sjeldnere. Ofte assosiert med skade på central slip og kan gi pseudo-boutonnière-deformitet, hvor PIP står i fleksjon og DIP i nøytralstilling eller lett fleksjon. Disse er mer komplekse og har høyere risiko for komplikasjoner.

• Lateral dislokasjon: Innebærer ruptur av kollaterale ligamenter. Gir ofte instabilitet og økt avstand i leddspalten på røntgen. Ved rotasjonsrelatert volar dislokasjon ("Chinese finger-trap sign") glir proksimale falang inn mellom ekstensorsene og laterale bånd og krever ofte operativ korreksjon².

MCP-dislokasjon

MCP-dislokasjoner er sjeldne grunnet sterk ligamentær og kapsulær støtte. De oppstår gjerne ved høyenergi-hyperekstensjon med aksialt trykk. Vanligst i pekefingeren, og kan i enkelte tilfeller være irreponerbare ved volar plate-interponering. Klinisk vil fingeren ofte stå med IP-leddene i fleksjon og MCP-leddet i ekstensjon. Volar huddimpling tyder på interponert vev².

Etiologi

Fingerdislokasjon oppstår når en betydelig kraft påvirker fingerleddene, vanligvis i form av en plutselig støt eller overstrekk. Dette skjer ofte ved såkalt «jamming» – et direkte trykk mot fingertuppen, eller ved hyperekstensjon der fingeren strekkes for langt bakover. Slike krefter overstiger leddets strukturelle kapasitet og fører til at knoklene glir ut av sin normale leddposisjon.

De vanligste utløsende årsakene inkluderer:

Idrettsskader: 

Disse er blant de hyppigste årsakene til fingerdislokasjon. Rundt halvparten av alle idrettsrelaterte håndskader involverer fingrene². Idretter med høy forekomst inkluderer fotball, cricket, nettball, gymnastikk, basketball, lacrosse og bryting, hvor fingrene ofte utsettes for kraftige støt, sammenstøt eller dragkrefter. I ballidretter er det særlig PIP- og MCP-leddene som rammes – enten ved ballkontakt mot fingertupp eller ved overstrekking ved mottak.

Fall: 

Et fall hvor man forsøker å ta seg for med utstrakt hånd kan føre til betydelig aksial kraft gjennom fingrene. Dersom én eller flere fingre tar imot hovedbelastningen, kan det resultere i en dislokasjon, særlig dersom leddet samtidig er i suboptimal posisjon (f.eks. lett bøyd eller strukket).

Ulykker: 

Bilulykker eller voldsepisoder kan i sjeldne tilfeller forårsake fingerdislokasjon, spesielt dersom hånden treffer en fast gjenstand med høy hastighet eller blir vridd kraftig.

Genetisk predisposisjon: 

Personer med medfødt ligamentær hypomobilitet eller svakhet har høyere risiko for gjentatte luksasjoner. Dette gjelder blant annet personer med bindevevssykdommer som Ehlers-Danlos syndrom.

Komorbiditeter: 

Tilstander som svekker bindevev, slik som diabetes, revmatiske lidelser eller langvarig bruk av kortikosteroider, kan også svekke ligamentapparatet og øke risikoen for dislokasjon.

Felles for alle tilfeller er at leddet utsettes for krefter som overstiger toleransen til ligamentene og leddkapselen, enten i aksial retning (langs fingerens lengderetning), ved hyperekstensjon eller ved rotasjons- eller sidekrefter.

Klinisk presentasjon

En pasient med fingerdislokasjon beskriver ofte en akutt, intens smerte i fingeren som oppstår umiddelbart etter skadehendelsen. Mange rapporterer en hørbar «kneppelyd» eller «popp», noe som kan indikere en hurtig forflytning av leddflatene eller avrivning av omkringliggende strukturer. Skaden ledsages som regel av en synlig deformitet eller feilstilling i fingeren – særlig dersom dislokasjonen ikke er spontant reponert.

Typiske funn og symptomer inkluderer:

• Akutt smerte lokalisert til det affiserte leddet, ofte i kombinasjon med stråling distalt eller inn i hånden.

• Synlig hevelse, som enten oppstår umiddelbart eller utvikles i løpet av de første timene.

• Manglende evne til å bøye eller strekke fingeren.

• Ved alvorlig skade kan det også forekomme hudmisfarging eller hematom, gjerne etter 1–2 dager.

