Endokarditt

Endokarditt er en betennelsestilstand i endokardiet, altså den innerste hinnen som kler innsiden av hjertet og hjerteklaffene. Tilstanden skyldes som regel en infeksjon, og den vanligste formen kalles infeksiøs endokarditt (IE). Endokarditt kan føre til alvorlige komplikasjoner som ødeleggelse av klaffer, hjertesvikt og spredning av infeksjonen til andre organer. Tidlig diagnostikk og behandling er avgjørende for å unngå varige skader¹.

Klinisk relevant anatomi

Endokarditt kan affisere flere strukturer i hjertet, særlig endokardiet (hjertets indre overflate) og hjerteklaffene, men i noen tilfeller også hjertemuskelen. Klaffene er spesielt utsatt fordi de mangler blodforsyning og dermed har nedsatt evne til å bekjempe infeksjon.

Årsaker og patofysiologi

Den vanligste årsaken til endokarditt er bakterieinfeksjon, særlig med bakteriene Staphylococcus aureus og Streptococcus viridans. Sopp og virus kan også gi endokarditt, men dette er mer sjeldent. Infeksjonen starter oftest ved at bakterier kommer over i blodbanen (bakteriemi), for eksempel etter tannbehandling, kirurgi eller ved sprøytemisbruk. Bakteriene fester seg lettest til skadet endokard eller kunstige hjerteklaffer.

I den infiserte sonen dannes såkalte vegetasjoner, som er klumper av fibrin (et blodkoagulasjonsprotein), blodplater og mikrober. Disse vegetasjonene kan ødelegge klaffene og løsne, slik at små biter (embolier) føres med blodet til andre organer og gir komplikasjoner².

Endokarditt har i dag endret karakter fordi flere lever lenger med klaffeproteser eller har hjerteimplantater. Dette øker risikoen for proteseendokarditt, som gjerne er mer komplisert og behandlingskrevende enn infeksjon på egne klaffer³.

Risikofaktorer

Følgende faktorer øker risikoen for å utvikle infeksiøs endokarditt:

• Medfødte hjertefeil

• Kunstige hjerteklaffer eller tidligere klaffekirurgi

• Tidligere endokarditt

• Hjerte- eller klaffeoperasjoner

• Hjerteimplantater (f.eks. pacemaker, defibrillator)

• Intravenøst rusmisbruk

• Tannbehandlinger med risiko for blødning

• Kirurgiske inngrep i luftveier, urinveier, mage/tarm eller ved hudinfeksjoner

• Hypertrofisk kardiomyopati (fortykket hjertemuskel)

• Høyt blodtrykk (hypertensjon)

• Alder over 50 år (tilstanden er vanligere hos eldre)

• Menn rammes dobbelt så ofte som kvinner⁴

Symptomer og klinisk bilde

De vanligste symptomene på endokarditt er:

• Feber, frostanfall og nattesvette (ofte over flere dager)

• Slapphet, redusert allmenntilstand, tretthet

• Tungpust ved aktivitet

• Hevelse i ben, føtter eller mage (tegn på hjertesvikt)

• Muskelsmerter og leddsmerter

• Nyoppstått bilyd på hjertet (høres ved lytting)

• Petekkier (små punktblødninger i huden, f.eks. under neglene – splintblødninger)

• Røde, smertefrie flekker i håndflater og fotsåler (Janeway-lesjoner)

• Smertefulle knuter på fingre og tær (Osler-knuter)

Symptomene kan være diffuse og utvikle seg gradvis, særlig hos eldre. Alvorlige tilfeller kan gi hjerteklaffesvikt, hjerneslag eller abscesser i andre organer⁵.

Diagnostikk

Ved mistanke om endokarditt gjøres grundig klinisk undersøkelse med lytting på hjertet for nye eller endrede bilyder. Blodprøver tas for å påvise infeksjon: blodkultur for å identifisere mikrober, samt CRP, senkningsreaksjon (SR) og fullstendig blodstatus.

En ultralydundersøkelse av hjertet (ekkokardiografi) er nødvendig for å vise vegetasjoner, klaffeskader og eventuell lekkasje. Blodprøver brukes til å styre valg av antibiotika, og for å oppdage tegn til organskade⁴,⁵.

Behandling og medisinsk håndtering

Endokarditt er en alvorlig tilstand som krever øyeblikkelig innleggelse på sykehus. Behandlingen innebærer:

• Intravenøs antibiotika i 4–6 uker (valg av medikament baseres på blodkultur)

• Kirurgisk behandling vurderes ved:

  • Løsning av vegetasjon eller risiko for hjerneslag/emboli

  • Klaffefeil med hjertesvikt

  • Uttalt organskade eller ukontrollert infeksjon

• Ved komplikasjoner som hjerteinfarkt, slag eller abscesser behandles dette i samarbeid med spesialister⁵.

