Acromioclavicular-leddsykdommer
- Fysiobasen
- 14. feb.
- 14 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Acromioclavicular-leddsykdommer er en samlebetegnelse for ulike tilstander som påvirker dette leddet. Disse tilstandene kan skyldes både traumer og degenerative prosesser:
Traumer:
En akromioklavikulær luksasjon er en traumatisk skade som involverer forskyvning av clavicula i forhold til skulderen. Dette skjer ofte som følge av direkte støt mot skulderen, typisk i idrett eller fallulykker.²
Degenerative tilstander:
Slitasjegikt (osteoartritt) i acromioclavicularleddet er en vanlig degenerativ tilstand som utvikler seg over tid. Dette kan føre til smerte, redusert bevegelighet og hevelse i leddet.¹
Tilstandene kan variere i alvorlighetsgrad fra mild irritasjon til betydelige funksjonelle begrensninger og krever en tilpasset behandlingsstrategi for å gjenopprette leddets funksjon og redusere smerte.
Klinisk relevant anatomi: Acromioclavicularleddet
Acromioclavicularleddet (AC-leddet) er et diartrodialt ledd som forbinder clavicula med acromion gjennom en fibrocartilaginøs menisk-lignende struktur. Leddet har en intraartikulær synovium og en leddbruskoverflate som muliggjør glidning og rotasjon. Det er karakterisert ved ulike vinkler av helning i sagittal- og koronalplanet, samt tilstedeværelsen av en disk. To typer disker er observert:
Komplett disk (svært sjelden).
Meniskoid-lignende disk (vanligst).³⁴⁵
Leddets kapsel og ligamentforsterkning
AC-leddet er omgitt av en kapsel som er forsterket av:
Superior og inferior kapsulære ligamenter.
Coracoclaviculære (CC) ligamenter:
Trapezoid-ligamentet fester anteriort og lateralt på clavicula.
Conoid-ligamentet fester posteriort og medialt på clavicula.
Disse strukturene er essensielle for leddets stabilitet:
AC-ligamentet:
Kontrollerer horisontal stabilitet i anterior-posteriorplanet.
CC-ligamentene:
Opprettholder vertikal stabilitet.
Dynamisk stabilisering
Foruten de statiske stabilisatorene, bidrar dynamiske muskler som:
Trapezius: Hjelper med stabilitet og kraftoverføring over AC-leddet.
Deltoid: Understøtter dynamisk kontroll av leddet, spesielt under bevegelser som involverer armens løft og belastning.⁷
Denne kombinasjonen av statiske og dynamiske stabilisatorer gir AC-leddet muligheten til å håndtere store krefter under daglige aktiviteter og idrett. Skader eller dysfunksjoner i disse strukturene kan svekke leddets stabilitet og funksjon, og føre til smertefulle bevegelsesbegrensninger.
Epidemiologi og etiologi for skader i acromioclavicularleddet
Skader i acromioclavicularleddet (AC-leddet) utgjør omtrent 10 % av akutte skader i skulderkomplekset. I idrettsutøvere er separasjoner av AC-leddet spesielt vanlige, og de står for 40 % av skulderskader i denne gruppen. Disse skadene forekommer ofte i kontaktidretter og aktiviteter med høy risiko for fall eller direkte traumer.⁶
Vanlige mekanismer for skade
Skader i AC-leddet oppstår vanligvis gjennom:
Direkte traumer:
Direkte kraft mot skulderens laterale punkt, som kan oppstå ved:
Fall direkte på skulderen.
Støt fra en annen spiller eller gjenstand.
Dette er en vanlig mekanisme i idretter som hockey og rugby.⁶⁹
Indirekte traumer:
Indirekte krefter kan også føre til skade på AC-leddet:
For eksempel kan et fall på albuen drive humerus proximalt og forstyrre AC-leddet.
I slike tilfeller påvirker kreftene kun AC-ligamentene, uten involvering av de coracoclaviculære ligamentene.⁸
Aktiviteter og risikogrupper
Skader i AC-leddet er vanlig blant idrettsutøvere i aktiviteter som:
Hockey og rugby: Direkte kontakt og fall.
Alpint og snowboard: Harde fall på skulderen eller armen.