• Nerveskade eller kompresjon kan gi symptomer som nummenhet, parestesier («prikking»), eller redusert sensibilitet distalt for skadeområdet. I alvorlige tilfeller kan fingeren fremstå blek eller kjølig.

Etter reponering kan pasienten fremdeles oppleve:

• Vedvarende smerte og stivhet, særlig etter hvile eller om morgenen.

• Svakhet ved grepsfunksjon eller finmotoriske oppgaver som å åpne lokk, løfte objekter eller skrive.

• Følelse av instabilitet, med bekymring for at fingeren lett kan "gli ut igjen".

Fysisk undersøkelse

En grundig klinisk undersøkelse er avgjørende for korrekt diagnostikk og videre behandlingsvalg. Dette inkluderer:

• Anamnese med vekt på skademekanisme, dominerende hånd, tidligere finger- eller håndskader, yrke og fritidsaktiviteter. Særlige risikofaktorer som bindevevssykdommer (f.eks. Ehlers-Danlos syndrom) må kartlegges.

• Inspeksjon: Vurder deformitet, ødem, fargeforandringer, hudskade og sår. Undersøk for rotasjonsfeilstilling ved å be pasienten lukke hånden – alle fingertupper skal peke mot os scaphoideum. Overlapping («scissoring») indikerer rotasjonskomponent.

• Palpasjon: Bestem lokalisasjon for maksimalt palpasjonsømhet. Palpér volarplaten, leddkapsel og kollaterale ligamenter.

• Aktiv og passiv bevegelighet: Evaluer fleksjon og ekstensjon i samtlige ledd. Smerter eller bevegelsesrestriksjoner gir viktig informasjon om bløtvevsskader og instabilitet.

• Stabilitetstesting:

  • Lateral stress: For å vurdere integriteten til de kollaterale ligamentene.

  • Hyperekstensjonstest: Vurder om volarplaten er skadet.

  • Elson-test: Utføres ved 90° PIP-fleksjon og lett motstand mot ekstensjon for å evaluere integriteten i central slip (ved mistanke om pseudo-boutonnière-deformitet).

• Nevrovaskulær vurdering:

  • Sammenlign berøring, pin-prick og 2-punkts diskriminering med motsatt side.

  • Evaluer kapillær fylling for å vurdere sirkulasjonen til affisert finger.

Diagnostiske prosedyrer

Standard bildediagnostikk ved mistanke om fingerdislokasjon er konvensjonell røntgen. Bildesett bør alltid inkludere:

• Anteroposterior (AP)

• Lateral

• Skrå (oblique)

Dette gir best mulig oversikt over eventuelle frakturer, leddinkongruens, inneklemt vev, eller avulsjoner, noe som har direkte betydning for valg av behandling. I tilfeller hvor man mistenker rotasjonsfeilstilling, er dette ofte vanskelig å se på røntgen og må baseres på klinisk vurdering.

Ultralyd er i økende grad brukt for å vurdere bløtvevsforhold, inkludert skade på sener og volarplate. Dette er fortsatt et forskningsområde, men kan gi rask, dynamisk informasjon i erfarne hender¹².

Differensialdiagnoser

Ved vurdering av en mulig fingerdislokasjon er det avgjørende å utelukke andre tilstander som kan presentere med lignende symptomer, som hevelse, deformitet og nedsatt funksjon. Følgende differensialdiagnoser må vurderes nøye:

• Fraktur-dislokasjon, for eksempel en fraktur i distale falang (tuftfraktur), som kan oppstå samtidig med dislokasjonen og krever en annen behandlingsstrategi.

• Kollateralligamentskader, ofte omtalt som “fingerforstuing”. Dette innebærer avrivning eller strekk av de stabiliserende ligamentene på siden av leddet uten luksasjon.

• Tendonavulsjon, slik som avulsjonsfraktur i flexor digitorum profundus (Jersey finger) eller mallet finger, hvor ekstensor- eller fleksorsene rives løs fra benet med eller uten beinfragment.

Medisinsk behandling

Behandlingen av fingerdislokasjoner i MCP-, PIP- og DIP-leddene avhenger av om dislokasjonen er enkel eller komplisert, om det foreligger bløtvevsskader (f.eks. volarplateinterponering) og hvorvidt leddet er stabilt etter reponering. Før reponering bør det alltid utføres en digital nerveblokk med lidokain, bupivakain eller tetrakain injisert dorsalt ved basis av affisert finger. Dette gir umiddelbar anestesi og muliggjør skånsom og nøyaktig manipulasjon¹³.

