Forstoppelse

Kronisk forstoppelse betyr sjeldne eller vanskelige avføringer som varer i flere uker eller mer¹. Tilstanden skyldes enten treg transport av avføring gjennom tykktarmen eller vansker med selve tømmingen i endetarm eller endetarmsåpning.

Forekomst og årsaker

I Nord-Amerika anslås forekomsten av kronisk forstoppelse å variere fra 2 % til 27 %, avhengig av hvordan diagnosen stilles². Forstoppelse beskrives som nedsatt eller forstyrret bevegelse av avføring gjennom tykktarm og endetarm – oftest er passasjen gjennom øvre mage-tarm-kanal normal, men tarmen er treg. Forsinket transitt kan være idiopatisk (uten kjent årsak) eller skyldes underliggende sykdom.

Sekundære årsaker inkluderer:

• Nevrologiske sykdommer (perifere): Diabetes, Hirschsprungs sykdom

• Nevrologiske sykdommer (sentrale): Multippel sklerose, Parkinsons sykdom, ryggmargsskade

• Andre tilstander: Anoreksi, graviditet, bekkenbunnsdysfunksjon (dyssynergi), irritabel tarm (IBS)

• Bivirkninger av medisiner

Klinisk anatomi

Bekkenbunnsmuskulaturen er avgjørende for normal tarmtømming. Manglende koordinasjon eller for svakhet her kan gi forstoppelse og vanskeligheter med avføring.

Klinisk bilde og diagnostiske kriterier

Ifølge Roma IV-kriteriene for funksjonell forstoppelse skal pasienten ha minst to av følgende:

• Pressing/”trykk” ved mer enn 25 % av avføringene

• Hard eller klumpete avføring (Bristol type 1–2) ved mer enn 25 % av avføringene

• Følelse av ufullstendig tømming ved mer enn 25 % av avføringene

• Følelse av blokkering/obstruksjon i endetarm ved mer enn 25 % av avføringene

• Manuelle hjelpemidler for tømming ved mer enn 25 % (f.eks. digital tømming, støtte av bekkenbunn)

• Færre enn tre spontane avføringer per uke

Løse avføringer sees sjelden uten bruk av avføringsmidler. Funksjonell forstoppelse har ikke samme kriterier som IBS. Selv om pasienter kan ha magesmerter eller oppblåsthet, er dette ikke dominerende symptomer¹¹.

Forstoppelse kan gi redusert kognitiv funksjon, nedsatt bevegelse og deltakelse i dagligliv, særlig hos eldre kvinner¹².

Behandling og tiltak

Kosthold:

Fiber er den viktigste enkeltråden for de fleste. Fiber finnes som løselig og uløselig. Løselig fiber (frukt, havre, belgfrukter, psyllium, pektin, hvete-dextrin) løses i vann og øker volumet i avføringen. Uløselig fiber (korn, rug) gir fylde og fremmer passasje. Det anbefales 20–35 gram fiber daglig¹³, og gradvis opptrapping reduserer risiko for oppblåsthet og gass.

Fysioterapi:

Fysioterapeuten kan bruke “fiber-dagbok” for å kartlegge inntak. Ved bekkenbunnsdysfunksjon kan biofeedback være nyttig. Pasienten lærer da å koordinere avslapning av puborektalis og ytre lukkemuskel, noe som gir bedre tømming. Avføringsprosessen krever normalt samspill mellom avslapping av muskulatur og økt buktrykk – dette kan trenes opp med EMG og tilpasset veiledning⁷⁸⁹¹⁵.

Medisinsk behandling:

• Volumøkende avføringsmidler: Psyllium (Metamucil), metylcellulose (Citrucel), kalsiumpolykarbofil (FiberCon), hvete-dextrin (Benefiber)

• Osmotiske midler: Polyetylenglykol (PEG), syntetiske disakkarider, saliner

• Stimulerende avføringsmidler: Bisakodyl (Dulcolax), senna (Senokot), natriumpikosulfat (Dulcolax-dråper)

• Suppositorier eller manuell tømming vurderes ved alvorlig forstoppelse

Det finnes ingen tydelig dokumentasjon på at langvarig bruk av stimulerende avføringsmidler gir varige tarmproblemer.

Pasientopplæring: Vekt på at daglig avføring ikke er nødvendig, økt fiber og væskeinntak, og forsøk på avføring etter måltid (særlig om morgenen, når tarmaktiviteten er høyest).

Kilder

1. Mayo Clinic. (n.d.). Constipation. Hentet fra https://www.mayoclinic.org/diseases-conditions/constipation/symptoms-causes/syc-20354253

2. Suares, N. C., & Ford, A. C. (2011). Prevalence of, and risk factors for, chronic idiopathic constipation: Systematic review and meta-analysis. The American Journal of Gastroenterology, 106(9), 1582.

3. He, C. L. et al. (2001). Loss of interstitial cells of Cajal and inhibitory innervation in insulin-dependent diabetes. Gastroenterology, 121(2), 427–434.

4. Edery, P. et al. (1994). Mutations of the RET proto-oncogene in Hirschsprung’s disease. Nature, 367(6461), 378.

5. Hinds, J. P., & Wald, A. (1989). Colonic and anorectal dysfunction associated with multiple sclerosis. American Journal of Gastroenterology, 84(6).

6. Zipfel, S. et al. (2006). Gastrointestinal disturbances in eating disorders: Clinical and neurobiological aspects. Autonomic Neuroscience, 129(1–2), 99–106.

7. Rao, S. S. et al. (2010). Long-term efficacy of biofeedback therapy for dyssynergic defecation: Randomized controlled trial. The American Journal of Gastroenterology, 105(4), 890.

8. Chiarioni, G. et al. (2006). Biofeedback is superior to laxatives for normal transit constipation due to pelvic floor dyssynergia. Gastroenterology, 130(3), 657–664.

9. Rao, S. S. et al. (2018). Home-based versus office-based biofeedback for constipation: A randomised trial. The Lancet Gastroenterology & Hepatology, 3(11), 768–777.

10. Longstreth, G. F. et al. (2006). Functional bowel disorders. Gastroenterology, 130(5), 1480–1491.

11. Dantas, A. A. et al. (2020). Is constipation associated with worse functioning in adult women? Journal of Multidisciplinary Healthcare, 13, 883.

12. NIH. (n.d.). High-fibre foods. Hentet fra https://medlineplus.gov/ency/patientinstructions/000193.htm

13. Suares, N. C., & Ford, A. C. (2011). Effects of fibre in chronic constipation: Systematic review. Alimentary Pharmacology & Therapeutics, 33(8), 895–901.

14. Rao, S. S. et al. (2007). RCT of biofeedback, sham, and standard therapy for dyssynergic defecation. Clinical Gastroenterology and Hepatology, 5(3), 331–338.

15. Ramkumar, D., & Rao, S. S. (2005). Efficacy and safety of traditional therapies for chronic constipation. The American Journal of Gastroenterology, 100(4), 936.

16. DiPalma, J. A. et al. (2007). PEG laxative for chronic constipation: Placebo-controlled RCT. The American Journal of Gastroenterology, 102(7), 1436.

17. Dupont, C. et al. (2014). Magnesium sulfate-rich mineral water in functional constipation. Clinical Gastroenterology and Hepatology, 12(8), 1280–1287.

18. Kamm, M. A. et al. (2011). Oral bisacodyl in chronic constipation: Effective and well-tolerated. Clinical Gastroenterology and Hepatology, 9(7), 577–583.

19. Müller-Lissner, S. A. et al. (2005). Myths and misconceptions about chronic constipation. The American Journal of Gastroenterology, 100(1), 232.