Kongestiv hjertesvikt

Fysiobasen
20. mai
4 min lesing

Kongestiv hjertesvikt (CHF) beskriver det kliniske syndromet som skyldes arvelige eller ervervede forandringer i hjertets struktur og funksjon, som gir en rekke symptomer og tegn som reduserer både livskvalitet og livslengde¹.

Kongestiv hjertesvikt er et økende folkehelseproblem, og er nå den vanligste årsaken til sykehusinnleggelser i USA blant pasienter over 65 år. Den økende forekomsten av hjertesvikt i befolkningen skyldes sannsynligvis en kombinasjon av befolkningens aldring, flere risikofaktorer, bedre behandlingsresultater hos overlevende etter akutte koronarsyndrom, og redusert dødelighet fra andre kroniske sykdommer².

Det er viktig å forstå at kongestiv hjertesvikt er en type hjertesvikt, ikke en separat sykdom.

Svikt i venstre hjertehalvdel gir et karakteristisk sett med symptomer og tegn, kjent som venstresidig hjertesvikt (se Hjertesvikt).
Svikt i høyre hjertehalvdel gir et annet sett med kjennetegn, kalt høyresidig hjertesvikt (se Hjertesvikt).
Kombinasjonen av begge kalles kongestiv hjertesvikt².

Bilde 1: En person med kongestiv hjertesvikt som viser tydelig forhøyet jugular venetrykk (ekstern jugularvene er merket med pil, JVD måles via den indre jugularvenen som også er synlig her).

Epidemiologi

Kongestiv hjertesvikt har epidemisk utbredelse over hele verden, og det anslås at omtrent 23 millioner mennesker globalt lever med diagnosen.

Risikofaktorer for å utvikle kongestiv hjertesvikt inkluderer koronararteriesykdom, hypertensjon, diabetes, overvekt (BMI > 30), og alder på 65 år eller eldre³.

De totale kostnadene knyttet til behandling av pasienter med kongestiv hjertesvikt er anslått til cirka 30,7 milliarder dollar, og forventes å stige til 69,8 milliarder dollar innen 2030. Omtrent 1 % av personer i alderen 55–64 år og hele 17,4 % av personer over 85 år lider av hjertesvikt⁴.

Tegn og symptomer

Symptomer på hjertesvikt inkluderer både plager knyttet til væskeansamling (dyspné, ortopné, ødem, smerter fra leverstuvning og abdominal distensjon fra ascites) og symptomer på redusert hjerteutgang (fatigue, svakhet), som ofte blir mest uttalt ved fysisk aktivitet.

Ved akutt og subakutt presentasjon (dager til uker) kjennetegnes symptomene av tungpust ved hvile og/eller belastning, ortopné, paroksysmal nattlig dyspné, og ubehag i øvre høyre kvadrant på grunn av akutt leverstuvning (høyresidig hjertesvikt). Palpitasjoner, med eller uten ørhet, kan oppstå dersom pasienten utvikler atrielle eller ventrikulære takyarytmier.

Kroniske presentasjoner (over måneder) skiller seg ved at fatigue, anoreksi, abdominal distensjon og perifere ødemer ofte er mer fremtredende enn dyspné. Anoreksi skyldes flere faktorer, blant annet redusert perfusjon av splanchnisk kretsløp, tarmsødem og kvalme indusert av leverstuvning⁵.

Fysioterapeutisk behandling

Fysioterapi spiller en viktig rolle i behandlingen av hjertesvikt. Hjørnesteinen i fysioterapeutisk oppfølging er hjerterehabilitering, se link. Hos pasienter som gjennomgår hjertekirurgi, kan fysioterapi også bidra til raskere og bedre postoperativ restitusjon.

Fram til slutten av 1980-tallet ble fysisk aktivitet ansett som utrygt for pasienter med hjertesvikt. Det var usikkerhet om rehabilitering kunne gi noen reell gevinst, samtidig som det eksisterte en utbredt bekymring for at ytterligere belastning på hjertemuskelen kunne forårsake ytterligere skade. Siden den tid har omfattende forskning blitt gjennomført, og evidensen viser tydelig at fysisk trening for denne pasientgruppen ikke bare er trygt, men også gir betydelige fysiologiske og psykologiske fordeler. Trening anses derfor nå som en integrert del av den ikke-farmakologiske behandlingen av pasienter med hjertesvikt. Eksempelvis blir pasienter med biventrikulære pacemakere ofte godkjent for terapeutisk trening.

Fordelene ved fysioterapi inkluderer:

Reduksjon i antall reinnleggelser relatert til hjertesvikt.
Aerob og styrkebasert trening har en betydelig positiv effekt på maksimalt oksygenopptak (VO₂peak) og muskelstyrke⁶.
Forbedring av pasientenes generelle velvære og livskvalitet.
Modifisert gruppebasert høyintensitets intervalltrening (HIAIT) har vist større forbedringer sammenlignet med moderat-intensitets kontinuerlig trening (MICT) i rehabiliteringen av pasienter med kronisk hjertesvikt⁷.

Behandling

Behandlingen av hjertesvikt innebærer en tverrfaglig tilnærming og inkluderer livsstilsendringer, støtte fra annet helsepersonell, medikamentell behandling og i noen tilfeller kirurgi, ofte tilpasset den underliggende årsaken. Generelle prinsipper for behandlingen inkluderer:

Behandling av komorbiditeter og komplikasjoner (f.eks. overvekt, hypertensjon, depresjon).
Livsstilsintervensjoner: pasientopplæring, røykeslutt og alkoholavvenning, økning i isotone treningsformer, forbedret kosthold, hjemmetreningsprogram og fysisk aktivitet¹.
Medikamentell behandling: Betablokkere, ACE-hemmere, hjertestimulerende midler (glykosider) og diuretika er sentrale medisiner i behandlingen av hjertesvikt. Disse virker blant annet ved å regulere nyrefunksjon og påvirke det sympatiske nervesystemet. For mer informasjon om medikamentell behandling av hjertesvikt, se link.

Prognose

Diagnosen hjertesvikt alene er forbundet med en dødelighetsrate som overstiger mange kreftformer. Til tross for store fremskritt innen behandling, forverres prognosen over tid, noe som fører til hyppige sykehusinnleggelser og for tidlig død². Prognosen forblir dårlig:

30–40 % av pasientene dør innen ett år etter diagnosen¹.
Opptil 70 % av pasientene dør innen fem år¹.
Prognosen er spesielt dårlig hos hjertesviktpasienter som blir innlagt på sykehus, da disse ofte trenger gjentatte sykehusinnleggelser og utvikler intoleranse for standardbehandling etter hvert som sykdommen utvikler seg².