Metakarpofalangealledds (MCP) dislokasjon

Konservativ behandling: Enkle MCP-dislokasjoner behandles vanligvis med lukket reponering. Teknikken innebærer lett ekstensjon og aksial kompresjon over den proksimale falangen, samtidig som et kontrollerende trykk føres dorsalt på basis av falangen for å glide leddet tilbake i posisjon. Det skal ikke benyttes trekkteknikk, da dette kan forverre skaden. Ved vellykket reponering skal fingeren immobiliseres med håndleddet i 30° ekstensjon og MCP-leddet i 30–60° fleksjon i 3–6 uker. Deretter benyttes «buddy taping» i ytterligere 2 uker⁹.

Operativ behandling: Indisert ved irreponible dislokasjoner, som ofte skyldes volarplateinterponering, eller dersom det foreligger betydelig leddinstabilitet. Kirurgisk åpen reponering kan gjøres via volar eller dorsal tilgang, hvor dorsal tilgang foretrekkes grunnet lavere risiko for skade på nerver og kar. Etter kirurgi immobiliseres håndleddet i 30° ekstensjon og MCP-leddet i lett fleksjon i to uker, mens PIP og DIP skal forbli bevegelige. Forventet funksjonsnivå kan være oppnådd innen 4–6 uker¹⁴.

Proksimale interfalangealledds (PIP) dislokasjon

Dorsal dislokasjon: Den vanligste typen PIP-dislokasjon. Lukkes ved lett ekstensjon og longitudinelt drag, samtidig som trykk påføres dorsalt over proksimale falang for å bringe leddflatene i posisjon. Etter reponering vurderes leddets stabilitet i alle plan, og røntgen tas. En normal lateral røntgen viser en “C-formet” leddkontur; en “V-form” kan tyde på vedvarende subluksasjon. Stabil dislokasjon behandles med dorsalskinne i 30° fleksjon.

Volar dislokasjon: Sjeldnere og ofte assosiert med skade på sentralslipset (ekstensorsenekomplekset). Reponeres ved lett traksjon med fleksjon i både MCP- og PIP-ledd. Etter reponering immobiliseres fingeren i ekstensjon i 6 uker. Ved mistanke om skade på sentralslipsen (f.eks. pseudo-boutonnière), må funksjon og ekstensjon vurderes nøye.

Lateral dislokasjon: Ofte assosiert med skade på kollaterale ligamenter og krever ofte kirurgisk vurdering. Reponering forutsetter avslapning av ekstensorsener ved håndleddsekstensjon og MCP-fleksjon, og forsiktig rotasjon av mellomfalangen tilbake til normal posisjon. Ved stabilt ledd etter reponering, behandles med skinne og ny vurdering etter 2–3 uker. Instabile dislokasjoner krever henvisning til ortoped.

Forskningsbasert praksis viser at «buddy taping» kan gi bedre bevegelighet og mindre hevelse sammenlignet med aluminiumsskinne etter hyperekstensjonsskade av Eaton grad I–II¹⁵.

Distale interfalangealledds (DIP) dislokasjon

DIP-dislokasjoner, særlig dorsale, er ofte enklere å behandle. Reponeres med longitudinell traksjon, samtidig som dorsalt trykk legges over distale falang og leddet flekteres. Etter vellykket reponering immobiliseres DIP-leddet i 10–20° fleksjon i 2–3 uker⁶. Ved vedvarende instabilitet, særlig ved lateral dislokasjon, er det ofte behov for K-tråd fiksering i 4–6 uker. Irreponible dislokasjoner skyldes oftest interponert volarplate og må behandles kirurgisk.

Sammenfattende oversikt: undersøkelse og behandling

Diagnose	Undersøkelse og initielt tiltak	Behandling	Henvisningsindikasjoner
PIP-dislokasjon	Kartlegg retning (dorsal, volar, lateral), reponer. Sjekk nevrovaskulær status og bløtvevsskade. Røntgen etter reponering.	Dorsal: skinne i fleksjon. Volar: skinne i ekstensjon ved sentralslipsskade.	Ved frakturer >30–40 % av leddflaten, manglende full ekstensjon, irreponibel dislokasjon.
DIP-dislokasjon	Reponer. Sjekk nevrovaskulær status. Røntgen etter reponering.	Splinting og tidlig bevegelse, vurder stabilitet.	Ved komplekse skader, irreponibel dislokasjon eller seneskade.