Prognosen er betydelig bedre med tidlig behandling. Ubehandlet kan endokarditt føre til hjerneabscess, hjertesvikt, alvorlige embolier eller død.

Forebygging

God forebygging handler om å begrense risikoen for bakterieinntrengning i blodbanen:

• God munnhygiene og regelmessig oppfølging hos tannlege er viktig for alle i risikogrupper

• Ved infeksjoner i hud, sår eller tenner bør behandling skje raskt

• God håndvask og hygiene reduserer risikoen

• Antibiotikaprofylakse anbefales kun for utvalgte risikopasienter ved visse inngrep, og skal ikke brukes rutinemessig for å unngå resistens⁴

Prognose og forløp

Tidlig diagnose og behandling gir god prognose, men tilstanden har fortsatt betydelig dødelighet og risiko for alvorlige komplikasjoner, spesielt hos eldre eller ved forsinket behandling. Oppfølging og kontroll etter gjennomgått endokarditt er viktig for å forebygge tilbakefall eller oppdage senskader tidlig⁵.

Fysioterapi

Fysioterapi spiller en viktig rolle i rehabiliteringen etter gjennomgått endokarditt, særlig for pasienter som har hatt komplikasjoner som hjertesvikt, redusert fysisk kapasitet eller funksjonstap etter langvarig sykehusopphold. Fysioterapeutens hovedoppgaver er å vurdere pasientens fysiske funksjon, tilrettelegge for trygg mobilisering, og bidra til gradvis gjenoppbygging av styrke, kondisjon og aktivitetsnivå¹.

Kartlegging og vurdering:

Ved oppstart av rehabilitering gjennomføres en grundig funksjonskartlegging. Dette inkluderer vurdering av utholdenhet, muskelstyrke, balanse, bevegelighet og eventuelle symptomer på hjertesvikt, slik som tungpust, ødem eller tretthet ved aktivitet. Observasjon av respirasjon, puls og blodtrykk under aktivitet er viktig for å sikre trygg progresjon.

Tiltak og oppfølging:

Treningsopplegget tilpasses individuelt, basert på pasientens helsetilstand, komorbiditet og komplikasjoner. Det anbefales gradvis økning i aktivitetsnivå, med vekt på:

• Tidlig mobilisering for å forebygge muskelsvekkelse og komplikasjoner etter sengeleie

• Lett til moderat utholdenhetstrening, med overvåkning av symptomer

• Styrketrening med forsiktig progresjon, spesielt hos pasienter med hjertesvikt eller lavt energinivå

• Funksjonelle øvelser rettet mot daglige aktiviteter

Pasientopplæring:

Opplæring og motivasjon til en aktiv livsstil er sentralt. Fysioterapeuten gir råd om gradvis økning av fysisk aktivitet, viktigheten av å unngå inaktivitet og hvordan man kan tilpasse aktivitet til egne symptomer og begrensninger. Mange trenger støtte til å håndtere angst for aktivitet etter alvorlig sykdom.

Tverrfaglig samarbeid:

Fysioterapeuten samarbeider tett med lege og annet helsepersonell for å tilpasse treningen etter medisinsk status. Ved tegn på tilbakefall, hjertesvikt eller ny infeksjon skal treningsopplegget justeres, og videre medisinsk vurdering vurderes.

Langsiktig mål:

Målet er å hjelpe pasienten tilbake til sitt tidligere funksjonsnivå, eller til best mulig selvstendighet og livskvalitet. For mange vil deltagelse i hjerterehabiliteringsprogram være aktuelt, både individuelt og i gruppe.

Kilder:

1. Baddour LM, Wilson WR, Bayer AS, Fowler VG, Tleyjeh IM, Rybak MJ, mfl. Infective Endocarditis in Adults: Diagnosis, Antimicrobial Therapy, and Management of Complications: A Scientific Statement for Healthcare Professionals From the American Heart Association. Circulation. 2015;132(15):1435–86.

2. Murdoch DR. Clinical Presentation, Etiology, and Outcome of Infective Endocarditis in the 21st Century. Arch Intern Med. 2009;169(5):463.

3. Rajani R, Klein JL. Infective endocarditis: A contemporary update. Clin Med. 2020;20(1):31–5.

4. NHS. Endocarditis. Tilgjengelig fra: https://www.nhs.uk/conditions/endocarditis/ [sist brukt: 05.07.2025]

5. MedlinePlus. Endocarditis. Tilgjengelig fra: https://medlineplus.gov/ency/article/001098.htm [sist brukt: 05.07.2025]