Fysisk aktivitet i akuttbehandling

Fysisk aktivitet er en viktig del av behandling i sykehus. Tidligere ble fullstendig sengeleie ofte ansett som den beste behandlingen etter traumer, kirurgi eller alvorlig sykdom. Denne tilnærmingen var basert på antagelsen om at hvile fremmer tilheling og reduserer belastning på kroppen.

Nyere kunnskap viser imidlertid at langvarig sengeleie ofte ikke er medisinsk nødvendig. Selv om enkelte tilstander, som frakturer, krever lokal immobilisering for å sikre tilheling, kan unødvendig sengeleie føre til betydelig funksjonstap.

Langvarig immobilitet kan føre til flere komplikasjoner, blant annet:

• muskelsvakhet og muskelatrofi

• kontrakturer

• inaktivitetsrelatert osteoporose

• redusert kardiovaskulær reserve

• ortostatisk hypotensjon

• venøs tromboembolisme

• nedsatt glukosetoleranse

• pneumoni

• obstipasjon

• delirium

Til tross for økende dokumentasjon på at sengeleie ofte er ineffektivt eller potensielt skadelig, forekommer lav mobilitet fortsatt hyppig i akuttavdelinger. Dette gjelder spesielt hos eldre pasienter og kritisk syke, hvor lav mobilitet under sykehusopphold er forbundet med funksjonsfall, økt behov for institusjonsplass og høyere dødelighet.

Disse forholdene understreker behovet for at fysisk aktivitet og mobilisering blir en sentral del av behandlingen i akuttmedisin.

Faktorer som påvirker fysisk aktivitet i akuttbehandling

Under sykehusopphold påvirkes pasientens aktivitetsnivå av flere faktorer. Mange pasienter møter både medisinske og organisatoriske barrierer som begrenser mobilitet.

Vanlige årsaker til redusert aktivitet inkluderer:

• kirurgiske inngrep

• medisinsk behandling

• selve sykdomstilstanden

I tillegg kan det eksistere en kultur i helsevesenet som fremmer immobilitet. Denne kulturen kan være preget av:

• frykt for fall

• unødvendige ordinasjoner om sengeleie

• mangel på tid og personale

Sykepleiere rapporterer også flere praktiske utfordringer knyttet til mobilisering av pasienter, blant annet:

• frykt for egen skade ved forflytning av pasienter

• manglende opplæring i mobilisering

• uklar ansvarsfordeling mellom profesjoner

• opplevelse av økt arbeidsbelastning

Pasienter og pårørende kan også bidra til redusert mobilitet dersom de oppfatter sengeleie som en nødvendig del av behandlingen.

Helsepersonells rolle i å fremme mobilitet

Å redusere barrierer for fysisk aktivitet krever samarbeid mellom flere helseprofesjoner.

Leger spiller en viktig rolle ved å vurdere nødvendigheten av aktivitetsrestriksjoner og ved å unngå unødvendige ordinasjoner om sengeleie.

Sykepleiere har hyppig kontakt med pasienter og er derfor sentrale i arbeidet med å fremme mobilitet. Gjennom daglig oppfølging kan de:

• identifisere unødvendige aktivitetsbegrensninger

• bidra til at medisinsk utstyr som begrenser mobilitet fjernes når det er forsvarlig

• hjelpe pasienter med trygg mobilisering på et funksjonsnivå som er tilpasset deres tilstand

Fysioterapeuter og ergoterapeuter har særlig kompetanse innen rehabilitering og mobilisering. Disse profesjonene bruker blant annet:

• terapeutisk trening

• funksjonelle aktiviteter

• mobiliseringsteknikker

for å øke pasientens funksjonelle selvstendighet.

De kan også bidra til opplæring av annet helsepersonell i trygg mobilisering av pasienter.

Tiltak for å fremme mobilitet i sykehus

Flere sykehus har utviklet strukturerte mobilitetsprogrammer for å øke aktivitetsnivået hos innlagte pasienter.

