Hvorfor smitter gjesping?
Én person åpner munnen, trekker pusten dypt og gjesper. Kort tid etter begynner en annen i rommet å gjøre det samme. Noen trenger ikke engang å se gjespet. Det kan være nok å høre lyden, lese om gjesping eller bare tenke på fenomenet før trangen oppstår.
Smittsom gjesping er ikke en bevisst etterligning og skyldes ikke at kroppen plutselig mangler oksygen. Reaksjonen ser ut til å oppstå når hjernen registrerer et gjesp hos andre og aktiverer nettverk knyttet til oppmerksomhet, bevegelsesforberedelse og sosial signalbehandling. Hvor mottakelig man er, varierer betydelig. Sosial nærhet og oppmerksomhet kan påvirke reaksjonen, men forskningen gir ikke grunnlag for å bruke gjesping som en enkel test på empati.
⠀
Et gjesp er en sammensatt refleks
Et vanlig gjesp består av mer enn å åpne munnen. Bevegelsen følger ofte et relativt gjenkjennelig mønster.
Et typisk gjesp kan innebære:
langsom og dyp innånding
stor åpning av munnen
utvidelse av svelget
bevegelse av kjeven
sammentrekning av ansiktsmuskler
kort lukking eller innsnevring av øynene
strekk i nakke og overkropp
en langsommere utånding
⠀
Noen strekker samtidig armer, rygg eller bein. Kombinasjonen av gjesping og tøying omtales noen ganger som pandikulasjon.
⠀
Når gjespet først er i gang, er det vanskelig å stoppe halvveis. Det tyder på at reaksjonen organiseres som et koordinert motorisk mønster i nervesystemet fremfor en serie separate, bevisste bevegelser.
⠀
Gjesping forekommer hos mennesker og en rekke andre virveldyr. Det kan oppstå spontant, men hos enkelte arter kan det også utløses av at et annet individ gjesper.
⠀
Spontan og smittsom gjesping er ikke helt det samme
Spontan gjesping oppstår uten at personen først har observert et annet gjesp. Den forekommer særlig i forbindelse med overganger mellom ulike aktiveringsnivåer.
Det er vanlig å gjespe:
når man er trøtt
etter oppvåkning
før leggetid
under monotone aktiviteter
ved kjedsomhet
før krevende eller stressende hendelser
når oppmerksomhetsnivået endres
⠀
Smittsom gjesping oppstår derimot etter at personen har sett, hørt, lest om eller forestilt seg et gjesp.
⠀
De to formene bruker sannsynligvis flere av de samme motoriske systemene når selve gjespet gjennomføres. Utløsningen er likevel forskjellig. Ved spontan gjesping kommer signalet hovedsakelig fra personens egen fysiologiske tilstand. Ved smittsom gjesping starter prosessen med et ytre eller forestilt sosialt signal.
⠀
Det er mulig å være svært mottakelig for spontan gjesping uten å reagere tydelig på andres gjesp, og motsatt.
⠀
Det er ikke fordi rommet mangler oksygen
En gammel forklaring er at gjesping oppstår når kroppen trenger mer oksygen eller må kvitte seg med ekstra karbondioksid. Ideen virker intuitiv fordi gjespet inneholder en dyp innånding.
⠀
Kontrollerte forsøk har imidlertid ikke vist at endringer i oksygen- eller karbondioksidnivå alene forklarer vanlig gjesping. Dersom gjespet først og fremst skulle korrigere blodgassene, ville man forvente en tydelig sammenheng mellom gjespefrekvens og målt oksygenmangel. En slik enkel sammenheng er ikke funnet.
⠀
Pusten som følger gjespet, påvirker naturligvis ventilasjonen kortvarig. Det betyr likevel ikke at oksygenmangel er årsaken til reaksjonen.
⠀
Du kan derfor ikke bruke hyppig gjesping som et sikkert tegn på at et rom trenger mer luft. Et varmt, monotont eller dårlig ventilert rom kan gjøre mennesker søvnigere, men gjespingen skyldes da sannsynligvis endret våkenhet og komfort fremfor at kroppen akutt mangler oksygen.
