Brudd I ankel og fot
- Fysiobasen
- 5. feb.
- 12 min lesing
Den komplekse benbygningen i foten gjør at en rekke frakturer kan oppstå. Noen av de vanligste inkluderer frakturer i calcaneus (hælbenet), metatarsaler (mellomfotsben), og falanger (tær). Disse skadene varierer i alvorlighetsgrad og behandling, fra stressfrakturer som skyldes overbelastning, til alvorlige traumer som krever kirurgisk intervensjon².
Vanlige fotfrakturer
Calcaneusfrakturer:
Oppstår ofte som følge av fall fra høyder.
Kan være svært smertefulle og er noen ganger ledsaget av ryggvirvelfrakturer.
Behandlingen avhenger av graden av dislokasjon og eventuell skade på nærliggende strukturer.
Chopart-fraktur-luksasjon:
Involverer Chopart-leddet, en del av mellomfoten som forbinder talus og calcaneus med cuboid og navicular.
Kan føre til betydelige biomekaniske endringer i foten.
Metatarsalfrakturer:
Forårsakes ofte av at tunge gjenstander faller på foten.
Disse frakturene krever vanligvis ikke reposisjon eller immobilisering.
Stressfrakturer:
Vanligvis i metatarsalene og kjent som "marsjfrakturer".
Skyldes gjentatt traume fra aktiviteter som langvarig gange eller løping.
Rammer ofte idrettsutøvere og personer med plutselig økning i fysisk aktivitet.
Stressfrakturer: Patofysiologi
Stressfrakturer oppstår i ben som gjennomgår mekanisk utmattelse³. Dette skjer når gjentatte submaksimale belastninger overskrider benets evne til å reparere seg selv, og det oppstår en ubalanse mellom benresorpsjon og benformasjon⁴. Prosessen inkluderer:
Initiell sprekkdannelse:
Begynner på steder med høyt stress i benstrukturen.
Mikrosprekker dannes som en respons på mekanisk belastning.
Mikrotraume og skadeakkumulering:
Uten tilstrekkelig hvile eller tilheling, vil mikrotraumene utvikle seg til makroskopiske frakturer.
Makroskopisk brudd:
Når skaden overstiger benets tåleevne, oppstår et synlig brudd.
Vanlige lokasjoner for stressfrakturer
Metatarsaler:
Typisk hos løpere og marsjerende soldater.
Tibia og fibula:
Kan forekomme ved langdistanseløping eller andre aktiviteter med høy belastning.
Calcaneus og navicular:
Mer sjeldne, men også relatert til høyintensiv fysisk aktivitet.
Fysioterapeutisk rolle ved fotfrakturer
Akutt fase:
Fokus på smertekontroll og reduksjon av hevelse gjennom ising, kompresjon og elevasjon.
Immobilisering ved behov.
Rehabiliteringsfase:
Gradvis gjenoppretting av bevegelsesutslag, styrke og funksjon.
Tilpassede øvelser for å forbedre gangfunksjon og forhindre komplikasjoner.
Forebygging av re-skader:
Biomekanisk evaluering og tilpasning av fottøy.
Treningsprogrammer for å styrke ben og forbedre støtdemping.
Klinisk Relevant Anatomi
Ankelleddet (Talocruralleddet)
Ankelleddet består av tre benstrukturer:
Tibia (skinnebenet) – Distale ende danner den mediale og posterior malleolus.
Fibula (leggbenet) – Distale ende danner den laterale malleolus.
Talus (rullebenet) – Danner en leddflate distalt for tibia og fibula.
Ankelleddet stabiliseres av flere strukturer:
Interosseøs membran mellom tibia og fibula.
Tibiofibulare ligamenter:
Anteriore, posteriore og transverse ligamenter gir stabilitet mellom tibia og fibula.
Kollaterale ligamenter beskytter mot abduksjons- og adduksjonskrefter:
Lateralt:
Anteriore talofibulare ligament (ATFL)
Calcaneofibulare ligament (CFL)
Posteriore talofibulare ligament (PTFL)
Medialt:
Deltoidligamentet, som er en bred, vifteformet struktur.