Fotball, sykling og motorsport: Høyenergitraumer ved kollisjoner eller velt.⁹¹⁰
Klinisk betydning
Forståelsen av mekanismene bak skader i AC-leddet er essensiell for å kunne diagnostisere og planlegge adekvat behandling. Tidlig intervensjon og korrekt rehabilitering er avgjørende for å gjenopprette stabilitet og funksjon i skulderen, spesielt for idrettsutøvere og personer som deltar i høyintensitetsaktiviteter.
Karakteristikk og klinisk presentasjon
Skader i acromioclavicularleddet (AC-leddet) gir ofte karakteristiske symptomer som kan bidra til diagnostisering og behandlingsplanlegging. Disse skadene kan ha både lokale og refererte symptomer:
Kliniske symptomer
Smerte:
Vanligvis lokalisert til AC-leddet, men kan stråle ut mot nakken og deltoidmuskelen.
Hevelse:
AC-leddet kan bli hovent og ømt ved palpasjon.
Posisjonering av overekstremiteten:
Armen holdes ofte i adduksjon for å redusere smerte.
Depresjon av acromion kan føre til en synlig heving av clavicula, noe som gir en karakteristisk deformitet.
Klassifisering av AC-leddsskader
Allman et al. utviklet en 3-trinns klassifisering av skader i AC-leddet, senere utvidet til en 6-trinns modell av Rockwood og Green. Denne klassifiseringen, kjent som Rockwood-graderingen, er et viktig verktøy for å:
Identifisere skadeomfanget.
Velge passende behandlingsstrategier.
Unngå komplikasjoner ved å sikre at skadebildet gjenkjennes.
Rockwood-graderingssystemet
Grad 1: Forstuing av AC-ligamentet uten synlig separasjon.
Grad 2: Delvis ruptur av AC-ligamentet, liten separasjon.
Grad 3: Fullstendig ruptur av AC- og CC-ligamentene, med markant separasjon.
Grad 4: Clavicula dislokeres posteriort inn i trapezius.
Grad 5: Større dislokasjon med betydelig deformitet og vevsskade.
Grad 6: Clavicula dislokeres inferiort, under coracoidprosessen.
Korrekt identifisering av symptomer og skadegrad er avgjørende for å velge riktig behandlingsstrategi, enten konservativ behandling for lavere grader eller kirurgiske intervensjoner for mer alvorlige skader. Rockwood-graderingssystemet gir en strukturert tilnærming til vurdering og behandling, og bidrar til å minimere risikoen for langvarige komplikasjoner.
Rockwood-grader for skader i acromioclavicularleddet
Rockwood-graderingssystemet klassifiserer skader i AC-leddet basert på skadeomfanget i acromioclavicular (AC) og coracoclavicular (CC) ligamentene, samt assosierte anatomiske forandringer. Dette systemet hjelper med å bestemme skadegrad og tilpasse behandlingen. Tabellen nedenfor oppsummerer grader, beskrivelser og observasjoner/tester:
Grad I:
Beskrivelse:
Forstuing av AC-ligamentet; både AC- og CC-ligamentene er intakte.
Observasjon/Testing:
Ingen instabilitet av clavicula påvist ved stresstester.
Grad II:
Beskrivelse:
AC-ligamentene er revet, men CC-ligamentene forblir intakte. Ofte beskrevet som subluksasjon.
Observasjon/Testing:
Clavicula er ustabil ved direkte stresstester.
Grad III:
Beskrivelse:
Fullstendig ruptur av både AC- og CC-ligamentene, uten betydelig skade på delto-trapezial fascien. Beskrevet som dislokasjon.
Observasjon/Testing:
Deformitet med clavicula som ser forhøyet ut (deprimert acromion). Clavicula er ustabil i både vertikal og horisontal retning.
Grad IV:
Beskrivelse:
Distale clavicula er dislokert posteriort inn i trapeziusmuskelen.
Observasjon/Testing:
Tydelig posterior deformitet.
Grad V:
Beskrivelse:
En alvorligere form av grad III. Fullstendig ruptur av både AC- og CC-ligamentene med skade på delto-trapezial fascien.
Observasjon/Testing:
Pseudo-lateral elevasjon av clavicula med nedoverforskyvning av scapula.
Grad VI:
Beskrivelse:
Inferior dislokasjon av distale clavicula, enten subakromialt eller subkorakoidalt.
Observasjon/Testing:
Alvorlig traume, ofte ledsaget av andre betydelige skader.