⠀
Ved reelle pustevansker, blålig hud, brystsmerter eller redusert bevissthet er situasjonen en helt annen og skal ikke forklares som vanlig gjesping.
⠀
Synet av et gjesp kan aktivere en egen trang
Når du ser et annet menneske gjespe, analyserer hjernen ansiktsbevegelsen automatisk. Systemer for ansiktsgjenkjenning, oppmerksomhet og bevegelsesforståelse registrerer den karakteristiske åpningen av munnen og endringen i øyne og ansiktsmuskler.
⠀
Hos mottakelige personer kan observasjonen utløse en gradvis økende trang til å gjespe. Trangen kan oppleves som:
spenning i kjeven
behov for å åpne munnen
dypere innånding
trykk eller strekk i svelget
en følelse av at gjespet må fullføres
⠀
Forsøk på å undertrykke reaksjonen kan gjøre trangen mer fremtredende. Personen retter da mer oppmerksomhet mot bevegelsen og kjenner de tidlige kroppssignalene tydeligere.
⠀
Dette kan sammenlignes med andre handlinger som blir vanskeligere å ignorere når man først har begynt å tenke på dem, som kløe, kremting eller behovet for å blunke.
⠀
Det holder noen ganger å høre et gjesp
Smittsom gjesping er ikke avhengig av synet. Studier har vist at lyden av andre som gjesper kan utløse både sterkere gjespetrang og faktiske gjesp.
⠀
Et hørbart gjesp inneholder et tydelig pustemønster og en karakteristisk lyd fra munn og svelg. Hjernen kan kjenne igjen signalet uten å se ansiktet som produserer det.
⠀
Dette viser at reaksjonen ikke bare er en mekanisk kopiering av et synlig ansiktsuttrykk. Flere sansekanaler kan aktivere forestillingen om gjesping.
Utløsende signaler kan være:
et synlig gjesp
lyden av et gjesp
et bilde av en person som gjesper
en video
en tekst om gjesping
tanken på at andre gjesper
⠀
Når man leser en lang artikkel om gjesping, kan selve oppmerksomheten mot fenomenet derfor øke sannsynligheten for at et gjesp oppstår.
⠀
Oppmerksomhet er nødvendig
Du reagerer ikke på alle gjesp som skjer rundt deg. Dersom oppmerksomheten er rettet mot en krevende oppgave, kan et gjesp i sidesynet passere uten at det får noen tydelig effekt.
⠀
For at reaksjonen skal oppstå, må hjernen vanligvis registrere signalet godt nok til å identifisere det som et gjesp.
Mottakeligheten påvirkes derfor av:
om du ser ansiktet tydelig
hvor lenge signalet varer
om du er distrahert
hvor trøtt du allerede er
om du aktivt forsøker å unngå å gjespe
forventningen om at gjespet skal smitte
⠀
Dette gjør forskning på smittsom gjesping krevende. En person som ikke gjesper under et forsøk, kan ha lav biologisk mottakelighet, men kan også ha vært uoppmerksom, hemmet reaksjonen eller opplevd situasjonen som sosialt upassende.
⠀
Manglende gjesping kan derfor ikke tolkes som et enkelt mål på én bestemt personlig egenskap.
⠀
Speilsystemet har vært foreslått som forklaring
Når mennesker observerer en handling, kan enkelte hjerneområder som deltar i planlegging og utførelse av lignende bevegelser, også bli aktive. Slike prosesser omtales ofte i forbindelse med speilnevroner eller et speilende handlingssystem.
⠀
Det har derfor vært foreslått at synet av et gjesp automatisk aktiverer en motorisk representasjon av den samme handlingen. Dersom aktiveringen passerer en viss terskel, gjennomfører personen selv et gjesp.
⠀
Hjerneavbildningsstudier viser at synlige gjesp kan påvirke områder som deltar i bevegelsesforberedelse, sosial persepsjon og selvrelatert bearbeiding.
