Fysisk aktivitet og det tverrfaglige teamet

Pasientbehandling gir ofte bedre resultater når flere helseprofesjoner samarbeider om vurdering og behandling. En slik modell innebærer at ulike fagpersoner kombinerer sin kunnskap og sine ferdigheter for å gi mer helhetlig oppfølging av pasienten. Studier viser at et samarbeid mellom flere profesjoner kan bidra til både bedre behandlingsresultater og mer effektiv ressursbruk i helsetjenesten¹.

Denne samarbeidsformen omtales gjerne som et tverrfaglig team, der flere fagområder deltar i planlegging og gjennomføring av pasientbehandling. Begrepet «tverrfaglig» viser til at ulike disipliner bidrar med sin spesialiserte kunnskap og sine ferdigheter².

For å forstå hvordan slike team fungerer i praksis, er det også nødvendig å definere hva

som menes med et team i helsetjenesten.

Hva menes med et team?

Et team kan beskrives som en gruppe personer som samarbeider om å levere tjenester eller oppnå bestemte resultater som de deler ansvar for³. I en helsefaglig kontekst innebærer dette at teammedlemmer arbeider mot felles behandlingsmål og samarbeider tett om beslutninger som påvirker pasientens oppfølging.

Et velfungerende team kjennetegnes blant annet av:

• felles mål for behandlingen

• kontinuerlig kommunikasjon mellom fagpersonene

• tydelige ansvarsområder

• gjensidig avhengighet mellom teammedlemmene

Når disse elementene er til stede, kan teamet utnytte kompetansen til hver profesjon på en måte som styrker den samlede behandlingen.

Tverrfaglig samarbeid og parallelle fagtilnærminger

Samarbeid mellom ulike helseprofesjoner kan organiseres på flere måter. I noen modeller arbeider fagpersonene mer parallelt, der hver profesjon vurderer pasienten fra sitt eget faglige perspektiv. Pasienten kan da møte ulike behandlere i separate konsultasjoner, mens fagpersonene senere diskuterer funn og videre plan i møter.

Tverrfaglige team innebærer ofte en mer integrert arbeidsform. Her kan flere profesjoner delta samtidig i vurdering og planlegging av behandlingen, og pasienten involveres gjerne direkte i diskusjoner om mål og tiltak.

Fysisk aktivitet og helse

Fysisk aktivitet er en sentral faktor for helse gjennom hele livsløpet. Begrepet brukes om alle former for kroppslig bevegelse som involverer skjelettmuskulatur og fører til energiforbruk⁶⁷. Aktivitet kan inkludere både strukturert trening og mer dagligdags bevegelse.

Betydningen av fysisk aktivitet gjelder for mennesker i alle aldersgrupper og med ulik funksjonsevne⁴⁵. Regelmessig aktivitet kan bidra til bedre fysisk kapasitet, økt funksjonsnivå og bedre livskvalitet.

Helsegevinster ved fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet har vist seg å redusere risikoen for en rekke kroniske sykdommer og helseproblemer. Blant de mest dokumenterte effektene finner man redusert risiko for:

• tidlig død

• hjerte og karsykdom

• hypertensjon

• diabetes mellitus

• enkelte kreftformer

• fedme

• psykisk stress

• muskel og skjelettplager⁸

Forskning viser også at nesten alle individer kan ha nytte av regelmessig aktivitet, enten aktiviteten er moderat eller mer intensiv⁹. Selv hos eldre og skrøpelige personer kan fysisk aktivitet bidra til forbedret mobilitet og funksjonsevne¹⁰.

Fysiologiske effekter av fysisk aktivitet

Regelmessig fysisk aktivitet påvirker flere viktige fysiologiske mekanismer i kroppen.

Blant de mest sentrale effektene er:

• redusert blodtrykk¹¹¹²

• forbedret kroppssammensetning og redusert abdominal fettmasse¹³

• forbedret lipidprofil med lavere triglyserider og LDL samt økt HDL⁹

• økt glukoseopptak i muskulaturen¹⁴

• forbedret autonom regulering av hjertefunksjonen¹⁵

• redusert systemisk inflammasjon¹⁶

Disse fysiologiske tilpasningene bidrar samlet til å redusere risikoen for kroniske sykdommer og forbedre kroppens generelle helse.

