Dix-Hallpike Manøver
- Fysiobasen

- 11. juli
- 3 min lesing
Dix-Hallpike-testen er en klinisk undersøkelsesmetode som brukes for å diagnostisere benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV) – en av de vanligste årsakene til svimmelhet. Tilstanden oppstår når små kalsiumkarbonatkrystaller (otolitter eller canaliths) løsner fra utrikkelen og forflytter seg inn i buegangene i det indre øret¹. Dette fører til unormal stimulering av balanseorganet ved visse hodebevegelser, noe som gir kortvarig, intens vertigo.
Dix-Hallpike-testen ble først beskrevet i 1952 av nevrolog Margaret Dix og otolog Charles Hallpike, og regnes fortsatt som den mest presise testen for å påvise BPPV².

Nevrofysiologisk bakgrunn
Balansesystemet i det indre øret består blant annet av tre bueganger, som registrerer rotasjonsbevegelser. Når otolitter havner i disse buegangene, reagerer hårcellene i cupulaen unormalt på endringer i hodets stilling. Dette sender feilsignaler til hjernen og utløser vertigo.
Ved Dix-Hallpike-testen fremprovoseres nettopp denne situasjonen: man posisjonerer hodet og kroppen slik at de løse partiklene beveger seg og stimulerer balanseorganet, mens man samtidig observerer øyebevegelsene (nystagmus) for å bekrefte diagnosen.
Indikasjon
Testen er spesifikt utviklet for å bekrefte eller avkrefte posterior eller anterior BPPV (de vertikale buegangene), og brukes ved følgende symptomer:
Kortvarig vertigo ved hodebevegelse (f.eks. å legge seg bakover eller snu seg i sengen)
Vertigo uten nevrologiske utfall
Mistanke om innerørets balanseorgan som årsak til symptomene
Utførelse av Dix-Hallpike-testen
Utgangsstilling:
Pasienten sitter oppreist på benken, med strake ben og hodet dreid 45 grader mot test-siden (enten høyre eller venstre). Undersøkeren står bak og støtter hodet.
Bevegelse ned i ryggleie:
Pasienten legges raskt, men kontrollert, bakover i ryggleie med hodet hengende ca. 30 grader i ekstensjon uten støtte. Hodet skal fortsatt være dreid 45 grader mot test-siden. Undersøkeren holder og støtter hodet hele tiden.
Observasjon:
Pasienten instrueres i å holde øynene åpne og se på undersøkeren. Man observerer etter:
Nystagmus: Retning, varighet, latenstid og intensitet
Vertigosymptomer: Svimmelhet, kvalme, ubehag
Testen gjentas deretter på motsatt side etter en kort pause.
Tolkning av testresultat
Positiv test:
Vertigo og nystagmus som oppstår etter noen sekunders latenstid og varer opptil 30 sekunder, ofte ledsaget av kvalme.
Retningen på nystagmus hjelper med å avgjøre hvilken kanal som er affisert:
Bakre kanal: Oppadgående og torsjonell nystagmus mot test-siden.
Fremre kanal: Nedadgående og torsjonell nystagmus.
Negativ test:
Ingen nystagmus og ingen vertigo → BPPV er lite sannsynlig.
Andre årsaker bør vurderes: vestibulær nevritt, sentral svimmelhet, migrene³.
Klinisk verdi og presisjon
Dix-Hallpike-testen har en diagnostisk sensitivitet på opptil 88 % for posterior BPPV⁴. Den er svært nyttig fordi man ofte kan gå direkte videre til behandling (f.eks. Epleys manøver) i samme konsultasjon.
Fordeler:
Ikke-invasiv
Rask (tar under 5 minutter)
Direkte observasjon av klinisk respons
Høy spesifisitet og sensitivitet ved korrekt utførelse
Begrensninger og forholdsregler:
Bør unngås ved akutte nakke- eller ryggskader, ustabil columna, nylig hjerneslag, aortastenose eller graviditet⁵.
Kan provosere sterke symptomer (kvalme, oppkast, angst)
Risiko for falske negative ved for rask gjennomføring eller manglende hoderekning
Når bør man kontakte lege?
Ved vedvarende svimmelhet, plutselig funksjonstap eller mistanke om sentral årsak (f.eks. hjerneslag), skal pasienten henvises til videre utredning. Dix-Hallpike er kun nyttig ved posisjonsutløst vertigo uten nevrologiske tilleggssymptomer.
Forskjellen på Dix-Hallpike og Epley
Dix-Hallpike: Diagnostisk test for å fremkalle vertigo og nystagmus
Epley-manøver: Terapeutisk manøver for å reposisjonere løse otolitter tilbake til utrikkelen
Det er derfor viktig at Dix-Hallpike brukes som diagnostisk verktøy før man starter behandling.
Oppsummering
Dix-Hallpike-testen er en sentral klinisk test ved utredning av pasienter med posisjonsbetinget vertigo. Ved korrekt utførelse gir den både diagnostisk informasjon og hjelper til med å lokalisere hvilken del av balanseorganet som er affisert. Den er enkel å utføre, men krever nøyaktig teknikk og forståelse for nystagmustolkning for å være pålitelig.
Kilder:
Hizal E, Jafarov S, Erbek SH, Ozluoglu LN. Clinical Interpretation of Positional Nystagmus Provoked by both Dix-Hallpike and Supine Head-Roll Tests. J Int Adv Otol. 2022 Jul;18(4):334–339. Hentet fra: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/35894530/ (Sist brukt: 05.07.2025)
Imai T, Inohara H. Benign paroxysmal positional vertigo. Auris Nasus Larynx. 2022 Oct;49(5):737–747. Hentet fra: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/35387740/ (Sist brukt: 05.07.2025)
Talmud JD, Coffey R, Edemekong PF. Dix Hallpike Maneuver. I: StatPearls [Internett]. Treasure Island, FL: StatPearls Publishing; 2022. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK459307/ (Sist brukt: 05.07.2025)
Yu J, Meng G, Xu S, et al. Association between Dix-Hallpike test parameters and successful repositioning maneuver in posterior semicircular canal benign paroxysmal positional vertigo: a case-control study. Ann Transl Med. 2020 Mar;8(6):286. Hentet fra: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC7186607/ (Sist brukt: 05.07.2025)
Zheng Y, Wu S, Yang X. Analysis of Dix-Hallpike maneuver induced nystagmus based on virtual simulation. Acta Otolaryngol. 2021 May;141(5):433–439. Hentet fra: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33557660/ (Sist brukt: 05.07.2025)