⠀
Det er likevel for enkelt å si at smittsom gjesping er bevist å skyldes speilnevroner. Hjerneområdene som aktiveres, har flere funksjoner, og en funksjonell MR-undersøkelse kan ikke alene fastslå hvilken mekanisme som utløser gjespet.
⠀
Speiling er derfor én mulig del av forklaringen, ikke en fullstendig og endelig modell.
⠀
Gjesping kan synkronisere gruppens aktiveringsnivå
En evolusjonær hypotese er at smittsom gjesping kan bidra til å samordne våkenhet og atferd i en gruppe.
⠀
Dersom ett individ begynner å bli trøtt eller endrer aktiveringsnivå, kan gjespet fungere som et signal til andre. Når flere reagerer, kan gruppen lettere skifte mellom aktivitet og hvile på omtrent samme tidspunkt.
Mulige funksjoner kan være:
synkronisering av søvn og våkenhet
koordinering av aktivitetsperioder
økt oppmerksomhet før miljøendringer
sosial samordning
kommunikasjon om indre tilstand
⠀
Denne forklaringen er vanskelig å teste direkte hos mennesker. At en reaksjon kan ha hatt en sosial funksjon gjennom evolusjonen, betyr heller ikke at hvert gjesp i dagens samfunn har et bestemt formål.
⠀
Smittsom gjesping kan være et resultat av flere overlappende mekanismer fremfor en tilpasning med bare én funksjon.
⠀
Sosial nærhet kan påvirke reaksjonen
Flere studier har undersøkt om gjesp smitter lettere mellom personer som kjenner hverandre godt. Enkelte observasjonsstudier har funnet høyere gjespesmitte mellom familie og venner enn mellom bekjente og fremmede.
⠀
En mulig forklaring er at mennesker følger nærstående personer mer oppmerksomt og behandler signalene deres som mer relevante. Følelsesmessig nærhet kan også påvirke hvor sterkt man reagerer på ansiktsuttrykk og kroppslige handlinger.
⠀
Resultatene er likevel ikke helt entydige. Sosial nærhet henger sammen med flere forhold som kan påvirke målingene:
hvor mye øyekontakt man har
hvor lenge personene er sammen
hvor trygt det føles å gjespe
hvor godt man kjenner bevegelsene til den andre
sosial hemming
alder og situasjon
⠀
Det er derfor ikke sikkert at sterkere gjespesmitte mellom venner skyldes empati alene. Oppmerksomhet, kjennskap og sosial trygghet kan være like viktige.
⠀
Er smittsom gjesping et tegn på empati?
Smittsom gjesping har ofte blitt presentert som en enkel biologisk indikator på empati. Ideen bygger blant annet på at reaksjonen er sosial, kan være sterkere mellom nærstående personer og er observert hos enkelte sosiale dyrearter.
⠀
Noen studier har funnet sammenhenger mellom mottakelighet for gjesping og mål på sosial kognisjon. Andre studier har ikke klart å gjenta funnene.
⠀
Systematiske og kritiske gjennomganger peker på flere problemer:
små studieutvalg
ulike definisjoner av empati
varierende metoder for å fremkalle gjesping
manglende kontroll av oppmerksomhet
sosial undertrykking av gjespet
store individuelle forskjeller
publisering av positive funn fremfor nullfunn
⠀
Den mest presise konklusjonen er derfor at smittsom gjesping kan være påvirket av sosial informasjonsbehandling, men at reaksjonen ikke er en pålitelig test på hvor empatisk et menneske er.
⠀
En person som ikke gjesper tilbake, er ikke nødvendigvis mindre omsorgsfull, mindre sosial eller mindre følelsesmessig mottakelig.
⠀
Barn utvikler reaksjonen gradvis
Små barn gjesper spontant, også før fødselen. Smittsom gjesping ser derimot ut til å utvikle seg senere.
⠀
Yngre barn reagerer ofte svakere på andres gjesp enn eldre barn og voksne. Reaksjonen blir vanligvis mer fremtredende etter hvert som oppmerksomhet mot ansikter, sosial forståelse og evnen til å tolke andres handlinger utvikles.
