Iliacus

Iliacus er den flate, trekantede muskelen som fyller innsiden av bekkenet, og sammen med psoas major utgjør den den sterke iliopsoas. Denne delen gir en grundig oversikt over utspring, feste, anatomiske relasjoner, innervasjon, blodforsyning, grunnleggende funksjon, klinisk relevans og konsekvenser ved forkortning.

Utspring

Iliacus har et vidstrakt utspring som bidrar til muskelens trekantform og store flate:

• De øverste to tredjedeler av fossa iliaca på innsiden av os ilium

• Indre leppe av crista iliaca, nær anterior superior iliac spine

• Laterale flate av corpus sacrum ved fremre sacroiliac ligament

• Nedre fascikkel fra lig. iliolumbale

Feste

Distalt konvergerer fibrene i en felles sene som går dypt under ligamentum inguinale og fletter seg med psoas major til felles iliopsoas-sene. Denne senen krysser hofteleddet foran og fester på:

• Trochanter minor på femur, ofte overlappende med psoas major sine fibre

Denne plasseringen gjør at iliacus overfører kraft effektivt fra bekkenet til femur ved hoftefleksjon.

Relasjoner

Iliacus’ plassering i bekkenet gir komplekse relasjoner til fascier, nerver og indre organer:

• Anteriort: Dekket av iliacafascien som skiller muskelen fra peritoneum. N. cutaneus femoris lateralis løper her, og cecum (høyre) samt colon descendens (venstre) ligger mot musklens fremre flate.

• Medialt: Oberst i musklens indre kant forløper n. femoralis, tett inntil psoas major sin lateralkant. Dette møtet danner den sterke iliopsoas-massen før den passerer under ligamentum inguinale.

• Inferiort: Fiberbunten presses under ligamentum inguinale, buer dypt forbi subtendinøs bursa og fletter seg med psoas major før senefestet.

• Lateralt: Begrenset av fasciale septa mot indre flate av bekkenbuen, og kanaler for a. iliolumbalis og tilhørende venøse grener.

• Posteriort: Mot hoftekapsel og acetabulum, adskilt av subtendinøs bursa som beskytter mot friksjon.

Innervasjon

Iliacus får all sin nerveforsyning fra n. femoralis (L2–L4), som:

• Passerer under ligamentum inguinale i lacuna musculorum

• Avgir flere motoriske grener til muskelens dype, mediale og bakre flate

• Sender sensoriske grener til hofteleddkapsel, viktig for propriosepsjon

Eventuelle skader eller kompresjoner her fører til svekket hoftefleksjon og nedsatt følelse på forsiden av låret.

Blodforsyning

Muskelen har rikt nettverk av arterier som sikrer oksygentilførsel ved både rolig stående og kraftige bevegelser:

• A. iliolumbalis (fra a. iliaca interna) gir hovedtilførsel via flere grener langs iliacus’ overflate

• A. circumflexa iliaca profunda forsyner øvre del og danner kollateraler ved hofteleddbøyning

• A. obturatoria sender små grener til de dypeste muskelstrukturene

• A. femoralis bidrar med perifere grener langs senen ned mot festet på trochanter minor

Denne omfattende vaskulariseringen gir god restitusjon, men også risiko for store hematomer ved traume.

Funksjon

Iliacus deltar i flere bevegelser og stabiliseringsroller:

• Hoftefleksjon: Når overkropp er fiksert, løfter muskelen femur framover, essensielt for gange, løp, trappegang og sit-ups.

• Trunkusfleksjon: Med femur fiksert trekker iliacus overkropp framover mot låret, bidrar til foroverbøyning i stående eller liggende.

• Stabilisering: Under statisk stående holdes bekkenets anteriøre tilt i sjakk, og overdreven lumbal lordose motvirkes.

• Kraftoverføring: Sammen med psoas major fungerer iliacus som viktig ledd i kjeden som overfører krefter mellom truncus og underekstremitet, spesielt under eksplosive bevegelser.

Hvilke bevegelser musklene bidrar til – ledd og retninger

Iliacus’ arkitektur og feste på trochanter minor gir spesielle momentarmer:

• Hoftefleksjon (sagittalplan)

  Primært bevegelse i frontalplanet, løft av femur framover. Iliacus utgjør om lag halvparten av total fleksjonskraft inntil 90° flektert hofte. Over dette bidrar psoas relativt mer.