Plantar calcaneonavicular ligament, som smelter sammen med den fremre delen av deltoidligamentet.
Foten
Foten består av 26 ben og deles inn i tre hoveddeler: bakfot, midtparti, og forfot.
Bakfot (Hindfoot):
Består av calcaneus (hælbenet) og talus.
Danner subtalarleddet, som bidrar til inversjon og eversjon av foten.
Midtparti (Midfoot):
Består av 5 ben:
Navicular (båtbenet)
Cuboid
3 cuneiformer (medial, intermediær og lateral).
Kobles til bakfot og forfot via muskler og plantar fascia (bue-ligamentet).
Forfot (Forefoot):
Består av 19 ben:
5 metatarsaler (mellomfotsben).
14 falanger (tåben).
Viktige ledd i foten
Chopart-leddet:
Forbinder bakfoten med midtfoten.
Består av talonavicularleddet og calcaneocuboidleddet.
Lisfranc-leddet:
Forbinder midtfoten med forfoten.
Disse leddene spiller en kritisk rolle i fotens stabilitet og bevegelighet under aktiviteter som gange og løping.
Epidemiologi og Etiologi
Ankelbrudd oppstår vanligvis som følge av traumer som fall, vridningsskader og idrettsskader[6]. Disse bruddene rammer både eldre og yngre aldersgrupper, men de underliggende risikofaktorene varierer mellom disse gruppene.
Risikofaktorer
Flere faktorer kan øke risikoen for brudd i fot og ankel, inkludert:
Livsstil:
Røyking.
Høye eller lave nivåer av fysisk aktivitet.
Helseforhold:
Diabetes.
Overvekt.
Lav beinmineraltetthet (BMD).
Historikk:
Tidligere fall eller brudd.
Hos eldre individer (over 50 år) inkluderer ytterligere risikofaktorer:
Kjønn: Kvinner har høyere risiko, særlig etter overgangsalderen på grunn av beintap.
Komorbiditeter: Kroniske sykdommer kan bidra til økt risiko.
Medisiner: Bruk av flere medikamenter kan påvirke balanse og bentetthet negativt.
Aldersrelaterte Forskjeller
Yngre menn:
Har høyere risiko på grunn av større fysisk aktivitet, risikotaking og deltakelse i idretter som innebærer høye belastninger på ankelen.
Yngre kvinner (under 50 år):
Selv om de generelt er mindre aktive enn menn, har kvinner en tendens til økt risiko for fall senere i livet. Dette er nært knyttet til tap av beintetthet etter overgangsalderen, noe som øker risikoen for brudd.
Kjennetegn/Klinisk Presentasjon
Brudd i ankelen kan presentere seg med en rekke symptomer og funksjonsbegrensninger som varierer avhengig av alvorlighetsgraden av skaden. Følgende er vanlige trekk ved slike skader:
Symptomer
Problemer med eller manglende evne til å gå/belaste ankelen:
Selv om noen kan klare å gå ved mindre alvorlige brudd, er dette ikke en pålitelig test for å avgjøre om et bein er brukket.
Smerte:
Intens smerte, særlig ved bevegelse eller belastning av ankelen.
Hevelse:
Hevelse oppstår ofte raskt etter skaden.
Blåmerker:
Synlige blåmerker kort tid etter skaden.
Forskjell i utseende:
Tydelige avvik sammenlignet med den ikke-skadde siden, som kan inkludere deformitet eller unormal vinkling.
Strukturell og Funksjonell Påvirkning
Når ankelen er brukket, oppstår det ikke bare skade på selve beinstrukturen, men også på nærliggende vev og strukturer som:
Ligamenter:
Deltoidligamentet.
Fremre og bakre tibiofibulære ligamenter.
Nervøst og muskuloskeletalt vev:
Dette kan føre til følgende:
Redusert balansekapasitet.
Nedsatt evne til å oppfatte leddposisjon.
Redusert nerveledningshastighet.
Svekket følelse i huden.
Redusert dorsalfleksjon i ankelen.