Tverrfaglige team i arbeidet med å fremme fysisk aktivitet

Betydningen av tverrfaglig samarbeid for økt fysisk aktivitet

I moderne helsetjenester er det bred enighet om at én enkelt profesjon sjelden kan ivareta alle aspekter ved menneskers helse. Forebygging, behandling og helsefremming krever ofte kompetanse fra flere fagområder. Dette gjelder spesielt arbeidet med å øke nivået av fysisk aktivitet i befolkningen.

Betydningen av fysisk aktivitet for forebygging av sykdom og fremming av helse er godt dokumentert i forskningslitteraturen¹⁷¹⁸⁷⁸. Regelmessig aktivitet er assosiert med redusert risiko for en rekke kroniske sykdommer, samtidig som det bidrar til bedre fysisk funksjon, livskvalitet og psykisk helse.

Internasjonale retningslinjer anbefaler derfor at mennesker gjennom hele livsløpet opprettholder et tilstrekkelig nivå av fysisk aktivitet når det gjelder både intensitet og frekvens. Til tross for disse anbefalingene viser flere studier at aktivitetsnivået i befolkningen ofte avtar i voksen alder¹⁹¹⁸. Dette understreker behovet for systematiske tiltak for å fremme fysisk aktivitet.

Arbeidet med å øke aktivitetsnivået kan ikke begrenses til én profesjon alene. Tvert imot krever effektiv helsefremming samarbeid mellom flere sektorer og fagområder.

Profesjoner i et tverrfaglig arbeid for fysisk aktivitet

Et tverrfaglig arbeid for å fremme fysisk aktivitet kan involvere en bred gruppe av fagpersoner. Disse kan bidra med ulike perspektiver og kompetanseområder i arbeidet med å øke aktivitetsnivået i befolkningen.

Eksempler på relevante profesjoner inkluderer:

• fysioterapeuter

• leger

• sykepleiere

• jordmødre

• helsesykepleiere

• lærere

• kliniske ernæringsfysiologer

• psykologer og psykoterapeuter

• trenings og helsepersonell

• ansatte i lokalsamfunnsbaserte helsetjenester

• beslutningstakere innen helsepolitikk

Samarbeid mellom disse aktørene kan bidra til mer helhetlige strategier for å øke fysisk aktivitet i befolkningen.

Fordeler ved tverrfaglige team i arbeidet med fysisk aktivitet

Når flere faggrupper samarbeider om å fremme fysisk aktivitet, kan dette gi flere organisatoriske og faglige fordeler.

Blant de viktigste fordelene er:

• felles målsetting knyttet til økt aktivitetsnivå i befolkningen

• sammenslåing av kompetanse fra ulike fagområder

• mulighet til å identifisere og løse barrierer for fysisk aktivitet

• utvikling av nye strategier for å øke aktivitetsnivå

• gjensidig motivasjon mellom profesjonene i arbeidet med helsefremming

• bedre koordinering mellom organisasjoner og sektorer som ellers arbeider separat

Tverrfaglig samarbeid kan også bidra til økt forståelse for hverandres kompetanse og roller. Dette kan redusere konflikter mellom profesjoner og bidra til tydeligere rolleavklaringer i samarbeidet.

I tillegg kan slike samarbeid føre til bedre tilgang til faglige nettverk, mer koordinert ressursbruk og mer effektiv planlegging av tiltak. Dette kan igjen styrke kvaliteten på tjenestene som tilbys befolkningen².

Barrierer for tverrfaglig samarbeid i arbeidet med fysisk aktivitet

Selv om tverrfaglige samarbeid kan gi betydelige fordeler, finnes det også flere utfordringer som kan påvirke effektiviteten av slike team.

Vanlige barrierer inkluderer:

• manglende engasjement eller prioritering blant enkelte aktører

• ulike faglige perspektiver og målsettinger

• profesjonskonflikter eller rivalisering

• ulik grad av bidrag og ansvar mellom teammedlemmene

• manglende kompetanse eller erfaring hos enkelte aktører

• fravær av tydelige og realistiske felles mål²⁰

En annen utfordring kan være knyttet til informasjonsdeling mellom deltakere i store samarbeidsnettverk. Effektiv kommunikasjon og tilgjengelighet av data er avgjørende for at samarbeidet skal fungere optimalt²¹.

Geografiske og organisatoriske grenser kan også påvirke samarbeidet. For eksempel kan ulike administrative strukturer mellom kommunale og regionale tjenester gjøre koordinering vanskelig dersom de ikke dekker de samme befolkningsgruppene²².