• Minimal utadrotasjon (transversalplan)

  Når hoften er kraftig flektert (over ca. 70°), trekker fiberretningen iliacus svakt i retning utadrotasjon. Dette er viktig i dyp knebøy, kampsport-sparker og dype hofteåpnende posisjoner.

• Lateral stabilisering (frontalplan)

  Selv om iliacus ikke primært beveger hofte lateralt, bidrar den via felles sene og bindevev til å stabilisere bekkenets tverrplan under énbensstående og gang, og motvirker innadrotasjonstendenser.

Samspill med andre muskler

For å utføre flytende og trygge bevegelser må iliacus koordineres med en rekke muskler:

• Synergister ved fleksjon

  • Psoas major: Danner felles feste og deler belastningen jevnt. Ved høyfrekvente bevegelser (sprint) samarbeider de om rask trek­kning og avslapning.

  • Rectus femoris: Hjelper til når kneet er strakt, for eksempel i frontsparker eller høye kneløft.

• Antagonister ved ekstensjon

  • Gluteus maximus og hamstrings: Bremser iliacus’ fleksjonsmoment eksentrisk, og sørger for kontrollert tilbakeføring av beinet.

• Ko-stabilisatorer

  • Transversus abdominis og erector spinae: Holder ryggraden i nøytral posisjon ved kraftig hoftebevegelse, slik at iliacus kan overføre kraft uten å trekke bekkenet inn i overdreven tilt.

  • Gluteus medius/minimus: Jobber i frontalplan for å holde bekkenet horisontalt når iliacus aktiveres på én side.

Når disse musklene ikke er i balanse—enten som følge av svakhet, overaktivitet eller skader—må iliacus kom­pensere, noe som kan føre til unødvendig høyt arbeid og overbelastning.

Stabiliserende vs. mobiliserende funksjon

Iliacus må veksle mellom å drive bevegelse og å låse bekkenet:

• Mobiliserende rolle

  I eksplosive aktiviteter (sprint, hopp, spark) kreves brå, konsentrisk kontraksjon for å løfte femur raskt. Iliacus’ lange fibre og optimale momentarm for hippefleksjon i 30°–60° gjør den svært effektiv.

• Stabiliserende rolle

  Ved statiske øvelser (planke med benløft, ett-beins knebøy) arbeider iliacus isometrisk. Her holder den bekkenet stødig, mens de korte, pennate fibrene gir finjustert justering for små vinkelforskjeller.

Evnen til å skifte raskt mellom disse rollene er avgjørende for både prestasjon og skadeforebygging.

Bevegelser under belastning og daglig aktivitet

I dagliglivet og idrett kombineres iliacus’ roller i en sømløs kjede:

• Gange

  • Terminal swing (90° fleksjon): Iliacus bremser femur-fallet eksentrisk, demper støt.

  • Loading response (0–20°): Overgang til konsentrisk løft for å drive kroppen fram.

• Trappegang

  • Ned trapp krever markert eksentrisk kontroll – iliacus fungerer som demper mens kroppen synker.

  • Opp trapp øker konsentrisk kraft for å løfte kroppen, ofte i kombinasjon med quadriceps.

• Løping og sprint

  • Svingfase: Rask konsentrisk kontraksjon, hurtige sykluser av kontraksjon og avslapning.

  • Landingsfase: Eksentrisk bremsing beskytter hofte- og kneledd mot sjokk.

• Langvarig sitting

  • Forkorter iliacus ved konstant fleksjon, fører til stramhet og nedsatt blodsirkulasjon.

  • Når man reiser seg, krever den reprise av full strekk-ekstensjonssekvens for å reetablere normal lengde-spennings­profil.

Videre forskning viser at optimal treningsfordeling—veksling mellom utholdenhets- og styrkeøvelser, samt dynamisk tøyning—fremmer iliacus’ evne til å håndtere disse kravene uten overbelastning.

Kliniske relasjoner

Problemer i iliacus gir ofte smerter og funksjonsnedsettelser:

• Tendinopati og bursitt: Hyppige hoftefleksjoner med høy belastning uten adekvat restitusjon kan gi irritasjon i iliopsoas-senen og betennelse i subtendinøs bursa. Pasienten opplever dype hofte- og lyskesmerter, forverret ved passiv strekk og knestrekk.