Klassifikasjoner av Brudd i Ankel og Fot
Brudd i ankelen kan klassifiseres ved hjelp av ulike systemer som AO/OTA, Danis-Weber eller Lauge-Hansen. Disse systemene hjelper til med å forstå skademekanismen, alvorlighetsgraden og hvordan skadene skal behandles. Her er en oversikt over hver metode:
Lauge-Hansen Klassifikasjon
Denne klassifikasjonen er basert på rotasjonsmekanismen bak skaden og deler ankelfrakturer inn i fire hovedkategorier og 13 undergrupper. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt:
Kategori | Stadier (undergrupper) |
Supinasjon-ekstern rotasjon (SER) | 1. Skade på fremre nedre tibiofibulære ligament |
2. Skrått/spiralt brudd i distale fibula | |
3. Skade på bakre nedre tibiofibulære ligament eller avulsjon av bakre malleol | |
4. Fraktur i mediale malleol eller skade på deltoid-ligamentet | |
Supinasjon-adduksjon (SA) | 1. Tverrgående brudd i distale fibula |
2. Vertikal fraktur i mediale malleol | |
Pronasjons-ekstern rotasjon (PER) | 1. Fraktur i mediale malleol eller skade på deltoid-ligamentet |
2. Skade på fremre nedre tibiofibulære ligament | |
3. Skrått/spiralt brudd i fibula proximalt for tibiale plafond | |
4. Skade på bakre nedre tibiofibulære ligament eller avulsjon av bakre malleol | |
Pronasjons-abduksjon (PA) | 1. Fraktur i mediale malleol eller skade på deltoid-ligamentet |
2. Skade på fremre nedre tibiofibulære ligament | |
3. Tverrgående eller knust fraktur i fibula proximalt for tibiale plafond |
Danis-Weber Klassifikasjon
Dette systemet er basert på røntgenfunn og beskriver posisjonen til det distale fibulære bruddet i forhold til syndesmosen i ankelleddet. Systemet har tre kategorier:
Type A: Brudd under nivået til tibiale plafond (syndesmosen), ofte assosiert med skrå eller vertikale brudd i mediale malleol.
Type B: Brudd på nivået av tibiale plafond, som strekker seg proximalt i en skrå linje.
Type C: Brudd proximalt for tibiale plafond, ofte med en assosiert skade på syndesmosen. Kan inkludere frakturer i mediale malleol eller skade på deltoid-ligamentet.
AO/OTA Klassifikasjon
AO/OTA-systemet klassifiserer brudd i lange knokler på en systematisk måte basert på lokasjon, topografi og omfanget av beinskaden. Det inkluderer:
Infrasyndesmotiske brudd.
Transsyndesmotiske brudd.
Suprasyndesmotiske brudd.
Videre underkategoriseres brudd basert på tilstedeværelsen eller fraværet av skader på mediale eller bakre malleoler.
Sammenligning av Systemene
AO Klassifikasjon:
Enkel å forstå.
Pålitelig og reproduserbar.
Fokuserer på fibulas rolle og syndesmosen i ankelleddet.
Lauge-Hansen Klassifikasjon:
Mer omfattende og beskriver ulike stadier av patologisk skade.
Gir innsikt i skademekanismen og ligamentstrukturer.
Grunnleggende for å forstå mekanikken bak ankelbrudd.
Til tross for AO-systemets praktiske fordeler i klinisk praksis, forblir Lauge-Hansen-systemet et viktig verktøy for å forstå skadeprogresjon og mekanikk ved ankelbrudd.
Her er en tabell som sammenligner Danis-Weber, Lauge-Hansen, og AO/OTA klassifikasjonssystemer for ankelbrudd:
Fibulært bruddsted | Danis-Weber klassifikasjon | Lauge-Hansen klassifikasjon | AO/OTA klassifikasjon av tibiale malleolære brudd |
Infrasyndesmotisk | Type A | SAD I, II | 44-A1 (isolert lateral) |
44-A2 (lateral og medial) | |||
44-A3 (lateral, medial og posterior) | |||
Transsyndesmotisk | Type B | SER I, II, III, IV | 44-B1 (isolert lateral) |
44-B2 (lateral og medial) | |||
44-B3 (lateral, medial og Volkmanns fraktur) | |||
Suprasyndesmotisk | Type C | PER I, II, III, IV | 44-C1 (enkel diafyseal) |
PA I, II, III | 44-C2 (multifragmentær) | ||
44-C3 (proksimal) |
Forkortelser:
OTA: Orthopaedic Trauma Association
SAD: Supinasjon adduksjon
SER: Supinasjon ekstern rotasjon
PER: Pronasjon ekstern rotasjon
PA: Pronasjon abduksjon
Denne tabellen hjelper med å forstå de ulike klassifikasjonssystemene ved å vise hvordan bruddets plassering og skademekanisme oversettes mellom systemene.