Fysioterapitiltak

Etter vellykket reponering vil de fleste pasienter oppnå god funksjon gjennom strukturert og målrettet fysioterapibehandling. Behandlingsforløpet bør tilpasses den enkelte, men prognosen er i stor grad avhengig av pasientens etterlevelse av øvelsesprogrammet og rehabiliteringsrådene. Behandlingen innledes ofte med en periode på 1–3 uker med immobilisering i «buddy splint», som gir støtte og beskytter leddet mens det dannes bindevev og arrdannelse i skadet bløtvev. I denne fasen bør isbehandling og elevasjon benyttes for å redusere hevelse og smerte, og det kan tillates milde øvelser for å opprettholde sirkulasjon og begrense funksjonstap i nærliggende ledd.

Etter at skinnen er fjernet, starter den funksjonelle rehabiliteringen. Hensikten er å gjenopprette leddets bevegelighet, styrke og propriosepsjon. Fysioterapien bør være progressiv og smertefri, og inneholde følgende tiltak:

• Is og elevasjon: Reduserer inflammasjon og demper smerte tidlig i forløpet.

• Fingerstøtte og skinne: Benyttes ved behov for å sikre stabilitet ved oppstart av mobilisering.

• Bløtvevsmobilisering og leddmobilisering: Milde mobiliseringsteknikker og bindevevsmassasje for å redusere kapsulær stivhet og myofasciale restriksjoner.

• Aktive og aktive-assisterte bevegelser: Øvelser hvor pasienten hjelper til med motsatt hånd for å flektere og ekstendere den skadde fingeren i smertefri bane.

• Veiledning i aktivitetsmodifikasjon: Råd om hvordan daglige aktiviteter kan utføres uten å belaste fingeren, og hvordan man unngår re-skade.

• Styrkeøvelser for hånd og håndledd (etter at smerten har avtatt):

  • Fingerløft: Plasser hånden flatt på et bord og løft én finger om gangen.

  • Knyte hånd: Forsøk å lage knyttneve ved hjelp av motsatt hånd, hold i 5–10 sekunder.

  • Gjenstandsgrep: Plukk opp små gjenstander som mynter eller knapper med tommel og skadet finger.

• Passiv tøyning: Forlengelse av stramme strukturer for å forhindre kontrakturer.

• Finmotoriske øvelser og fingerferdighetstrening: Øker funksjon og koordinasjon.

• Styrking av intrinsiske håndmuskler og lumbricaler.

• Eksentrisk trening med strikk: Stabiliserer leddet og styrker sener og muskler.

Etter hvert skal treningen gradvis intensiveres, men fortsatt være smertefri. Ved slutten av rehabiliteringsperioden skal pasienten kunne gjenoppta hverdagsaktiviteter og idrett, gjerne med beskyttende teiping ved belastning, spesielt ved kontaktidrett og ballspill.

Sport-teip 1stk

Kjøp nå

Tilbake til aktivitet

Fingerdislokasjoner leges vanligvis innen 4–6 uker dersom det ikke foreligger alvorlige komplikasjoner¹⁶. Tidspunkt for tilbakevending til aktivitet er avhengig av:

• Dislokasjonens alvorlighetsgrad og lokalisasjon.

• Eventuelle ledsagende skader på leddbånd eller sener.

• Om det foreligger fraktur eller behov for kirurgi.

Ved lette skader kan idrett og hverdagsaktiviteter gjenopptas etter få uker, forutsatt at fingeren beskyttes med teip eller skinne, og at røntgen viser tilheling. Ved mer alvorlige skader eller sen behandling kan det ta opptil 6 måneder før full funksjon og smertefrihet gjenopprettes.

Forebyggingsstrategier

Til tross for at de fleste pasienter oppnår full tilheling, vil enkelte ha økt risiko for re-skade. Det er derfor viktig å iverksette tiltak for å forhindre gjentatte dislokasjoner:

• Bruk alltid korrekt beskyttelsesutstyr under idrettsaktivitet.

• Ved tidligere skader: benytt tape eller ortose under aktivitet for å støtte leddet.

• Utfør regelmessige håndøvelser for å opprettholde bevegelighet og styrke.

• Unngå faren for fall og støt ved å fjerne hindringer i hjemmet og bruke sklisikre underlag.

• Beskytt fingrene ved aktiviteter som innebærer risiko for klemskade, som for eksempel ved arbeid med utstyr eller kontaktidrett.

