Strekk (Muskelstrekk)

Muskelstrekk er blant de hyppigste årsakene til funksjonsnedsettelse innen idrettsmedisin¹. En muskelstrekk oppstår når muskelens kapasitet ikke er tilstrekkelig til å tåle den mekaniske belastningen som påføres, noe som fører til delvis eller total ruptur av muskelfibre. Dette skjer typisk under kraftfulle eksentriske kontraksjoner eller ved overstrekking, som ofte forekommer i idretter med raske, eksplosive bevegelser – som sprint, fotball og hoppøvelser². Skaden involverer altså muskler som ikke nødvendigvis utsettes for direkte kontakt, men heller for intern belastning som overstiger deres tåleevne.

Hos enkelte idrettsutøvere med systemiske metabolske sykdommer eller som har brukt steroider, har man også sett spontane muskelrupturer³. Dette viser at enkelte underliggende faktorer kan gjøre muskler mer utsatte for skader, selv ved lavere belastninger enn normalt.

Klassifisering av muskelstrekk

Muskelstrekk klassifiseres tradisjonelt i tre grader, basert på skadeomfang og hvor mange fibre som er affisert⁴,⁵:

• Grad I (mild): Kun noen få muskelfibre er påvirket. Det foreligger som regel ingen styrkereduksjon, og bevegelsesutslaget er intakt. Smerte og ømhet debuterer ofte først etter 24 timer.

• Grad II (moderat): Omtrent halvparten av muskelfibrene er revet over. Pasienten opplever akutt og tydelig smerte, ofte kombinert med hevelse og noe redusert muskelstyrke.

• Grad III (alvorlig): Fullstendig ruptur, enten mellom muskel og sene, eller gjennom hele muskelbuken. Dette gir kraftig hevelse, intens smerte og fullstendig tap av funksjon.

I nyere tid har flere klassifiseringssystemer blitt foreslått, deriblant fra Chan, Mueller-Wohlfahrt og Pollock⁶⁻¹⁰. Disse tar høyde for skadeplassering, bildediagnostiske funn (særlig MR), skadeform (direkte eller indirekte), og involvering av tilgrensende strukturer som sene eller fascia. Et viktig poeng med disse systemene er å fange opp også funksjonelle muskellidelser uten strukturelle rupturer, slik som muskelømhet etter overbelastning (DOMS) og nevromuskulære forstyrrelser. Dette muliggjør mer presis diagnostikk og målrettet behandling.

Sammenligning av nyere klassifikasjonssystemer for muskelskader

Klassifikasjon	Chan et al., 2012	Mueller-Wohlfahrt et al., 2013	Pollock et al., 2014	Valle et al., 2017	Prakash et al., 2018
Grunnlag	Radiologisk funn og skadens lokalisering	Klinisk og funksjonell inndeling av indirekte og direkte skader	MRI-basert og klinisk	Skadetype og lokalisering	MRI-basert og klinisk
Gradering	I = Proksimal muskulo­tendinøs overgang II = Muskel (A = proksimal, B = midtre, C = distal) a = intramuskulær b = myofascial c = perifascial d = myotendinøs e = kombinert III = distal muskulo­tendinøs overgang	Funksjonell muskelforstyrrelse 1A = Trøtthetsrelatert 1B = DOMS 2A = Ryggrelatert nevromuskulær 2B = Muskelrelatert nevromuskulær Strukturell muskelskade 3A = Mild partiell ruptur 3B = Moderat partiell ruptur 4 = Total ruptur/tendinøs avulsjon Direkte skade Kontusjon, lacerasjon	Grad 0 = Henvisningssmerte (normal MRI) Grad 1 = Liten skade a = myofascial b = muskulær eller MTJ c = seneinvolvering Grad 2 = Moderat skade (samme underkategorier) Grad 3 = Omfattende ruptur Grad 4 = Komplett ruptur	M = Mekanisme (D = direkte, I = indirekte) L = Lokasjon (P = proksimal, M = midtre, D = distal) G = Gradering (0–3) basert på MRI R = Re-skade (0 = første episode, 1 = én re-skade osv.)	Grad 0 = Ødem/fluid uten fibrillær løsning Grad 1 = Myofibrillær løsning uten bindevevsskade Grad 2 = Myofibrillær løsning med bindevevsreaksjon Grad 3 = Myofibrillær løsning med retraksjon i bindevev
Annet	Lokalisering viktig for prognose og behandling	Første klassifikasjon som skiller mellom funksjonelle og strukturelle skader	MRI-funn + klinikk gir forbedret differensiering	Komplett oversikt over mekanisme, lokasjon, alvorlighet og historikk	Fokus på vevsforandringer sett på MRI for vurdering av alvorlighet