Differensialdiagnoser:
Differensialdiagnoser for ankel- og fotfrakturer inkluderer flere tilstander som kan etterligne kliniske symptomer, noe som gjør en presis diagnose avgjørende for riktig behandling:
Revmatoid artritt: Kronisk betennelse som kan påvirke flere ledd i fot og ankel.
Urinsyregikt og pseudogikt: Karakterisert av smertefulle ledd med inflammasjon forårsaket av krystaller.
Ankel luksasjon: Forskyvning av ankelleddet uten brudd.
Ankelimpingement: Mekanisk konflikt mellom beinutvekster eller bløtvev i ankelen.
Kompartmentsyndrom i foten: Økt trykk i fotens muskelrom som kan føre til redusert sirkulasjon.
Dyp venetrombose: Blodpropp som kan gi lignende symptomer som ankelhevelse og smerte.
Peroneal tendinopati: Skade på peroneus-senen som kan føre til smerte på lateral side av ankelen.
Sinus tarsi-syndrom: Involverer inflammasjon i sinus tarsi, som gir smerter ved bevegelse.
Ankelligamentskader: Vanlig skade som kan etterligne fraktur ved hevelse og smerte.
Frakturer i ankelen kan forveksles med ankelligamentskader fordi kliniske presentasjoner som hevelse og smerte overlapper. Derfor er det viktig med tidlig og nøyaktig diagnose.
Diagnostiske prosedyrer
Ottawa-regler
Ottawa-reglene hjelper klinikere med å avgjøre behovet for røntgenundersøkelser, redusere unødvendig eksponering og ressurser.
Indikasjoner for ankelrøntgen:
Smerter i malleolarsonen og én av følgende:
Beint ømhet langs de distale 6 cm av bakre kant eller tupp av mediale malleolus.
Beint ømhet langs de distale 6 cm av bakre kant eller tupp av laterale malleolus.
Manglende evne til å vektbære både umiddelbart etter skade og i akuttmottak.
Indikasjoner for fotrøntgen:
Smerter i midtfotsonen og én av følgende:
Beint ømhet ved basis av femte metatarsal.
Beint ømhet ved naviculare.
Manglende evne til å vektbære både umiddelbart etter skade og i akuttmottak.
Avanserte diagnostiske verktøy:
Ultralyd:
God sensitivitet og spesifisitet for å diagnostisere frakturer i laterale og mediale malleolus, samt femte metatarsal.
Begrenset nøyaktighet for navicularfrakturer.
Infralyd-enheter:
Kan brukes som et hjelpemiddel for å detektere malleolære frakturer, men har en sensitivitet på 85 % og spesifisitet på 52 %, noe som gjør det utilstrekkelig alene.
Røntgen:
Gullstandard for å bekrefte brudd. Viktig for å evaluere skadens alvorlighet og avgjøre behandling.
Disse diagnostiske verktøyene bidrar til å skille mellom frakturer og andre skader, og sikrer riktig håndtering av pasienten.
Bildediagnostikk
Bildebehandling er essensielt for å evaluere frakturer i ankel og fot, fastsette skadeomfang og planlegge behandling. Basert på tidligere beskrivelser, kan følgende brukes som retningslinjer for bildebehandling:
Røntgen (standardvalg):
Anbefales som førstevalg for å bekrefte tilstedeværelsen av brudd.
Brukes til å vurdere plassering og alvorlighet av frakturen, som for eksempel infrasyndesmatiske, transsyndesmatiske eller suprasyndesmatiske brudd (i henhold til AO/OTA-klassifikasjon).
