Fysisk aktivitet ved ryggmargsskade

Helse forstås ofte som fravær av sykdom, men i et bredere perspektiv omfatter helse både fysisk, psykisk og sosialt velvære. Dette synet innebærer at god helse ikke bare handler om å unngå sykdom, men også om å opprettholde funksjon, livskvalitet og deltakelse i daglige aktiviteter. Fysisk aktivitet spiller en sentral rolle i dette arbeidet.

Regelmessig fysisk aktivitet gir helsegevinster for mennesker i alle aldre, inkludert barn, ungdom, voksne, eldre og personer med funksjonsnedsettelser. Aktivitet bidrar blant annet til å redusere risikoen for flere ikke-smittsomme sykdommer, som koronarsykdom, type 2-diabetes, hjerneslag, kreft, osteoporose og depresjon¹.

For personer med ryggmargsskade er fysisk aktivitet særlig viktig. Aktivitet kan bidra til å opprettholde funksjon, redusere komplikasjoner og forbedre livskvaliteten, samtidig som den fremmer selvstendighet og deltakelse i hverdagslivet.

Helseeffekter av fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet påvirker en rekke fysiologiske og funksjonelle faktorer i kroppen. Regelmessig aktivitet kan bidra til forbedringer innen flere områder av helse og funksjon⁴⁵.

Blant de viktigste positive effektene finner man forbedringer i:

• respirasjon og pusteevne

• sirkulasjon

• energinivå

• bevegelighet og fleksibilitet

• immunforsvarets funksjon

• grad av selvstendighet i daglige aktiviteter

• fettfri kroppsmasse

• mobilitet

• humør og psykisk helse

• muskelstyrke

• muskulær utholdenhet

• evne til å utføre daglige aktiviteter

• livskvalitet

• selvfølelse

• søvnkvalitet

• reduksjon i tap av benmasse

• forflytninger

• forebygging av sekundære komplikasjoner, som urinveisinfeksjoner, trykksår og metabolsk sykdom

I tillegg kan fysisk aktivitet redusere flere risikofaktorer for sykdom.

Fysisk aktivitet kan bidra til redusert risiko for:

• hjerte og karsykdom

• tykktarmskreft

• diabetes

• vektøkning og fedme

• smerteproblematikk

Barrierer for fysisk aktivitet ved ryggmargsskade

Personer med ryggmargsskade kan møte flere utfordringer som gjør det vanskelig å delta i fysisk aktivitet. Barrierene kan variere avhengig av skadens alvorlighetsgrad, tid siden skade og individuelle forhold⁶⁷.

Vanlige barrierer inkluderer:

• mangel på tilgjengelig treningsutstyr

• begrenset tilgang til universelt utformede treningsarenaer

• høye kostnader knyttet til medlemskap

• kostnader for tilpasset treningsutstyr

• transportutfordringer

• fysiske helseproblemer

• psykiske helseutfordringer

• frustrasjon knyttet til egen prestasjon eller funksjon

Disse faktorene kan bidra til lavere aktivitetsnivå dersom de ikke håndteres gjennom tilrettelegging og støtte.

Medisinske hensyn ved fysisk aktivitet

Personer med ryggmargsskade har økt risiko for en rekke medisinske tilstander sammenlignet med personer uten skade. Kunnskap om disse forholdene er avgjørende for trygg deltakelse i fysisk aktivitet.

En av de mest alvorlige tilstandene som kan oppstå hos personer med ryggmargsskade er autonom dysrefleksi. Denne tilstanden forekommer vanligvis hos personer med skade på nivå T6 eller høyere⁸. Autonom dysrefleksi oppstår når en skadelig eller irriterende stimulus under skadenivået utløser en ukontrollert sympatisk respons i kroppen.

Tilstanden regnes som en medisinsk nødsituasjon og krever rask behandling. Likevel har det vært rapportert at enkelte idrettsutøvere forsøker å fremkalle autonom dysrefleksi bevisst for å oppnå økt hjerteutgang og dermed en konkurransefordel, noe som kan være svært risikabelt⁸.

Andre medisinske forhold ved fysisk aktivitet

Flere andre medisinske faktorer må tas i betraktning når personer med ryggmargsskade deltar i fysisk aktivitet.

Blant disse er:

• redusert temperaturregulering

• trykksår

• nevrogen blære

• urinveisinfeksjoner

• tidlig utvikling av osteoporose

• perifere nervekompresjoner

• muskel og skjelettskader

Temperaturregulering kan være svekket som følge av påvirkning av det autonome nervesystemet. Dette kan redusere kroppens evne til å regulere temperatur gjennom svette eller skjelving, noe som øker risikoen for temperaturrelaterte skader i ekstreme miljøforhold.

Personer med ryggmargsskade må også være oppmerksomme på hudområder med økt trykkbelastning, spesielt rundt korsbenet og sitteknutene. Riktig tilpasning av rullestol og idrettsutstyr kan redusere risikoen for trykksår.

Manglende kontroll over blære og tarm kan øke risikoen for urinveisinfeksjoner, blant annet på grunn av ufullstendig tømming av blæren og bruk av kateter.

I tillegg er personer med ryggmargsskade mer utsatt for muskel og skjelettplager, særlig overbelastningsskader i overekstremitetene. Dette skyldes økt belastning på armer og skuldre ved forflytning og manuell rullestolbruk. Redusert muskelbruk i underekstremitetene kan også føre til redusert benmineraltetthet og utvikling av osteoporose⁸.

Kilder:

1. Physical Activity Guidelines Advisory Committee. Physical Activity Guidelines Advisory Committee Report, 2008. Washington, DC: U.S. Department of Health and Human Services; 2008.

2. MSKTCtv. Exercise, Health and Happiness after a Spinal Cord Injury. Available at: https://youtu.be/S8mUuYdqS5A (accessed 20 February 2019).

3. Miller LE, Herbert WG. Health and economic benefits of physical activity for patients with spinal cord injury. ClinicoEconomics and Outcomes Research. 2016;8:551–558.

4. Wolfe DL, McIntyre A, Ravenek K, Martin Ginis KA, Latimer AE, Eng JJ, Hicks AL, Hsieh JTC. Physical Activity and Spinal Cord Injury. In: Eng JJ, Teasell RW, Miller WC, Wolfe DL, Townson AF, Hsieh JTC, Connolly SJ, Mehta S, Sakakibara BM, editors. Spinal Cord Injury Rehabilitation Evidence. Version 4.0; 2013.

5. Williams TL, Smith B, Papathomas A. The barriers, benefits and facilitators of leisure-time physical activity among people with spinal cord injury: a meta-synthesis of qualitative findings. Health Psychology Review. 2014;8(4):404–425.

6. Vissers M, Van den Berg-Emons R, Sluis T, Bergen M, Stam H, Bussmann H. Barriers to and facilitators of everyday physical activity in persons with spinal cord injury after discharge from the rehabilitation centre. Journal of Rehabilitation Medicine. 2008;40(6):461–467.

7. Klenck C, Gebke K. Practical management: common medical problems in disabled athletes. Clinical Journal of Sport Medicine. 2007;17(1):55–60.