Diagnostiske anbefalinger
Bruk av digitale målinger fremfor kun visuell diagnostikk anbefales, da dette gir høyere intra- og interobserver-reliabilitet. Dette forbedrer nøyaktigheten ved klassifisering av skader og bidrar til mer presise behandlingsvalg.¹³
Differensialdiagnoser for skader i acromioclavicularleddet
Smerter og dysfunksjon i acromioclavicularleddet (AC-leddet) kan ofte forveksles med andre skulderrelaterte tilstander. En grundig klinisk vurdering og riktig diagnostisk tilnærming er nødvendig for å identifisere den eksakte årsaken. Følgende er vanlige differensialdiagnoser som bør vurderes:
1. Glenohumeral leddsluksasjon:
Beskrivelse:
De fleste skulderdislokasjoner (90 %) er anteriore og kan være assosiert med samtidig patologier som:
Hill-Sachs-lesjon (kompresjonsbrudd på humerushodet).
Skade på brachial plexus.¹⁴
2. Smerte i AC-leddet fra andre årsaker:
Osteoartritt eller disklidelse: Degenerative forandringer kan føre til smerte lokalisert til AC-leddet.¹⁵
Osteolyse av distale clavicula: En sjelden, men mulig årsak til smerte og dysfunksjon.¹⁶
Instabilitet i AC-leddet: Kan oppstå etter traume eller degenerasjon og gi symptomer som smerte og redusert funksjon.¹⁶
3. Rotatorcuff-relaterte tilstander:
Impingementsyndrom: Mekanisk kompresjon av rotatorcuff-sener under subacromial arch.¹⁶
Rotatorcuff-ruptur: Partielle eller fullstendige senerupturer kan gi betydelige smerter og funksjonsbegrensninger.¹⁶
4. Adhesiv kapsulitt ("frossen skulder"):
Begrenset bevegelighet i alle retninger, ofte ledsaget av betydelig smerte.¹⁶
5. Thoracic outlet syndrome:
Kompresjon av brachial plexus eller tilstøtende kar i thoraxutløpet kan gi utstrålende smerte og nevrologiske symptomer.¹⁶
6. Superior labral tears (SLAP-lesjoner):
Skade i den øvre delen av leddleppen i glenohumeralleddet kan føre til smerte ved bestemte bevegelser, spesielt ved overhodet aktivitet.¹⁶
7. Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS):
En vedvarende smertetilstand som kan utvikle seg etter skade eller kirurgi i skulderregionen.¹⁶
8. Andre skulderrelaterte tilstander:
Skulderdislokasjon: Akutt eller tilbakevendende dislokasjon i glenohumeralleddet.⁶
Anterior subluksasjon av humerus: Delvis forskyvning av humerushodet i forhold til glenoidhulen.⁶
Differensialdiagnoser for AC-leddssmerter dekker et bredt spekter av tilstander, fra traumatiske skader til degenerative og nevrologiske tilstander. Nøyaktig vurdering gjennom klinisk undersøkelse, bildediagnostikk og pasientens sykehistorie er nødvendig for å stille en korrekt diagnose og sikre passende behandling.
Diagnostiske prosedyrer for acromioclavicular dislokasjon
Diagnostisering av acromioclavicular (AC) ledddislokasjon innebærer både kliniske vurderinger og bildediagnostikk for å bekrefte skadeomfanget. Følgende prosedyrer brukes ofte:
1. Radiografi
Primær metode: Radiografi er den vanligste diagnostiske teknikken for AC-leddsskader.
Begrensninger:
Ved grad I-skader kan radiografiske bilder vise normale funn, da både AC- og CC-ligamentene ser intakte ut.
Diagnosen for grad I-skader baseres derfor ofte på:
Skademekanismen.
Klinisk ømhet over AC-leddet.¹⁷
2. Kliniske tester
Resisted AC Joint Extension Test:
Formål: Evaluere smerte og dysfunksjon i AC-leddet.
Utførelse:
Pasienten sitter med albuen bøyd i 90 grader og skulderen i 90 graders fleksjon.
Terapeuten gir motstand mens pasienten forsøker å ekstendere armen bakover.
Positiv test:
Smerte lokalisert til AC-leddet indikerer mulig skade eller betennelse i området.