Veiledes av Ottawa-reglene for å avgjøre behovet for røntgen.
Ultralyd:
Brukes for å diagnostisere frakturer i femte metatarsal, laterale og mediale malleolus.
Gir et klart bilde av endringer i senestruktur, væskeøkning og kollagenintegritet, men har lavere nøyaktighet for navicularfrakturer.
MR:
Kan brukes for å avdekke skjulte frakturer eller atypiske tilfeller.
Gir detaljerte bilder av bløtvev, sener og beinstrukturer, spesielt nyttig for stressfrakturer og komplekse brudd.
CT (Computertomografi):
Foretrekkes for komplekse eller intra-artikulære brudd der røntgen ikke gir nok informasjon.
Gir en detaljert fremstilling av beinstrukturen og kan veilede kirurgisk planlegging.
Infralyd-enheter:
Supplerende metode for å identifisere malleolære frakturer, men har begrenset sensitivitet og spesifisitet. Bør ikke brukes alene.
Utfallsmål
For å evaluere pasientens fremgang og behandlingseffekt kan flere utfallsmål brukes, som fokuserer på funksjon, smerte og livskvalitet:
SF-36 (Short Form-36):
Måler generell helse med åtte kategorier: fysisk funksjon, fysisk rolle, kroppslig smerte, generell helse, vitalitet, sosial funksjon, emosjonell rolle og mental helse.
Kerr-Atkins Score:
Brukes spesifikt for smerte og funksjon etter kalkaneusfrakturer, med en toppscore på 100 poeng.
EuroQol (EQ-5D):
Måler livskvalitet og generell helsestatus.
American Orthopaedic Foot and Ankle Society (AOFAS) Score:
Vurderer smerte, aktivitet og funksjonelle begrensninger, gangdistanse, bevegelsesutslag og justeringer i leddene. Maksimal score er 100 poeng.
Olerud-Molander Ankle Score (OMAS):
En skala fra 0 (totalt svekket funksjon) til 100 poeng (fullstendig normal funksjon). Inkluderer elementer som smerte, stivhet, hevelse, trappeklatring og arbeidsnivå.
Foot and Ankle Outcome Score (FAOS):
Selvrapportert spørreskjema delt inn i fem skalaer: smerte, andre symptomer, dagliglivets funksjon, sport/recreasjon og fot- og ankelrelatert livskvalitet.
Global Self-Rated Ankle Function (GSRF):
Pasientens egenvurdering av ankelens nåværende funksjon.
Foot Function Index (FFI):
Måler innvirkningen av fotpatologi på funksjon relatert til smerte, funksjonshemming og aktivitetsbegrensning. Lavere score indikerer bedre resultat.
Disse måleverktøyene sikrer en helhetlig vurdering av pasientens funksjonelle nivå, smerte og livskvalitet, og veileder behandlingsforløpet.
Medisinsk Behandling
Behandlingen av ankel- og fotfrakturer avhenger av alvorlighetsgraden av skaden, typen fraktur og pasientens generelle helse og aktivitetsnivå. De medisinske alternativene inkluderer både konservativ og kirurgisk behandling, og målsetningen er å gjenopprette leddets funksjon og minimere risikoen for komplikasjoner som osteoartritt.
Konservativ Behandling
Immobilisering:
Pasienter med ikke-dislokerte frakturer krever vanligvis 6 uker med immobilisering.
4 uker med ikke-vektbærende bruk av kort beinskinne eller avtakbar gåstøvel, etterfulgt av 2 uker med delvis vektbærende støvel.
Bruken av en avtakbar gåstøvel muliggjør tidligere oppstart av bevegelsesøvelser.
Indikasjoner for konservativ behandling:
Mindre alvorlige, stabile frakturer.
Pasienter med kontraindikasjoner for kirurgi.
Frakturer uten betydelig dislokasjon eller skade på leddbånd.
Kirurgisk Behandling
Behov for kirurgi:
Kirurgi er nødvendig for mange typer ankelbrudd, spesielt hvis bruddet er dislokert eller leddkongruensen er forstyrret.
Hovedmålet er å oppnå anatomisk rekonstruksjon av leddflaten og beskytte skadede leddbånd for å muliggjøre tidlig funksjonell rehabilitering.