⠀
Det finnes variasjon mellom studier i hvilken alder smittsom gjesping blir tydelig. Forskjellene kan skyldes:
hvordan gjespene presenteres
hvor lenge barna observeres
om de må se ansiktet direkte
hvordan et gjesp registreres
individuelle utviklingsforskjeller
⠀
Manglende gjespesmitte hos et lite barn er derfor ikke i seg selv tegn på en utviklingsforstyrrelse.
⠀
Fenomenet må aldri brukes alene til å trekke konklusjoner om barnets empati, sosiale evner eller nevrologiske utvikling.
⠀
Autisme og gjespesmitte er blitt misforstått
Tidlige studier rapporterte lavere forekomst av smittsom gjesping hos enkelte personer med autismespektertilstander. Dette ble noen ganger tolket som støtte for at gjespesmitte er et mål på empati.
⠀
Senere forskning har vist at bildet er mer sammensatt. Forskjeller i oppmerksomhet mot ansikter og særlig øyeområdet kan påvirke hvor tydelig gjespet registreres.
⠀
Når personer faktisk retter oppmerksomheten mot det relevante signalet, kan forskjellene bli mindre eller forsvinne i enkelte studier.
⠀
Det er derfor faglig problematisk å bruke smittsom gjesping som argument for at autistiske personer mangler empati. Empati består dessuten av flere ulike prosesser, blant annet følelsesmessig respons, perspektivtaking og omsorgsatferd.
⠀
Et enkelt, synlig gjesp kan ikke måle dette mangfoldet.
⠀
Noen mennesker smittes lettere enn andre
Mottakeligheten for smittsom gjesping varierer betydelig. Noen begynner å gjespe nesten umiddelbart når de ser andre gjøre det. Andre reagerer sjelden.
Mulige påvirkningsfaktorer er:
alder
søvnighet
oppmerksomhet
sosial situasjon
individuell nerveaktivitet
forventninger
evnen eller viljen til å undertrykke reaksjonen
hvor tydelig gjespet presenteres
⠀
I enkelte studier har alder vært en av de tydeligste målbare faktorene, med lavere mottakelighet hos eldre deltakere. Samtidig forklarer alder bare en liten del av variasjonen.
⠀
Mange personer reagerer heller ikke konsekvent fra gang til gang. Den samme personen kan gjespe under én video, men ikke under en annen.
⠀
Smittsom gjesping bør derfor forstås som en sannsynlighetsbasert respons, ikke som en refleks som alltid utløses når kriteriene er oppfylt.
⠀
Kan man motstå et smittsomt gjesp?
Det er mulig å undertrykke eller delvis stoppe et gjesp, men det kan være vanskelig når trangen først er sterk.
⠀
Man kan forsøke å:
lukke munnen
stramme kjeven
puste rolig gjennom nesen
flytte oppmerksomheten
unngå å se på personen
dekke over gjespet
⠀
Undertrykkelsen fjerner ikke nødvendigvis den underliggende trangen. Noen opplever at gjespet kommer tilbake kort tid etterpå eller gjennomføres som et mindre, ufullstendig gjesp.
⠀
Sosiale normer påvirker hvor synlig reaksjonen blir. På et møte eller under en samtale kan en person skjule gjespet fordi det kan tolkes som kjedsomhet eller mangel på interesse.
⠀
Det betyr at observerte gjesp ikke nødvendigvis gjenspeiler den biologiske trangen nøyaktig. Personer kan oppleve like sterk smitte, men vise den ulikt.
⠀
Gjesping betyr ikke alltid at man kjeder seg
Gjesping forbindes ofte med kjedsomhet, og i enkelte situasjoner kan monotoni redusere aktiveringsnivået og gjøre gjesping mer sannsynlig.
⠀
Et gjesp kan likevel forekomme når personen:
er nervøs
forbereder seg på konkurranse
nettopp har våknet
forsøker å holde seg våken
er mentalt overbelastet
ser noen andre gjespe
går fra én aktivitet til en annen
⠀
Det er derfor risikabelt å tolke et gjesp som et direkte budskap om at personen ikke er interessert.