Ved mistanke om AC-leddsskade, spesielt der radiografiske funn ikke er tilstrekkelige (som i grad I-skader), er det avgjørende å vurdere skademekanismen og utføre målrettede kliniske tester. Kombinasjonen av radiografi og klinisk undersøkelse gir et helhetlig bilde av skadeomfanget og sikrer korrekt behandling.
Utfallsmål for Acromioclavicular ledd skader
Outcome measures are essential for assessing the impact of acromioclavicular joint disorders on a patient’s function, pain, and overall quality of life. These tools are reliable, validated, and commonly used in clinical and research settings to evaluate progress and guide treatment.
1. DASH (Disabilities of the Arm, Shoulder, and Hand) Questionnaire
Formål:
Evaluere funksjonsnedsettelse i arm, skulder og hånd.
Beskrivelse:
Et spørreskjema som måler pasientens selvrapporterte funksjonsbegrensninger i daglige aktiviteter.
Fordeler:
Bredt anvendelig for ulike skulder- og overekstremitetstilstander.¹²
2. Simple Shoulder Test (SST)
Formål:
Vurdering av funksjonell funksjonsnedsettelse i skulderen.
Beskrivelse:
Består av 12 spørsmål:
2 relatert til smerte.
7 relatert til funksjon/styrke.
3 relatert til bevegelsesutslag.
Skjemaet fokuserer på pasientens evne til å utføre spesifikke oppgaver.¹²
3. Shoulder Pain and Disability Index (SPADI)
Formål:
Måler pasientens opplevde nivå av smerte og funksjonshemming.
Beskrivelse:
Består av to underskalaer:
Smerte: Måler intensiteten av skuldersmerte.
Funksjonshemming: Vurderer vanskeligheter med daglige aktiviteter.
Scoring:
Kombinert skår fra 0 (ingen smerte eller funksjonsvansker) til 100 (maksimal smerte og funksjonsvansker).
Bruk:
Pålitelig, gyldig og responsiv for skuldersmerte fra muskuloskeletale, nevrogene eller ukjente årsaker.¹⁸
4. American Shoulder and Elbow Surgeon (ASES) Questionnaire
Formål:
Måler funksjonsbegrensninger og smerte relatert til muskuloskeletale skuldertilstander.
Beskrivelse:
Består av 10 spørsmål relatert til funksjon, som vurderes på en 4-punkts skala.
Gir et funksjonsskår som er spesielt nyttig for klinisk oppfølging av skulderpatologier.¹⁸
Disse utfallsmålene er viktige verktøy for å vurdere både subjektive og objektive aspekter av skulderdysfunksjon. De bidrar til å:
Kartlegge pasientens opplevde plager.
Evaluere behandlingseffekt over tid.
Tilrettelegge for evidensbasert praksis i behandling av acromioclavicular-leddsskader.
Undersøkelse av acromioclavicularleddet (AC-leddet)
En grundig undersøkelse av AC-leddet innebærer både kliniske tester og en vurdering av skademekanismen for å bekrefte diagnosen og differensiere mellom ulike skadegrader.
1. Kliniske tester
Palpasjon av AC-leddet:
Formål: Identifisere ømhet og hevelse i området.
Ømhet over AC-leddet er ofte et tidlig tegn på skade.
O’Brien-test:
Formål: Strammer den bakre kapselen og forskyver humerushodet posteriort, noe som stresser labrum.
Positiv test: Smerte og svakhet tyder på labrumskade eller AC-leddpatologi.
Paxinos-tegn:
Formål: Provokasjonstest for skade i AC-leddet.
Utførelse:
Terapeuten påfører trykk på acromion og laterale ende av clavicula med tommel og pekefinger.
Positiv test: Smerte lokalisert til AC-leddet.
Pålitelighet: Walton et al. viste at Paxinos-tegnet er et godt diagnostisk verktøy. Kombinert med beinskanning gir det høy diagnostisk nøyaktighet.¹¹¹⁹
Test of Stenvers 4: Clavicular Roll:
Undersøker bevegelsen av clavicula i forhold til scapula.
Resisted AC Joint Extension Test:
Formål: Tester smerte og instabilitet i AC-leddet ved motstand under ekstensjon av armen.
2. Differensiering mellom skadetyper
Historikk og mekanisme for skade:
Skademekanismen (direkte traume eller fall) gir viktig informasjon om skadeomfanget.
Type I skade:
Symptomer: Hevelse og smerte ved abduksjon av armen, uten synlig deformitet.