• Femoralnervetoksis: Blødninger, hematomer eller muskelhypertrofi kan komprimere n. femoralis i lacuna musculorum. Dette fører til kraftsvikt i quadriceps, svekket knestrekk og nedsatt følelse på lårets fremside.

• Overdreven tonus og ryggsmerter: Hyperton iliacus trekker bekkenet fremover og øker lumbal lordose, noe som over tid gir kroniske korsryggplager.

• Bevegelsesmønsterforstyrrelser: Forkortet iliacus begrenser hofteekstensjon. Kompensasjon skjer ved økt fleksjon i kne eller hofte lateralt, som kan gi kne- og hoftesmerter over tid.

Forkortning av iliacus

Ved langvarig sittende arbeid, manglende tøyning eller ensidig idrett uten fleksibilitetstrening blir iliacus stadig kortere:

• Økt anteriør bekken­tilt: Bekkenet roteres fram, økt lumbar lordose, gir korsryggsmerter.

• Begrenset hofteekstensjon: Ses ved gang, løping og ved å ligge flatt på en benk med ett ben hengt ned.

• Kompensatorisk muskelaktivitet: Hamstrings og glutealmuskler jobber hardere for å oppnå full hofteekstensjon, noe som gir baklår- og sete­smerter.

• Nedsatt funksjon i dagliglivet: Vansker med å reise seg fra stol, trappegang med strake knær og ustøhet under hurtige retningsbytter.

Forebygging og behandling involverer systematisk tøyning med ekssentrisk fokus, aktiv bevisstgjøring av bekkenposisjon og funksjonelle øvelser som bekkenløft og dynamisk hofteekstensjon. I del 2 vil vi gå nærmere inn på detaljert motorikk, samspill med andre muskler og bevegelsesmønstre under varierende belastninger.

Kliniske funn og typiske symptomer ved dysfunksjon

Dysfunksjon i iliacus gir ofte diffuse, fremre hofte- og lyskesmerter som kan stråle ned mot m. quadriceps. Pasienten klager gjerne over stivhet og en «låst» følelse ved hoftefleksjon, særlig når man forsøker å løfte beinet fra liggende eller sittende posisjon. Andre vanlige symptomer er:

• Smerter ved aktiv hoftefleksjon mot motstand

• Redusert gange med kortere steg og økt bøy i hofteleddet

• Ømhet dypt i lysken ved palpatorisk undersøkelse

Palpasjon, undersøkelse og smerter

Undersøkelse av iliacus krever nøyaktig lokalisering av fossa iliaca:

• Palpasjonsteknikk

  1. Pasienten ligger på rygg med lett bøyd hofte og knær.

  2. Terapeuten plasserer fingertuppene dypt i fossa iliaca, like medialt for spina iliaca anterior superior.

  3. Be pasienten utføre aktiv hoftefleksjon mot liten motstand; ømhet og smertekarakter ved palpasjon tyder på iliacus-dysfunksjon.

• Bevegelsestesting

  • Pasiv strekk av hofte i ekstensjon med kne fleksjon for å isolere iliacus

  • Thomas-test for å avdekke forkortning og smerteutløsning ved ekstensjon av det ikke-testede beinet

• Smertemønstre

  • Lokal trykksmerte i hofte­forsenkning

  • Utløsning av skarpe stikk under motstands­testing av hoftefleksjon

  • Eventuell referert smerte mot medial lårside ved irritasjon av n. femoralis

Relevans for idrett, rehabilitering og fysioterapi

Iliacus er avgjørende i idretts­bevegelser som krever eksplosiv hoftefleksjon og skarp trappegang. Skade eller dysfunksjon kan gi betydelig prestasjonsnedgang og økt skaderisiko:

• Sprint og løp: Redusert hoftefleksjon svekker kneløft og frekvens, gir kompenserende økt belastning på hamstrings.

• Hopp og spenst: Manglende kraft i iliacus demper oppdrift, øker belastning på quadriceps og legger.