⠀
En student kan gjespe under en viktig forelesning fordi vedkommende sov lite. En idrettsutøver kan gjespe før konkurranse uten å være avslappet eller uengasjert. Et smittsomt gjesp kan oppstå selv om personen er fullt oppmerksom.
⠀
Sammenhengen mellom gjesping og aktiveringsnivå er mer presis enn sammenhengen mellom gjesping og kjedsomhet.
⠀
Kan gjesping bidra til å regulere hjernetemperaturen?
En annen teori er at gjesping bidrar til temperaturregulering i og rundt hjernen. Bevegelsen kan påvirke blodstrøm, ansiktsmuskler, innåndingsluft og varmeutveksling.
⠀
Studier har blant annet funnet at gjesping forekommer hyppigere innenfor bestemte temperaturintervaller og kan påvirkes av omgivelsestemperaturen.
⠀
Teorien foreslår at et gjesp kan være mest nyttig når luften er kjøligere enn kroppens temperatur, men ikke så kald at andre mekanismer dominerer. Dersom omgivelsene er svært varme, vil et dypt innpust ikke nødvendigvis gi effektiv avkjøling.
⠀
Temperaturhypotesen er interessant og støttes av flere observasjoner, men er ikke endelig bevist som hovedforklaringen på all gjesping hos mennesker.
⠀
Selv om spontan gjesping skulle bidra til termoregulering, forklarer ikke dette alene hvorfor synet eller lyden av et annet gjesp utløser reaksjonen. Den smittsomme delen krever fortsatt en mekanisme for sosial eller perseptuell aktivering.
⠀
Gjesping kan opptre før krevende hendelser
Mennesker og dyr kan gjespe før situasjoner som krever oppmerksomhet, aktivitet eller stressmestring. Dette kan virke motsatt av forventningen om at gjesping alltid betyr søvnighet.
⠀
Før en krevende hendelse kan kroppen gå gjennom en overgang i aktiveringsnivå. Gjespet kan inngå i denne reguleringen.
Eksempler kan være:
før en idrettskonkurranse
før en offentlig opptreden
før fallskjermhopp
før undersøkelser eller behandling
under venting i en stressende situasjon
⠀
Det er mulig at gjesping bidrar til å stabilisere oppmerksomhet eller fysiologisk aktivering. Det kan også være et resultat av stress, venting og endret pustemønster.
⠀
Et enkelt gjesp før en viktig hendelse betyr derfor ikke nødvendigvis at personen er trøtt eller uinteressert.
⠀
Andre arter kan også smittes av gjesp
Smittsom gjesping er observert hos enkelte andre sosiale arter, blant annet sjimpanser, bonoboer og noen hunder. Resultatene varierer mellom studier, arter og forsøksmetoder.
⠀
Hos dyr har forskere undersøkt om reaksjonen påvirkes av:
sosial tilknytning
kjennskap til individet som gjesper
oppmerksomhet
stress og aktivering
alder
artstilhørighet
⠀
Noen studier viser sterkere respons på kjente individer, mens andre ikke finner samme mønster.
⠀
Det er utfordrende å avgjøre om dyret gjesper på grunn av sosial smitte, generell aktivering, stress eller tilfeldighet. Funnene viser likevel at fenomenet ikke nødvendigvis er unikt for mennesker.
⠀
At et dyr gjesper etter et menneske, beviser heller ikke automatisk at dyret føler menneskets emosjonelle tilstand. Flere forklaringer må vurderes.
⠀
Hvorfor smitter ikke latter og gjesping på samme måte?
Både latter og gjesping kan spre seg i grupper, men reaksjonene har ulike funksjoner og uttrykk.
⠀
Latter er tett knyttet til kommunikasjon, lek, sosial tilhørighet og følelsesmessig respons. Smittsom latter påvirkes sterkt av situasjon og tolkning.
⠀
Gjesping er mer stereotyp. Bevegelsen ser relativt lik ut uavhengig av hvorfor den oppstår, og kan utløses uten at personen opplever den samme følelsen som den som gjespet først.