Type II skade:
Symptomer: Ømhet og mindre deformitet i AC-leddet, smerte ved alle armbevegelser.
Type III skade:
Symptomer: Tydelig trappedeformitet i AC-leddet, hvor pasienten ofte støtter armen nært kroppen.
3. Diagnostisk betydning
Kombinasjonen av:
Palpasjon for ømhet.
Provokasjonstester som Paxinos-tegnet.
Historie og observasjon av deformiteter.
Disse metodene gir en presis vurdering av skadegrad og differensierer mellom type I, II og III skader.
Klinisk betydning
En strukturert tilnærming til undersøkelse av AC-leddet sikrer en nøyaktig diagnose og bidrar til riktig behandlingsvalg. Tidlig identifisering av skadeomfanget er avgjørende for å forhindre langvarige komplikasjoner og optimalisere rehabiliteringen.
Medisinsk behandling av acromioclavicularledds-skade
Behandlingen av AC-leddsskader varierer avhengig av skadegrad og pasientens aktivitetsnivå. En kombinasjon av konservative og kirurgiske metoder brukes basert på alvorlighetsgraden av skaden.
Konservativ behandling
Type I og II skader:
Anbefalt behandling: Ikke-operativ tilnærming.
Tiltak inkluderer:
Avlastning med fatle for å redusere smerte.
Smertelindring med is og antiinflammatoriske medisiner.
Gradvis rehabilitering for å gjenopprette funksjon og styrke.
Type III skader:
Behandlingen er omdiskutert:
Ikke-operativ behandling kan være tilstrekkelig i mange tilfeller, men det er høy risiko for tidlig degenerative endringer i leddet.
Kirurgisk intervensjon kan vurderes hos yngre, aktive pasienter eller når konservativ behandling ikke gir tilfredsstillende resultater.
Kirurgisk behandling
Kirurgi er ofte nødvendig ved mer alvorlige skader:
Type IV og V skader:
Sterkt anbefalt kirurgisk reparasjon på grunn av betydelig instabilitet og deformitet.
Kirurgiske metoder
De fire vanligste kirurgiske tilnærmingene er:
AC-leddsfiksering med hook-plater:
En plate implanteres for å stabilisere AC-leddet midlertidig under tilheling.
Coracoacromial ligamentoverføring:
Coracoacromial-ligamentet overføres for å erstatte eller forsterke skadede ligamentstrukturer.
Coracoclavicular interval fiksering:
Bruker implantater eller andre metoder for å stabilisere mellomrommet mellom coracoid-prosessen og clavicula.
Rekonstruksjon av coracoclaviculære ligamenter:
En rekonstruksjon som gjenoppretter ligamentenes struktur og funksjon ved hjelp av autograft, allograft eller syntetiske materialer.
Valg av behandling avhenger av flere faktorer:
Pasientens alder, aktivitetsnivå og funksjonelle behov.
Skadegrad basert på Rockwood-klassifiseringen.
Sannsynligheten for tilfredsstillende resultater med konservativ behandling.
For type I og II skader er konservativ behandling ofte effektiv, mens kirurgi anbefales for type IV og V, og noen tilfeller av type III. En nøye vurdering sikrer optimal tilnærming for å gjenopprette skulderens stabilitet og funksjon.
Fysioterapeutisk behandling av acromioclavicularledds-skader
Behandlingen av AC-leddsskader fokuserer på å redusere smerte, gjenopprette funksjon og forebygge komplikasjoner. For konservativ behandling av type I og II skader, følger man en strukturert tilnærming som fremmer tilheling og funksjonell rehabilitering.
Konservativ behandling: Type I og II skader
Akutt fase (første 48 timer)
POLICE-protokollen:
Protection: Beskytt leddet med fatle for å immobilisere skulderen.
Optimal Loading: Gradvis belastning når smerte tillater det.
Ice: Is påføres for å redusere hevelse og smerte.
Compression: Bandasje eller taping for støtte.
Elevation: Hold skulderen i hevet posisjon under hvile.
Fatle:
Brukes for immobilisering inntil smerten avtar.
Viktig for å sikre tilstrekkelig avlastning og redusere belastning på leddet.
Taping:
Kan gi ekstra støtte og redusere bevegelsesrelatert smerte.
Videre rehabilitering
Tidslinje for retur til normale aktiviteter:
Type I skader: 2–4 uker.