• Rehabilitering bør følge en trinnvis modell:

  1. Tidlig fase – smertekontroll og skånsom isometrisk aktivering (f.eks. quadriceps-setting med hofte i lett fleksjon)

  2. Mellomfase – progressiv eksentrisk trening (stående hofteekstensjon mot motstand), dyp passiv tøyning i ekstensjon

  3. Senfase – funksjonelle øvelser med høy hastighet (høye kneløft, raske step-ups) og sportsspesifikk trening

Postural funksjon

I statisk stående bidrar iliacus til å opprettholde en lett anteriør bekken­tilt som stabiliserer lumbalcolumna. Ved sviktende funksjon kan det oppstå:

• Overkompensering i erector spinae med økt lumbal lordose og korsryggsmerter

• Utflating av korsryggen ved hemming av iliacus, som gir passiv belastning på bakre leddbånd

• Ustabilitet i hoftepartiet, med økt risiko for å låse knær i hyperekstensjon

Relasjon til bevegelsesmønstre, feilbelastning og kompensasjoner

Når iliacus ikke fungerer optimalt, tilpasser kroppen seg gjennom endrede bevegelsesmønstre:

• Kompensatorisk knebøy: Pasienten øker knefleksjon for å hente beinet fram, noe som overbelaster quadriceps og kneledd.

• Økt lumbalrotasjon: For å kompensere for manglende hoftefleksjon roteres bekkenet og ryggen, som kan gi langvarige ryggplager.

• Skjev gange: Forkortet iliacus fører til asymmetri i skrittlengde, med redusert steg på den affiserte siden.

• Forebygging av feilbelastning krever helhetlig behandling:

  • Gjenoppretting av normal iliacus-lengde gjennom ekssentrisk tøyning

  • Neuromuskulær trening av hofte- og kjernemuskler for å reetablere korrekte bevegelsesmønstre

  • Gradvis eksponering for funksjonelle belastninger i flere plan

Med systematisk diagnostikk og målrettet rehabilitering kan iliacus’ funksjon gjenvinnes, slik at pasienten gjenopptar aktivitet uten smerte og med optimal bevegelseskontroll.

Øvelser for iliacus

1. Liggende bekkenløft med hoftefleksjon

Hva den trener:

Aktiverer iliacus og psoas major i kombinasjon, med fokus på motorisk kontroll og stabilitet i bekken og lumbalcolumna.

Utførelse:

1. Legg deg flatt på ryggen med knærne bøyd og føttene flatt mot underlaget.

2. Stram kjernen, press korsryggen lett ned mot gulvet og løft bekkenet noen centimeter.

3. Hold bekkenet løftet, strekk det ene benet rett ut mot taket (hold kneet strakt).

4. Senk benet kontrollert ned, før du senker bekkenet tilbake til underlaget.

5. Gjenta 8–12 ganger per side, 2–3 sett.

Effekt:

Øvelsen gir eksentrisk og konsentrisk aktivering av iliacus, forbedrer koordinasjon mellom bekkenstabilisering og hoftefleksjon, og reduserer kompensatorisk aktivitet i rectus femoris og quadriceps.

Når og hvordan den bør brukes:

• Tidlig rehabilitering: Uten motstand, for å etablere bevisst bekkenkontroll og korrekt hoftebane.

• Videre progresjon: Legg til lette ankelvekter eller minibånd rundt anklene for økt utfordring.

2. Strake benløft (supine straight leg raise)

Hva den trener:

Isolerer iliacus under hoftefleksjon med minimal medvirkning fra quadriceps.

Utførelse:

1. Ligg på ryggen med det ene benet bøyd og foten plantet.

2. Det andre benet løftes rett opp mot taket, med hofte uten vridning.

3. Løft til ca. 45° eller så høyt som teknikken tillater uten å kompensere med bekken.

4. Hold 1–2 sekunder, senk kontrollert tilbake.

5. Gjenta 10–15 ganger per ben, 3 sett.

Effekt:

Studier viser at strake benløft gir målrettet aktivering av hoftebøyerne, med begrenset aktivitet i m. rectus femoris, og bidrar til styrkeoppbygging uten å øke kompresjonskrefter i hofteleddet.

Når og hvordan den bør brukes:

• Rehabilitering: Start med egen kroppsvekt, øk til lette ankelvekter (0,5–1 kg) etter evne.