• Fjern ringer eller smykker før trening eller konkurranse.

• Etter behandling bør man fortsette med styrkeøvelser og mobilisering for å opprettholde leddstabilitet og redusere risikoen for ny skade².

Prognose

Langtidsutsiktene etter en fingerdislokasjon er som regel gode. De fleste gjenoppretter full funksjon innen 4–6 måneder, men milde restsymptomer som stivhet eller hevelse i det affiserte leddet, særlig i PIP-leddet, kan vedvare. I noen tilfeller sees:

• Økt risiko for re-skade, spesielt ved tidlig belastning.

• Residual volar plate-fibrose og fleksjonskontraktur ved for aggressiv immobilisering.

• Kroniske smertetilstander og redusert leddutslag.

• Uoppdagede skader på volar plate kan utvikle seg til boutonnière- eller swan neck-deformitet, eller mallet finger ved langvarig udiagnostisert dislokasjon¹⁸.

Spesielt gjelder dette ved lateral dislokasjon i PIP- eller DIP-ledd, som oftere krever kirurgi. MCP-dislokasjoner har større sannsynlighet for å måtte opereres, men oppnår som regel full bevegelse innen 4–6 uker¹⁴.

Kilder:

1. Sundaram N, Bosley J, Stacy GS. Conventional radiographic evaluation of athletic injuries to the hand. Radiologic Clinics. 2013 Mar 1;51(2):239-55.

2. Prucz RB, Friedrich JB. Finger joint injuries. Clinics in sports medicine. 2015 Jan 1;34(1):99-116.

3. Ramponi D, Cerepani MJ. Finger proximal interphalangeal joint dislocation. Advanced emergency nursing journal. 2015 Oct 1;37(4):252-7.

4. Miller EA, Friedrich JB. Management of Finger Joint Dislocation and Fracture-Dislocations in Athletes. Clinics in Sports Medicine. 2020 Apr 1;39(2):423-42.

5. Hile D, Hile L. The emergent evaluation and treatment of hand injuries. Emergency Medicine Clinics. 2015 May 1;33(2):397-408.

6. Johnson BA, Wang QC. Fingertip injuries. American family physician. 2001 May 15;63(10):1961.

7. Dislocations of the finger https://www.youtube.com/watch?v=Os_E4BGUGr8

8. Clesham K, Piggott RP, Sheehan E. High-energy traumatic proximal and distal interphalangeal joint dislocation in the same finger. BMJ Case Reports. 2020 Jun 1;13(6).

9. Nalbantoglu U, Tok O. Isolated Finger Injuries in Basketball. In Basketball Sports Medicine and Science 2020 (pp. 303-311). Springer, Berlin, Heidelberg.

10. Ilicki J. Safety of epinephrine in digital nerve blocks: a literature review. The Journal of Emergency Medicine. 2015 Nov 1;49(5):799-809.

11. Elson's test https://www.youtube.com/watch?v=wyHSKgAZ1eA

12. Tayal VS, Antoniazzi J, Pariyadath M, Norton HJ. Prospective use of ultrasound imaging to detect bony hand injuries in adults. Journal of Ultrasound in Medicine. 2007 Sep;26(9):1143-8.

13. Yin ZG, Zhang JB, Kan SL, Wang P. A comparison of traditional digital blocks and single subcutaneous palmar injection blocks at the base of the finger and a meta-analysis of the digital block trials. Journal of Hand Surgery. 2006 Oct;31(5):547-55.

14. Calfee RP, Sommerkamp TG. Fracture–dislocation about the finger joints. The Journal of hand surgery. 2009 Jul 1;34(6):1140-7.

15. Paschos NK, Abuhemoud K, Gantsos A, Mitsionis GI, Georgoulis AD. Management of proximal interphalangeal joint hyperextension injuries: a randomized controlled trial. The Journal of Hand Surgery. 2014 Mar 1;39(3):449-54.

16. Ashby D, Gutierrez G, Khodaee M. Finger. In Sports-related Fractures, Dislocations, and Trauma 2020 (pp. 291-316). Springer, Cham.

17. Finger Buddy Taping https://www.youtube.com/watch?v=qqCt-yR3LdY&feature=emb_logo

18. Kamnerdnakta S, Huetteman HE, Chung KC. Complications of proximal interphalangeal joint injuries: prevention and treatment. Hand clinics. 2018 May 1;34(2):267-88.