Utsatte muskelgrupper og predisponerende faktorer

Visse muskelgrupper har økt risiko for strekk, og dette skyldes en kombinasjon av biomekaniske og fysiologiske faktorer²:

1. Toledds-muskler: Disse musklene krysser to ledd (f.eks. hamstrings, rectus femoris) og er derfor mer utsatt for overstrekking. Når det skjer bevegelse i begge ledd samtidig, kan det føre til ekstrem passiv spenning og ruptur.

2. Eksentriske kontraksjoner: Under eksentrisk arbeid, hvor muskelen forlenges mens den utvikler kraft (som ved nedbremsing), påføres muskelfibrene større drag enn ved konsentrisk eller isometrisk arbeid¹²,¹³. Dette fører ofte til skade i idretter som involverer løp, spark eller kast.

3. Muskler med høyt innhold av type II-fibre: Raskt kontraherende muskelfibre produserer høy kraft på kort tid, men har lavere utholdenhet og restitusjonskapasitet. Slike muskler er vanlige i eksplosive bevegelser og inkluderer blant annet hamstrings, quadriceps, gastrocnemius, hofteadduktorer, hoftebøyere, rotator cuff og erector spinae.

Disse musklene blir ofte skadet i aktiviteter med høy intensitet og korte varigheter, der maksimal kraftutvikling eller raske retningsendringer er nødvendig.

Tegn, symptomer og behandling ved muskelstrekk

Ved en muskelstrekk oppstår symptomer som direkte speiler graden av vevsskade og omfanget av fiberruptur. Det kliniske bildet varierer fra lette ubehag til fullstendig funksjonstap av affisert muskel, og dette har direkte betydning for både diagnostikk og behandlingsforløp.

Vanlige symptomer på muskelstrekk inkluderer blant annet lokal hevelse, misfarging (blåmerker) og rødhet i huden over det skadde området, som følge av blødning i muskelvevet¹⁵. Pasienten opplever ofte smerter i hvile og særlig ved forsøk på aktiv bruk av muskelen. En betydelig svakhet i muskel eller sene kan også observeres, og i mer alvorlige tilfeller kan man kjenne en tydelig palpabel defekt i muskulaturen, som tegn på full ruptur.

Muskelstrekk er ikke forbeholdt idrettsutøvere – de kan like gjerne oppstå i dagligdagse aktiviteter. En vanlig utløsende faktor er plutselig økning i treningsintensitet, varighet eller hyppighet, uten at kroppen har fått tilstrekkelig tilpasningstid¹⁶. Kombinasjonen av uvante bevegelser og utilstrekkelig oppvarming øker også risikoen betydelig.

Akuttbehandling ved muskelstrekk

Behandlingen av muskelstrekk i akuttfasen følger prinsippene i P.R.I.C.E-modellen¹⁷:

• P.E.A.C.E. (akuttfasen)

  • P – Protection: Beskytt det skadde området de første 1–3 dagene for å unngå forverring. Unngå aktiviteter som provoserer smerte.

  • E – Elevation: Hev det skadde området over hjertehøyde så ofte som mulig for å fremme venøs og lymfatisk drenasje.

  • A – Avoid anti-inflammatory modalities: Unngå NSAIDs og isbehandling i den tidlige fasen, da disse kan hemme den naturlige inflammasjonsprosessen som er nødvendig for vevsreparasjon.

  • C – Compression: Bruk elastisk bandasje for å redusere hevelse og støtte vevet.

  • E – Education: Informer pasienten om skadeforløpet og behovet for gradvis og aktiv tilnærming, for å fremme mestring og unngå overbehandling.

  
  

• L.O.V.E. (rehabiliteringsfasen)

  • L – Load: Gradvis belastning fremmer tilheling og styrker det skadde vevet. Belastning må styres etter smertegrense og progresjon.

  • O – Optimism: Psykologiske faktorer som pasientens forventninger og motivasjon påvirker helingsprosessen. Et positivt tankesett er avgjørende.