• Forebygging: Inkluder i sirkelprogram for kjernestabilitet og hoftefunksjon.

3. Hengende benløft

Hva den trener: Høy aktivering av iliacus og psoas major i en krevende stilling, styrker kjernen samtidig.

Utførelse:

1. Heng fra en chin-up-stang med strake armer, skulderbredde grep.

2. Hold overkroppen stabil, løft begge bena samlet rett fram til hofte i ca. 90° fleksjon.

3. Senk rolig ned til utgangsposisjon uten å svaie i korsryggen.

4. Utfør 6–10 repetisjoner, 2–3 sett.

Effekt:

EMG-analyser indikerer høy fyringsrate i iliacus under hengende benløft, og økt kjernetrening som stabiliserer bekkenet i bevegelsen.

Når og hvordan den bør brukes:

• Sen rehabilitering: Når pasienten mestrer enkle styrkeøvelser, for å utfordre eksentrisk kontroll og utholdenhet.

• Trening: Integreres som del av avansert kjernetrenings­program for idrettsutøvere.

4. Stående motstand med minibånd

Hva den trener:

Isolerer hoftebøyerne i stående, med utfordring av balanse og stabiliseringsmuskler.

Utførelse:

1. Fest et minibånd rundt anklene, stå med føttene i skulderbredde.

2. Fest båndet til et solid punkt bak deg i hoftehøyde.

3. Løft beinet framover mot motstanden til ca. 45° fleksjon, hold kjernen stabil.

4. Senk kontrollert ned, 12–15 repetisjoner per side, 3 sett.

Effekt:

Gir variabel motstand gjennom hele bevegelsen, øker propriosepsjon og stabilisering i hofte og bekken.

Når og hvordan den bør brukes:

• Midtre rehabiliteringsfase: For å gjenopprette bevisst muskelaktivering i vektbærende stilling.

• Funksjonell trening: Kan gjøres i ett-bens stående for ekstra balanseutfordring.

5. Utfall med høyt kneløft

Hva den trener:Kombinerer dynamisk hoftefleksjon med styrke i quadriceps og glutealmuskler, men legger vekt på iliacus i løftefasen.

Utførelse:

1. Stå oppreist, ta et langt steg frem i utfall.

2. Press opp igjen, men før bakbenet fram til stående – løft kneet høyt mot brystet.

3. Gå direkte over i neste utfall med motsatt ben, og gjenta i kontinuerlig sirkel.

4. Utfør 10–12 utfall + knehev per ben, 3 sett.

Effekt:

Øvelsen utfordrer iliacus’ evne til rask fleksjon etter utfallssenk, og trener samtidig kjernestabilitet og balanse.

Når og hvordan den bør brukes:

• Sen rehabiliterings- og treningsfase: For å simulere dynamiske bevegelseskjeder i sport og daglig aktivitet.

• Forebygging: Inkluder i plyometrisk sirkel for å bedre eksplosiv hoftefleksjon og reduksjon av feilbelastninger.

Variasjoner og nivåtilpasning

• Lett nivå: Liggende øvelser uten vekter, strake benløft med lav vinkel (30°).

• Middels nivå: Supine straight leg raises med lette ankelvekter, minibånd motstand i stående.

• Avansert nivå: Hengende benløft, utfall med kneløft og kombinasjonsøvelser med balanseplater.

Ved å inkludere disse øvelsene i et progressivt program sikrer man målrettet styrkeoppbygging, forbedret neuromuskulær kontroll og forebygging av overbelastningsskader i iliacus-området.

Kilder:

• Cael, C. (2010). Functional anatomy: Musculoskeletal anatomy, kinesiology, and palpation for manual therapists. Philadelphia, PA: Wolters Kluwer Health/Lippincott, Williams & Wilkins.

• Moore, K. L., Dalley, A. F., & Agur, A. M. R. (2014). Clinically Oriented Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Lippincott Williams & Wilkins.

• Netter, F. (2019). Atlas of Human Anatomy (7th ed.). Philadelphia, PA: Saunders.

• Palastanga, N., & Soames, R. (2012). Anatomy and human movement: structure and function (6th ed.). Edinburgh: Churchill Livingstone.

• Standring, S. (2016). Gray's Anatomy (41st ed.). Edinburgh: Elsevier Churchill Livingstone.