Vanlige tiltak inkluderer:

• begrensning av bruk av fysiske og kjemiske restriksjoner

• tilpasning av sykehusmiljøet for å legge til rette for bevegelse

• pasientundervisning om betydningen av mobilitet

• innføring av standardiserte aktivitetsprotokoller

• regelmessig vurdering av pasientens funksjonsnivå

Fysioterapeuter arbeider med mobilisering og rehabilitering av pasienter i mange akuttmedisinske spesialiteter, blant annet:

• nevrologi

• plastikkirurgi

• brannskadebehandling

• traume

• indremedisin

• kirurgi

• onkologi

• intensivmedisin

• kardiologi

Tidlig mobilisering i intensivavdelinger har fått økende oppmerksomhet. Flere studier viser at selv kritisk syke pasienter kan delta trygt i fysisk aktivitet når dette gjennomføres under nøye oppfølging.

Flere sykehus har også innført mobilitetsprogrammer ledet av sykepleiere eller fysioterapeuter for å øke aktivitetsnivået på sengeposter. Slike programmer har vist positive resultater, blant annet:

• bedre opprettholdelse av funksjonsnivå

• økt sannsynlighet for utskrivelse til eget hjem

• redusert liggetid i sykehus

Måleinstrumenter i akuttbehandling

Måleinstrumenter er viktige for å vurdere endringer i pasientens funksjon under sykehusopphold.

Vanlige måleinstrumenter i akuttbehandling inkluderer:

• AM-PAC “6 Clicks”

• Acute Care Index of Function (ACIF)

• Functional Independence Measure (FIM)

• Barthel Index

• Katz Index of Independence in Activities of Daily Living

• Timed Up and Go (TUG)

• 2-minutters og 6-minutters gangtest

• 4-stage balance test

• Community Balance and Mobility Scale

Kontraindikasjoner for fysisk aktivitet

Pasientsikkerhet er den viktigste faktoren når fysisk aktivitet vurderes i sykehus.

Absolutte kontraindikasjoner for trening inkluderer blant annet:

• akutt hjerteinfarkt

• ustabil angina

• ukontrollerte arytmier

• alvorlig symptomgivende aortastenose

• ukontrollert hjertesvikt

• akutt lungeemboli

• akutt myokarditt eller perikarditt

• akutt aortadisseksjon

Relative kontraindikasjoner inkluderer blant annet:

• stenose i venstre hovedstamme

• moderat klaffesykdom

• elektrolyttforstyrrelser

• alvorlig hypertensjon

• hypertrofisk kardiomyopati

• mentale eller fysiske tilstander som hindrer trygg trening

• høygradig atrioventrikulært blokk

Beslutninger om fysisk aktivitet bør alltid tas på bakgrunn av pasientens kliniske tilstand, komorbiditeter og lokale retningslinjer ved behandlingsinstitusjonen.

Referanser

1. Physical Activity Guidelines Advisory Committee. Physical Activity Guidelines Advisory Committee Report, 2008. Washington, DC: U.S. Department of Health and Human Services, 2008.

2. MSKTCtv. Exercise, Health and Happiness after a Spinal Cord Injury. Available from: https://youtu.be/S8mUuYdqS5A [last accessed 20/02/19].

3. National Centre for Sport and Exercise Medicine. Peter Carruthers | The Importance of Exercise. Available from: https://youtu.be/RbJ0K75SmMM [last accessed 20/02/19].

4. Miller LE, Herbert WG. Health and economic benefits of physical activity for patients with spinal cord injury. ClinicoEconomics and Outcomes Research. 2016;8:551.

5. Wolfe DL, McIntyre A, Ravenek K, Martin Ginis KA, Latimer AE, Eng JJ, Hicks AL, Hsieh JTC. Physical Activity and SCI. In Eng JJ, Teasell RW, Miller WC, Wolfe DL, Townson AF, Hsieh JTC, Connolly SJ, Mehta S, Sakakibara BM, editors. Spinal Cord Injury Rehabilitation Evidence. Version 4.0.

6. Williams TL, Smith B, Papathomas A. The barriers, benefits and facilitators of leisure time physical activity among people with spinal cord injury: a meta-synthesis of qualitative findings. Health Psychology Review. 2014;8(4):404–425.

7. Vissers M, Van den Berg-Emons R, Sluis T, Bergen M, Stam H, Bussmann H. Barriers to and facilitators of everyday physical activity in persons with a spinal cord injury after discharge from the rehabilitation centre. Journal of Rehabilitation Medicine. 2008;40(6):461–467.

8. Klenck C, Gebke K. Practical management: common medical problems in disabled athletes. Clinical Journal of Sports Medicine. 2007;17(1):55–60.