⠀
Forskjellen kan forenkles slik:
Smittsom latter | Smittsom gjesping |
Tydelig knyttet til sosial kommunikasjon | Kan oppstå uten bevisst sosial hensikt |
Påvirkes sterkt av humor og stemning | Kan utløses av syn, lyd eller tanke |
Varierer mye i uttrykk | Har et mer stereotyp motorisk mønster |
Ofte ledsaget av positiv følelse | Trenger ikke innebære bestemt følelse |
⠀
Begge fenomenene viser hvordan menneskers nervesystem påvirkes av andres uttrykk, men mekanismene er ikke nødvendigvis de samme.
⠀
Når hyppig gjesping kan ha andre årsaker
Smittsom gjesping er normalt. Svært hyppig gjesping uten tydelig utløsende signal kan derimot være forbundet med flere forhold.
Mulige forklaringer inkluderer:
søvnmangel
søvnapné
skiftarbeid
beroligende legemidler
enkelte antidepressiver
migrene
stress
lavt aktiveringsnivå
sjeldnere nevrologiske eller kardiovaskulære tilstander
⠀
Hyppig gjesping alene er vanligvis ikke et tegn på alvorlig sykdom. Sammenhengen, tidsforløpet og eventuelle tilleggssymptomer er avgjørende.
⠀
Dersom en person gjesper mye fordi nattesøvnen er dårlig, vil behandling av søvnproblemet være mer relevant enn å forsøke å stoppe selve gjespingen.
⠀
Legemidler bør ikke avsluttes på egen hånd selv om gjesping oppstår etter oppstart. Mulige bivirkninger kan vurderes sammen med lege eller apotek.
⠀
Når bør gjespingen undersøkes?
Det kan være hensiktsmessig å kontakte lege dersom gjespingen er ny, svært hyppig eller oppstår sammen med andre symptomer.
Vurder nærmere oppfølging dersom gjespingen ledsages av:
uttalt søvnighet på dagtid
ukontrollerte innsovninger
høylytt snorking og pustestopp
plutselig redusert funksjon
svimmelhet eller besvimelse
hjertebank eller brystsmerter
nye nevrologiske symptomer
kraftig eller uvanlig hodepine
nye symptomer etter legemiddelendring
⠀
Plutselig gjesping sammen med ansiktslammelse, talevansker, kraftsvikt, alvorlig svimmelhet eller redusert bevissthet skal ikke tolkes som vanlig gjespesmitte og krever rask medisinsk vurdering.
⠀
For de fleste er det likevel ingen grunn til bekymring. Et gjesp som utløses av at andre gjesper, er en vanlig variasjon i hvordan nervesystemet reagerer på sosiale og sensoriske signaler.
⠀
Oppsummering
Gjesping smitter fordi hjernen kan omdanne synet, lyden eller forestillingen av et gjesp til en egen motorisk trang. Oppmerksomhet, bevegelsesforberedelse og sosial signalbehandling ser ut til å delta, men den nøyaktige mekanismen er ikke endelig avklart. Reaksjonen kan være sterkere mellom personer med nære sosiale bånd, men forskning støtter ikke at smittsom gjesping kan brukes som en enkel test på empati. Noen smittes lett, mens andre sjelden reagerer, og variasjonen er normal. Gjesping skyldes heller ikke at kroppen automatisk mangler oksygen. Fenomenet ser i større grad ut til å være knyttet til endringer i våkenhet, oppmerksomhet, temperaturregulering og sosial synkronisering.
⠀
Kilder
Massen, J. J. M. & Gallup, A. C. (2017). Why contagious yawning does not (yet) equate to empathy. Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 80, 573–585.
Arnott, S. R., Singhal, A. & Goodale, M. A. (2009). An investigation of auditory contagious yawning. Cognitive, Affective, & Behavioral Neuroscience, 9(3), 335–342.
Haker, H., Kawohl, W., Herwig, U. & Rössler, W. (2013). Mirror neuron activity during contagious yawning: An fMRI study. Brain Imaging and Behavior, 7(1), 28–34.
⠀