Type II skader: 4–6 uker.
Type III skader: 6–12 uker.¹²
Intervensjoner ved manglende framgang:
Dersom symptomene ikke forbedres innen disse tidsrammene, kan intraartikulære steroidinjeksjoner vurderes for å lindre betennelse og smerte.²³
Rehabiliteringsprotokoller
Selv om det finnes begrenset evidens for standardiserte rehabiliteringsprotokoller, utviklet Reid et al. en beste praksis-retningslinje etter en systematisk gjennomgang av eksisterende praksis.¹²
Klinisk betydning
En konservativ tilnærming til AC-leddsskader, spesielt for type I og II, er ofte effektiv når POLICE-protokollen og gradvis rehabilitering følges. For pasienter med langsom bedring eller vedvarende symptomer kan mer avanserte tiltak som steroidinjeksjoner vurderes. En strukturert oppfølging sikrer optimal funksjonsgjenvinning og forebygger komplikasjoner.
Fysioterapeutisk tilnærming: Akutt- og restitusjonsfase for AC-leddsskader
Effektiv rehabilitering av acromioclavicularleddet (AC-leddet) følger en strukturert tilnærming som tilpasses skadegrad og pasientens funksjonsnivå. Rehabiliteringen deles inn i to hovedfaser: akuttfase og restitusjonsfase.
Akuttfase
Mål:
Redusere smerte og betennelse.
Opprettholde og gradvis forbedre bevegelsesutslag (ROM).
Bevare muskelaktivering uten å forverre skaden.
Øvelser for bevegelighet (ROM):
Glenohumeralleddet (GHJ):
Indre/yttre rotasjon, fleksjon til toleranse:
Håndkletrekk.
Pendeløvelser.
Støttede bevegelsesøvelser med L-bar:
GH-ledd i 30°–45° abduksjon, 30°–40° fremoverfleksjon.
Skapulære bevegelser:
Protraksjon, retraksjon, elevasjon og depresjon.
Mykvevsmobilisering:
Fokus på å redusere stramhet i pectoralis minor med tøyninger.
Sleeper stretch for bakre del av GHJ.
Isometriske øvelser:
Utføres i flere vinkler, med submaksimal og smertefri intensitet.
Lukkede kinetiske kjeder (uten belastning):
Håndstøtte i ulike plan og nivåer for å kontrollere skapulær posisjon.
Eksempler:
Veggskyv.
Skapulaklokke.
Albueunderstøttede rotasjonsøvelser.
Restitusjonsfase
Mål:
Gjenopprette fullt bevegelsesutslag.
Styrke stabilisatorer og overekstremitetsmuskulatur.
Integrere funksjonelle og sportsrelaterte bevegelser.
Bevegelsesutslag (ROM):
Fokus på full fleksjon, horisontal adduksjon, samt intern/ekstern rotasjon i 90° abduksjon.
Kapsulære tøyninger (f.eks. sleeper stretch).
Lukkede kinetiske kjeder:
Gradvis økning av belastning:
Håndstøtte med aktiv armheving og rotasjon.
Progressjon til aktiviteter som inkluderer ustabile underlag, som ball eller planker.
Åpne kinetiske kjeder (OKC):
Kombineres med lukkede øvelser:
Veggskyv med trunkus- og underekstremitetsarbeid.
Skyv i scapulært plan.
Kinetisk kjedetrening:
Skapulær retraksjon: Trunkus- og hoftestrekninger, f.eks. low-row-øvelser.
Skapulær protraksjon: Trunkus- og hoftefleksjon, f.eks. punches.
Trunkusrotasjoner: Kombinerte pull- og rotasjonsøvelser, f.eks. upper cuts.
Deltotrapezius-kompleks:
Øvelser med kabler, shrugs og abduksjon i varierte vinkler.
Plyometriske øvelser og sportsrelaterte bevegelser:
Medisinballkast og fangst:
Dynamisk strekk-forkortningssyklus.
Sportsrelaterte aktiviteter:
Eksempel: Overhead kast fra side til side for idrettsutøvere som bruker overekstremitetene.
Retur til idrett
Grad I: 2–4 uker.
Grad II: 4–8 uker.
Grad III: 6–12 uker, avhengig av progresjon og stabilitet.
Denne gradvise tilnærmingen balanserer mellom å beskytte leddet og fremme funksjonell restitusjon, og tilpasses individuelt for å oppnå optimale resultater.