  • V – Vascularisation: Innfør smertefri kardiovaskulær aktivitet tidlig for å fremme sirkulasjon og påskynde restitusjon.

  • E – Exercise: Funksjonell trening skal inkludere bevegelighet, styrke og nevromuskulær kontroll og være individuelt tilpasset.

I tillegg benyttes ofte NSAIDs som ibuprofen eller paracetamol for å lindre smerte og kontrollere inflammasjon. Kombinert kulde- og kompresjonsterapi er også dokumentert å redusere leukocyttinfiltrasjon og vevsskade¹⁹.

Nye og komplementære behandlingsformer

Moderne behandlingsstrategier omfatter biologiske tilnærminger, slik som bruk av platelet-rich plasma (PRP) – konsentrerte blodplater fra pasienten selv – som har vist lovende resultater i akselerasjon av muskelreparasjon²¹. Det er likevel viktig å understreke at evidensen for PRP fortsatt er svak, og bruken bør vurderes med forsiktighet²⁰.

Tidlig, kontrollert mobilisering etter kort immobilisering har vist seg å fremme regenerasjon av skjelettmuskulatur²². For tidlig belastning øker imidlertid risikoen for re-ruptur²³. Derfor anbefales en kort hvileperiode etterfulgt av gradvis økning i belastning, hvor arvevet får tilstrekkelig tid til å danne stabilt arrvev²⁴.

Rehabilitering og treningsbasert behandling

Et strukturert rehabiliteringsprogram bør bestå av følgende elementer:

• Oppvarming og varmebehandling: Øker vevets elastisitet og sirkulasjon, og reduserer risiko for nye skader²⁶.

• Tøyning: Utføres i smertefrie intervaller, begynner gjerne med 10–15 sekunder og økes gradvis til ett minutt. Aktiv og passiv tøyning benyttes for å påvirke arrvevets plastisitet og unngå fibrose¹.

• Isometrisk styrketrening: Startes tidlig så lenge det er smertefritt. Øvelsene aktiverer muskelen uten å endre dens lengde.

• Isotoniske øvelser: Innføres når isometrisk trening tolereres godt. Øvelsene beveger leddet og styrker muskelen gjennom bevegelsesbanen.

• Isokinetisk trening: Med lav belastning og kontrollert hastighet, innføres i siste del av rehabiliteringen.

• Balansetrening og propriosepsjon: Viktig for nevromuskulær kontroll, spesielt ved tilbakevending til idrett.

Ved overgang til avansert fase bør man inkludere utholdenhetstrening og kjerneøvelser, da dette er forbundet med lavere reinjury-rate og bedre tilbakeføring til idrett. Full retur til aktivitet vurderes først når pasienten har full, smertefri aktiv bevegelighet og >90 % muskelstyrke sammenlignet med motsatt side²⁵.

Retningslinjer etter skadens alvorlighetsgrad

• Grad 1: Minimal funksjonstap og lite hevelse. Likevel frarådes videre aktivitet da risiko for forverring er høy²⁷.

• Grad 2: Krever 2–3 uker heling og gradvis opptrening med forsiktig retur til idrett etter omtrent én måned²⁸.

• Grad 3: Betydelig rehabiliteringsbehov. Full restitusjon kan ta 3–4 måneder. Vedvarende smerte i flere måneder etter behandlingen er ikke uvanlig²⁸.

Kilder:

1. SantAnna JPC, Pedrinelli A, Hernandez AJ, Fernandes TL. Muscle Injury: Pathophysiology, Diagnosis, and Treatment. Rev Bras Ortop (Sao Paulo). 2022 Jan 20;57(1):1-13. doi: 10.1055/s-0041-1731417. PMID: 35198103; PMCID: PMC8856841.

2. Garrett WE. Muscle strain injuries. Am J Sports Med. 1996; 24:S2-88

3. Siwek CW, Rao JP. Ruptures of the extensor mechanism of the knee joint. JBJS. 1981 Jul 1;63(6):932-7.

4. Järvinen M, Tero AH. Muscle strain injuries. Rheumatology. 2010(2); 12: 155-161

5. Kneeland JP. MR imaging of muscle and tendon injury. Eur J Radiol. Nov 1997; 25(3):198-208

6. Mueller-Wohlfahrt HW, Haensel L, Mithoefer K, Ekstrand J, English B, McNally S, Orchard J, van Dijk CN, Kerkhoffs GM, Schamasch P, Blottner D. Terminology and classification of muscle injuries in sport: the Munich consensus statement. British journal of sports medicine. 2013 Apr 1;47(6):342-50.

