Hofte-Rygg-Syndrom

Hip-spine-syndrom ble først beskrevet av Offierski og MacNab i 1983 som en tilstand der hofteartrose og degenerative forandringer i lumbalcolumna forekommer samtidig hos eldre pasienter¹. Det ble observert at pasienter med både lav ryggsmerte (LBP) og lyskesmerte kunne ha overlappende symptomer fra både hofte og rygg. I dag er definisjonen utvidet og inkluderer flere hoftepatologier som femuroacetabulær impingement (FAI), labrumskade og hoftedysplasi, samt ulike ryggpatologier som fasettleddsartropati, lumbal spinal stenose og sakroiliakal leddrelatert smerte².

Samtidige degenerative forandringer i hofte og rygg er hyppig forekommende hos eldre, og flere studier har vist en høy samsykelighet mellom hofteabduktor-tendinopatier og degenerative lumbosakrale tilstander².

Klinisk presentasjon

Pasienter med hip-spine-syndrom presenterer ofte med et komplekst smertemønster, hvor flere strukturer er involvert. De vanligste symptomene er:

• Lumbal ryggsmerte (LBP)

• Lyskesmerte

• Setesmerter

• Utstrålende smerte til underekstremitetene, spesielt ved samtidig nerverotaffeksjon⁴

Smerten kan være belastningsrelatert, kombinert med nedsatt bevegelighet, svakhet i omkringliggende muskulatur og gangvansker. Hos noen pasienter er symptomene flytende og vanskelig å lokalisere nøyaktig, noe som gjør diagnostikken utfordrende.

Klassifisering

Offierski og MacNab foreslo en klinisk klassifikasjon som fortsatt benyttes i dag³:

• Enkel: Smertene skyldes primært enten hofte eller rygg. For eksempel kan hoftepatologi referere smerte til korsryggen uten at det foreligger spinal patologi, eller motsatt.

• Sekundær: En patologi i ett område forårsaker eller forverrer symptomer i det andre. For eksempel kan hofteartrose føre til endret bevegelsesmønster og resultere i lumbal dysfunksjon.

• Kompleks: Både hofte og rygg har patologiske funn, og det er vanskelig å identifisere primærkilden til smerten.

• Feildiagnostisert: Symptomene kan ligne på hofte- og ryggsmerte, men skyldes egentlig andre tilstander, som for eksempel viscerale smerter eller referred pain fra bekkenorganer.

Diagnostiske prosedyrer

Diagnostisk vurdering av hip-spine-syndrom krever en helhetlig tilnærming. En strukturert klinisk undersøkelse bør inkludere:

• Undersøkelse av hofteleddet, med fokus på bevegelighet, smerteprovoserende tester som FABER, FADIR og innskrenket fleksjon/abduksjon/rotasjon.

• Undersøkelse av columna lumbalis, inkludert:

  • Straight leg raise test

  • Femoral nerve stretch test

  • Reflekstesting og sensibilitetsundersøkelse i underekstremitetene

  • Ganganalyse og observasjon av bekkenkontroll

Dersom den kliniske undersøkelsen ikke gir et entydig bilde, kan følgende benyttes:

• Ultralyd- eller røntgenguidet intraartikulær hofteinjeksjon, der symptomlindring etter injeksjon kan indikere at hoften er hovedårsaken.

• Hofteartroskopi kan være aktuelt ved mistanke om intraartikulære hofteforandringer som ikke avdekkes i annen bildediagnostikk.

Behandling og tiltak

Behandlingen bør ta utgangspunkt i å identifisere om pasienten primært er en "hoftebruker" eller "ryggbruker" – altså hvilket område som gir mest symptomer og funksjonsnedsettelse⁴. Dette danner grunnlaget for behandlingsstrategien.

Konservative tiltak inkluderer:

• Fysioterapi med følgende fokusområder:

  • Smertereduksjon og vevstilheling

  • Optimalisering av bevegelighet i hofte og rygg

  • Spesifikk styrketrening av kjernemuskulatur, hofteabduktorer, ryggstrekkere og setemuskulatur

  • Mobilisering av nervestrukturer, inkludert sliding/gliding-teknikker for n. ischiadicus eller n. femoralis

  • Tøyning av stramme strukturer (f.eks. m. iliopsoas, m. quadratus lumborum, m. tensor fascia latae)

• Ergonomisk rådgivning for å avlaste belastede ledd

• Aktivitetsmodifisering og tilrettelegging i dagliglivet

Invasive behandlinger vurderes dersom konservativ behandling ikke gir tilstrekkelig effekt:

• Hofteprotese ved uttalt artrose i hofteleddet

• Dekompresjonskirurgi ved alvorlig spinal stenose eller nerverotsaffeksjon som ikke responderer på konservativ behandling

Valget av tiltak skal alltid være basert på en helhetlig klinisk vurdering og pasientens funksjon, livssituasjon og preferanser. Samarbeid mellom ortoped, fysioterapeut og fastlege er avgjørende for god oppfølging.

Kilder:

1. Offierski CM, MacNab I. Hip-spine syndrome. Spine. 1983 Apr 1;8(3):316-21

2. Maldonado DR, Youssefzadeh KA, Wydra F, Sherman B, Gerhardt MB. High prevalence of lumbosacral pathology in patients with greater trochanteric pain syndrome. Arthroscopy: The Journal of Arthroscopic & Related Surgery. 2022 Apr 1;38(4):1189-92.

3. Dutton R. A Review of Hip-Spine Syndrome. Current Physical Medicine and Rehabilitation Reports. 2019 Sep 15;7:264-74.

4. Vaswani R, White AE, Feingold J, Ranawat AS. Hip–Spine Syndrome in the Nonarthritic Patient. Arthroscopy: The Journal of Arthroscopic & Related Surgery. 2022 Oct 1;38(10):2930-8.