Postoperativ rehabilitering for Type V og VI AC-leddsskader
Type V og VI skader på acromioclavicularleddet (AC-leddet) anses som alvorlige og krever vanligvis kirurgisk reparasjon. Etter operasjon spiller fysioterapi en viktig rolle for å gjenopprette skulderfunksjon, redusere smerte og forebygge komplikasjoner.
Mål etter kirurgi
Kontrollere smerte og hevelse.
Beskytte reparasjonen av AC-leddet.
Fremme sårheling.
Starte tidlig skulderbevegelse.
Postoperativ behandling
Smertelindring og hevelsesreduksjon:
Bruk av kalde kompresser i 20 minutter flere ganger om dagen for å redusere smerte og hevelse.
Penduløvelser:
Fjern fatlen flere ganger daglig for å utføre pendulære bevegelser:
Lene seg fremover og la armen passivt svinge.
Utføres i 3–5 minutter hver 1–2 time.
Aktiv bevegelse i distale ledd:
Fjern fatlen flere ganger daglig for å bevege albue, håndledd og hånd.
Hygiene:
For å vaske under den opererte armen, bøy fremover i livet slik at armen henger passivt bort fra kroppen. Denne posisjonen er trygg og gir rom for hygienisk tilgang.
Varierende protokoller for bevegelse og
fatlebruk
Fatlebruk:
Noen kirurger anbefaler kontinuerlig bruk av fatle i opptil 6 uker for å beskytte leddet.
Andre tillater fatlebruk etter behov, med aktiv bevegelse opp til 90 grader de første to ukene.
Progressjon av bevegelse:
Tidlig bevegelse er ofte begrenset til smertefri ROM.
Gradvis økning i bevegelsesomfang og styrke over tid.
Rehabiliteringsprotokoller
Postoperativ rehabilitering følger lignende retningslinjer som for type I og II skader:
ROM-øvelser:
Fokus på gradvis gjenvinning av bevegelsesutslag.
Styrketrening:
Progresjon fra isometriske øvelser til dynamiske styrkeøvelser.
Langsiktig oppfølging:
Rehabilitering bør følges helt til full styrke og mobilitet er oppnådd for å forhindre vedvarende smerte og instabilitet.
Kirurgisk behandling kontra konservativ behandling
For type III skader:
Studier, inkludert Bannister et al., har vist at konservativ behandling ofte gir raskere gjenoppretting av skulderkinematikk med færre komplikasjoner enn kirurgi.²⁵²⁶
For type IV og V skader:
Selv om kirurgi er foretrukket, finnes det rapporter om vellykket bruk av manuelle reduksjoner som har konvertert type IV til type II.²⁷
Klinisk betydning
Postoperativ behandling av AC-leddsskader krever en tilpasset tilnærming basert på skadegrad, kirurgisk protokoll og pasientens behov. Ved å kombinere smertekontroll, gradvis progresjon i bevegelse og styrke, samt langsiktig oppfølging, kan pasienter oppnå optimal funksjon og redusere risikoen for komplikasjoner som smerte og instabilitet.
Kilder
Codsi JM. The painful shoulder: when to inject and when to refer. Cleveland clinic journal of medicine 2007; 74(7): 473-482. (level of evidence 4)
Heijmans E, Eekhof J; Neven AK. Acromioclaviculaire luxatie, huisarts & wetenschap, november 2010
Saccomanno MF. Acromioclavicular joint instability: anatomy, biomechanics and evaluation. Joints 2014; 2(2): 87–92.
De Palma AF. Surgical anatomy of the acromioclavicular and sternoclavicular joints. Surg Clin North Am. 1963;43:1541–1550.
Salter EG, Jr, Nasca RJ, Shelley BS. Anatomical observations on the acromioclavicular joint in supporting ligaments. Am J Sports Med 1987;15(3):199-206.
Magee DJ, Zachazewski JE, Quillen WS. Pathology and Intervention in Musculoskeletal Rehabilitation.fckLRElsevier Health Sciences, 2008.
Suezie K, Blank A, Strauss E. Management of Type 3 Acromioclavicular Joint Dislocations Current Controversies. Bulletin of the Hospital for Joint Diseases 2014; 72(1): 5360.
Beim GM. Acromioclavicular joint injuries. Journal of Athletic Training 2000;35(3):261-267.