Timing av kirurgi:
Kirurgi utføres vanligvis kort tid etter traume, når bløtvevet tillater det. Dette avhenger av graden av hevelse og tilstanden til huden.
Ideelt sett bør kirurgi utføres innen noen få timer etter skaden eller etter en stabilisering av bløtvevet.
Metoder for kirurgisk fiksering:
Plater og skruer: Tre typer plater brukes ofte i behandlingen:
En-tredjedels rørformet plate: For lateral malleolfraktur.
Låsing kompresjonsplate (LCP): For metafyseale Weber B-frakturer.
Distal fibulaplate (LCP): For Weber A og Weber B-frakturer.
Nøyaktig reduksjon og fiksering av frakturen er avgjørende for å forhindre komplikasjoner som osteoartritt.
Fordeler ved kirurgi:
Gir jevn anatomisk reduksjon.
Gjenoppretter kongruensen i leddflaten.
Reduserer risikoen for langvarige komplikasjoner som ustabilitet og degenerative endringer.
Postoperativ Oppfølging
Tidlig oppstart av bevegelighetsøvelser i en avtakbar støvel anbefales for å unngå stivhet.
Gradvis overgang til vektbærende aktiviteter over 6-12 uker, avhengig av frakturens type og pasientens progresjon.
Rehabiliteringsmål: Optimalisere funksjon, styrke og propriosepsjon for å gjenopprette normal gang og aktivitetsnivå.
Fysioterapibehandling av Ankel- og Fotfrakturer
Behandlingsprogrammer for ankel- og fotfrakturer bør være individuelt tilpasset, basert på type fraktur, pasientens mål og deres generelle funksjonsnivå. Fysioterapi spiller en sentral rolle i rehabilitering etter frakturer og fokuserer på å gjenopprette mobilitet, styrke og balanse.
Konservativ Behandling
Stabile frakturer: Type A-frakturer og lignende skader kan ofte behandles uten immobilisering i gips. I stedet brukes stabiliserende ankelortoser, som muliggjør tidlig mobilitet og smerteadaptiv full vektbæring.
Fordeler: Dette reduserer risikoen for muskelatrofi, stivhet og andre komplikasjoner som oppstår ved langvarig immobilisering.
Rehabilitering etter Immobilisering
Pasienter med immobiliserte frakturer krever omfattende rehabilitering etter fjerning av gips. Målet er å adressere vanlige plager som smerte, hevelse, stivhet, muskelsvinn og redusert leddmobilitet.
Mobilisering av ledd:
Passiv leddmobilisering: Teknikker som manuell glidning av leddflatene brukes for å redusere smerte og stivhet.
Dette bidrar til tidligere tilbakevending til funksjonelle aktiviteter.
Styrketrening:
Styrketrening bør inkluderes tidlig i programmet for å motvirke tap av muskelstyrke, som er en vanlig komplikasjon ved fot- og ankelfrakturer.
Øvelser kan inkludere motstandstrening med bånd eller vekter.
Balansetrening:
Balansetrening er viktig for å forbedre propriosepsjon og redusere risikoen for fremtidige skader.
Vektbærende aktiviteter:
Gradvis økning av vektbæring anbefales, basert på smerte og helingsprogresjon.
Hjemmeøvelser
Fysioterapeuter bør utstyre pasienter med et hjemmeøvelsesprogram som inkluderer:
Mobilitetsøvelser for ankelen.
Styrkeøvelser for legg- og fotmuskulatur.
Balansetrening for å forbedre propriosepsjon.
Pasientopplæring
Utdanning og veiledning: Pasienter bør informeres om forventet progresjon, viktigheten av å følge rehabiliteringsprogrammet, og hvordan de kan håndtere smerte og hevelse.
Motivasjon: Oppmuntring til å nå individuelle mål, som å gå i trapper eller delta i rekreasjonsaktiviteter.
Sentrale Behandlingsområder
Redusere smerte og hevelse.
Gjenopprette leddmobilitet og styrke.
Forbedre gangmønster og funksjonelle ferdigheter.