I tillegg kan konkurranse mellom organisasjoner påvirke samarbeidet negativt. Dette gjelder særlig når offentlige og private aktører arbeider innenfor samme felt, men har ulike økonomiske eller organisatoriske interesser²³.

For å håndtere slike utfordringer er det viktig å utvikle nye samarbeidsformer, styrke kommunikasjonen mellom aktører og revurdere tradisjonelle måter å organisere helsefremmende arbeid på²¹.

Referanser

1. Mitchell GK, Tieman JJ, Shelby-James TM. Multidisciplinary care planning and teamwork in primary care. Medical Journal of Australia. 2008;188(8):S61–S64.

2. Payne M. Teamwork in Multi-professional Care. London: Palgrave; 2000.

3. Mohrman SA, Cohen SG, Mohrman AM Sr. Designing Team-Based Organizations. San Francisco: Jossey-Bass; 1995.

4. World Health Organization. Global Recommendations on Physical Activity for Health. Geneva: WHO; 2010.

5. U.S. Department of Health and Human Services. Physical Activity Guidelines for Americans. Washington DC; 2008.

6. Caspersen CJ, Powell KE, Christenson GM. Physical activity, exercise and physical fitness: definitions and distinctions for health related research. Public Health Reports. 1985;100(2):126–131.

7. World Health Organization. Global NCD Infobase. Geneva: WHO; 2014.

8. Lee DC, Pate RR, Lavie CJ, Sui X, Church TS, Blair SN. Leisure time running reduces all cause and cardiovascular mortality risk. Journal of the American College of Cardiology. 2014;64(5).

9. Warburton DER, Nicol CW, Bredin SSD. Health benefits of physical activity: the evidence. Canadian Medical Association Journal. 2006;174:801–809.

10. U.S. Department of Health and Human Services. Healthy People 2002: National Health Promotion and Disease Prevention Objectives. Washington DC; 2002.

11. Dimeo F, Pagonas N, Seibert F, Arndt R, Zidek W, Westhoff TH. Aerobic exercise reduces blood pressure in resistant hypertension. Hypertension. 2012;60(3):653–658.

12. Juraschek SP, Blaha MJ, Whelton SP, Blumenthal R, Jones SR, Keteyian SJ, et al. Physical fitness and hypertension in a population at risk for cardiovascular disease: the Henry Ford Exercise Testing (FIT) Project. Journal of the American Heart Association. 2014;3(6):e001268.

13. Maiorana A, O’Driscoll G, Taylor R. Exercise and the nitric oxide vasodilator system. Sports Medicine. 2003;33:1013–1035.

14. Hill JO, Wyatt HR. Role of physical activity in preventing and treating obesity. Journal of Applied Physiology. 2005;99:765–770.

15. Tiukinhoy S, Beohar N, Hsie M. Improvement in heart rate recovery after cardiac rehabilitation. Journal of Cardiopulmonary Rehabilitation. 2003;23:84–87.

16. Adamopoulos S, Parissis J, Kroupis C. Physical training reduces peripheral markers of inflammation in patients with chronic heart failure. European Heart Journal. 2001;22:791–797.

17. Ayanniyi O, Fabunmi AA, Akinpelu OO. Effect of age on physical activity levels among teachers in selected secondary schools, Ibadan, Nigeria. Medicina Sportiva. 2012;8(4):1978–1982.

18. Oyeyemi AL, Oyeyemi AY, Jidda ZA, Babagana F. Prevalence of physical activity among adults in a metropolitan Nigerian city: a cross sectional study. Journal of Epidemiology. 2013;23(3):169–177.

19. Agha SY, Al-Dabbagh SA. Level of physical activity among teaching and support staff in the education sector in Dohuk, Iraq. Eastern Mediterranean Health Journal. 2010;16(12).

20. Naidoo J, Wills J. Health Promotion: Foundations for Practice. London: Bailliere Tindall; 2001.

21. Tzenalis A, Sotiriadou C. Health promotion as multiprofessional and multidisciplinary work. International Journal of Caring Sciences. 2010;3(2):49–55.

22. Heitkemper M, McGrath B, Killien M, Jarrett M, Landis C, Lentz M, Woods N, Hayward K. The role of centers in fostering interdisciplinary research. Nursing Outlook. 2008;56(3):115–122.

23. Scriven A, Orme J. Health Promotion Professional Perspectives. London: Macmillan / The Open University; 1996.