Johansen JA, Grutter PW, McFarland EG, Petersen SA. Acromioclavicular joint injuries: indications for treatment and treatment options. J Shoulder Elbow Surg 2011;20:70-82.
Culp LB, Romani WA. Physical Therapist Examination, Evaluation, and Intervention Following the Surgical Reconstruction of a Grade III Acromioclavicular Joint Separation. Journal of the American physical therapy association 2006; 86:857-869.
Micheli LJ. Encyclopedia of Sports Medicine. London: SAGE Publications, 2010.
Reid D, Polson K, Johnson L, Acromioclavicular Joint Separations Grades I–III A Review of the Literature and Development of Best Practice Guidelines. Sports Med. 2012; 42(8): 681-696.
Schneider MM, Balke M, Koenen P, Fröhlich M, Wafaisade A, Bouillon B, Banerjee M. Inter- and intraobserver reliability of the Rockwood classification in acute acromioclavicular joint dislocations. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2016; 24(7): 2192-6.
Nepola VJ, Newhouse EK, Recurrent shoulder dislocation. The iowa orthopaedic journal 1993; 13: 97-106
Robb AJ, Howitt S, Conservative management of a type III acromioclavicular separation: a case report and 10-year follow-up. Journal of Chiropractic Medicine 2011; 10: 261–271.
Fraser-Moodie JA, Shortt NL, Robinson CM. Injuries to the acromioclavicular joint. J Bone Joint Surg. 2008 ;90-B: 697-707.
4. Johansen JA, Grutter PW, McFarland EG, Petersen SA. Acromioclavicular joint injuries: indications for treatment and treatment options. J Shoulder Elbow Surg. 2011;20 p.S70-82
Harris KD, Deyle GD, Gill NW, Howes RR. Manual Physical Therapy for Injection-Confirmed Nonacute Acromioclavicular Joint Pain. Journal of orthopaedic & sports physical therapy 2012; 42(2): 66-80.
Walton J, Mahajan S, Paxinos A, Marshall J, Bryant C, Shnier R, Quinn R, Murell GAC. Diagnostic Values of Tests for Acromioclavicular Joint Pain. The Journal Of Bone & Joint Surgery 2004; 86-A (4): 807-812.
Culp LB, Romani W. Physical Therapist Examination, Evaluation, and Intervention Following the Surgical Reconstruction of a Grade III Acromioclavicular Joint Separation. Journal of the American physical therapy association 2006; 86:857-869.
nabil ebraheimExamination Of The AC Joint - Everything You Need To Know - Dr. Nabil Ebraheim. Available from https://www.youtube.com/watch?v=daPnkXo03yM&t=1s
Johansen JA, Grutter PW, McFarland EG, Petersen SA. Acromioclavicular joint injuries: indications for treatment and treatment options. J Shoulder Elbow Surg. 2011;20: S70-82
Hootman JM. Acromioclavicular Dislocation: Conservative or Surgical Therapy. Athl Train. 2004; 39(1):10–11.
Physio Fitness | Physio REHAB | Tim Keeley"Weight-lifter's shoulder" pain from an unstable AC joint | Feat. Tim Keeley | No. 27 | Physio REHAB. Available fromhttps://www.youtube.com/watch?v=aLj--YqCXhw&t=2s
Bannister GC, Wallace WA, Stableforth PG, Hutson MA. The management of acute acromioclavicular dislocation. A randomised prospective controlled trial. Bone Joint Surg Br. 1989; 71(5): 848-850.
Nissen CW, Chatterjee A. Type III acromioclavicular separation: results of a recent survey on its management. Am J Orthop (Belle Mead NJ). 2007 Feb. 36(2):89-93.
Johansen JA, Grutter PW, McFarland EG, Petersen SA. Acromioclavicular joint injuries: indications for treatment and treatment options. J Shoulder Elbow Surg. 2011;20 p.S70-82
Johansen JA, Grutter PW, McFarland EG, Petersen SA. Acromioclavicular joint injuries: indications for treatment and treatment options. J Shoulder Elbow Surg. 2011; 20: S70-82
Glick JM, Milburn LJ, Haggerty JF, Nishimoto D. Dislocated acromioclavicular joint: follow-up study of 35 unreduced acromioclavicular dislocations. Am J Sports Med 1977; 5: 264-70.