7. Chan O, Del Buono A, Best TM, Maffulli N. Acute muscle strain injuries: a proposed new classification system. Knee Surgery, Sports Traumatology, Arthroscopy. 2012 Nov;20(11):2356-62.

8. Pollock N, James SL, Lee JC, Chakraverty R. British athletics muscle injury classification: a new grading system. British journal of sports medicine. 2014 Sep 1;48(18):1347-51.

9. Valle X, Alentorn-Geli E, Tol JL, Hamilton B, Garrett WE, Pruna R, Til L, Gutierrez JA, Alomar X, Balius R, Malliaropoulos N. Muscle injuries in sports: a new evidence-informed and expert consensus-based classification with clinical application. Sports medicine. 2017 Jul;47(7):1241-53.

10. Prakash A, Entwisle T, Schneider M, Brukner P, Connell D. Connective tissue injury in calf muscle tears and return to play: MRI correlation. British journal of sports medicine. 2018 Jul 1;52(14):929-33.

11. McCully KK, Faulkner JA. Injury to skeletal muscle fibers of mice following lengthening contractions. Journal of applied physiology. 1985 Jul 1;59(1):119-26.

12. Lieber RL, Woodburn TM, Friden J. Muscle damage induced by eccentric contractions of 25% strain. Journal of Applied Physiology. 1991 Jun 1;70(6):2498-507.

13. Katz B. The relation between force and speed in muscular contraction. The Journal of physiology. 1939 Jun 14;96(1):45.

14. tech insider What happens when you pull a muscle Available from: https://www.youtube.com/watch?v=nMZVIb5U5fI

15. Brumitt, Jason; Cuddeford, Tyler  "CURRENT CONCEPTS OF MUSCLE AND TENDON ADAPTATION TO STRENGTH AND CONDITIONING". International Journal of Sports Physical Therapy. (2015).748–759.

16. American Academy of Orthopedic Surgeons. Available from: orthoinfo.aaos.org.

17. T. A. Järvinen, et al., "Muscle injuries: optimising recovery" , Best Pract Res Clin Rheumatol., 21 (2) April 2007, pp. 317-31.

18. Steward Health Care System,RICE:Rest,Ice,Compress&Elevate Available from: https://youtu.be/1RRZkGm8Gyk

19. American Academy of Pain Management: ).Archived from the original (PDF) on 2017-10-31.

20. Maffulli N, Oliva F, Frizziero A, Nanni G, Barazzuol M, Via AG, Ramponi C, Brancaccio P, Lisitano G, Rizzo D, Freschi M. ISMuLT Guidelines for muscle injuries. Muscles, ligaments and tendons journal. 2013 Oct;3(4):241. : https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3940495/

21. Halpern, B ; Chaudhury S; Scott A.  "The role of platelet-rich plasma in inducing musculoskeletal tissue healing". HSS journal;2012;37–145.

22. Järvinen M. Healing of a crush injury in rat striated muscle: 2. A histological study of the effect of early mobilization and immobilization on the repair processes. Acta Pathologica Microbiologica Scandinavica Section A Pathology. 1975 Jul;83(3):269-82.

23. Bleakley CM, Glasgow P, MacAuley DC. PRICE needs updating, should we call the POLICE?. British journal of sports medicine. 2012 Mar 1;46(4):220-1.

24. Järvinen MJ, Lehto MU. The effects of early mobilisation and immobilisation on the healing process following muscle injuries. Sports Medicine. 1993 Feb;15:78-89.

25. Page P. Pathophysiology of acute exercise-induced muscular injury: clinical implications. 1995; 29-34.

26. Magnusson SP, Simonsen EB, Aagaard P, Gleim GW, McHugh MP, Kjaer M. Viscoelastic response to repeated static stretching in the human hamstring muscle. Scandinavian journal of medicine & science in sports. 1995 Dec;5(6):342-7.

27. Jones A, Jones G, Greig N, Bower P, Brown J, Hind K, Francis P. Epidemiology of injury in English Professional Football players: A cohort study. Physical therapy in sport. 2019 Jan 1;35:18-22.

28. Hernandez A J. Sao Paulo: Sarvier; 1996. Distensões e rupturas musculares; pp. 132–138.