Tilrettelegging for en gradvis tilbakevending til arbeid, sport og fritidsaktiviteter.
Kilder:
Her er referanselisten i riktig rekkefølge:
Kannus P, Palvanen M, Niemi S, Parkkari J, Järvinen M. Increasing number and incidence of low-trauma ankle fractures in elderly people: Finnish statistics during 1970–2000 and projections for the future. Bone. 2002 Sep 1;31(3):430-3.
Tidy N, Porter S. Tidy's Physiotherapy. 13th ed. Edinburgh: Elsevier; 2013.
Edwards WB, Taylor D, Rudolphi TJ, Gillette JC, Derrick TR. Effects of running speed on a probabilistic stress fracture model. Clinical Biomechanics. 2010 May 1;25(4):372-7.
Maffulli N, Longo UG, Denaro V. Femoral Neck Stress Fractures. Operative Techniques in Sports Medicine. 2009;17:90-93.
Goost H, Wimmer MD, Barg A, Kabir K, Valderrabano V, Burger C. Fractures of the ankle joint: investigation and treatment options. Deutsches Ärzteblatt International. 2014 May;111(21):377.
Daly PJ, Fitzgerald RH, Melton LJ, Llstrup DM. Epidemiology of ankle fractures in Rochester, Minnesota. Acta Orthopaedica Scandinavica. 1987 Jan 1;58(5):539-44.
Holloway KL, et al. Foot and Ankle Fracture Incidence in South-Eastern Australia: An Epidemiological Study. Clin Res Foot Ankle. 2014;2(4).
Tartaglione JP, Rosenbaum AJ, Abousayed M, DiPreta JA. Classifications in brief: Lauge-Hansen classification of ankle fractures.
Yin MC, Yuan XF, Ma JM, Xia Y, Wang T, Xu XL, Yan YJ, Xu JH, Ye J, Tong ZY, Feng YQ. Evaluating the reliability and reproducibility of the AO and Lauge-Hansen classification systems for ankle injuries. Orthopedics. 2015 Jul 1;38(7):e626-30.
Judd D, Kim D. Foot fractures that are frequently misdiagnosed as ankle sprains. American Family Physician. 2002 Sep 1;66(5):785.
Dancocks A, Rouse A, Hiscox J. A pilot study to assess the sensitivity and specificity of an intrasound device in the diagnosis of ankle fractures. Emergency Medicine Journal. 1997 Jul 1;14(4):230-2.
Westphal T, Piatek S, Halm JP, Schubert S, Winckler S. Outcome of surgically treated intraarticular calcaneus fractures—SF-36 compared with AOFAS and MFS. Acta Orthopaedica Scandinavica. 2004 Jan 1;75(6):750-5.
Schie-Van der Weert V, Van Lieshout EM, De Vries MR, Van der Elst M, Schepers T. Determinants of outcome in operatively and non-operatively treated Weber-B ankle fractures. Archives of Orthopaedic and Trauma Surgery. 2012 Feb;132(2):257-63.
Nilsson GM, Eneroth M, Ekdahl CS. The Swedish version of OMAS is a reliable and valid outcome measure for patients with ankle fractures. BMC Musculoskeletal Disorders. 2013 Dec;14(1):1-8.
Huang Z, Liu L, Tu C, Zhang H, Fang Y, Yang T, Pei F. Comparison of three plate systems for lateral malleolar fixation. BMC Musculoskeletal Disorders. 2014 Dec;15(1):1-9.
Lin CC, Moseley AM, Refshauge KM, Haas M, Herbert RD. Effectiveness of joint mobilisation after cast immobilisation for ankle fracture: a protocol for a randomised controlled trial [ACTRN012605000143628]. BMC Musculoskeletal Disorders. 2006 Dec;7(1):1-0.
Murdoch A, Taylor N, Dodd K. Physical therapists should consider including strength training as part of fracture rehabilitation. Physical Therapy Reviews. 2004 Mar 1;9(1):51-9.
Bachmann LM, Kolb E, Koller MT, Steurer J, ter Riet G. Accuracy of Ottawa ankle rules to exclude fractures of the ankle and mid-foot: systematic review. BMJ. 2003 Feb 22;326(7386):417.
