Kartlegging av sår

Sammendrag

Sårvurdering er avgjørende for å forstå sårtypen, påvirkningsfaktorer og optimal behandling. Teksten forklarer hvordan en helhetlig vurdering av pasientens generelle helse og sårforhold kan bidra til bedre heling. Dette inkluderer en detaljert analyse av sårtyper, vurdering av faktorer som påvirker heling, samt nødvendigheten av tverrfaglig samarbeid for å oppnå best mulig resultat.

Et sår oppstår som følge av skade eller forstyrrelse av hudens integritet. Før behandling er det avgjørende å vurdere den eksakte årsaken, plasseringen og typen av såret for å kunne gi en tilpasset og effektiv behandling[1].

Sårheling er en kompleks fysiologisk prosess som skjer etter en skade og involverer reparasjon av celler og vev i kroppen for å gjenopprette funksjonen i det berørte området. Denne prosessen påvirkes av flere faktorer, inkludert:

• Alvorlighetsgrad av såret – dypere og mer omfattende sår krever mer tid og ressurser for å leges.

• Plassering av såret – områder med dårlig blodtilførsel, som ankler eller føtter, har ofte lengre helingstid.

• Omfanget av skaden – jo større skade, desto mer krevende blir reparasjonsprosessen.

• Eksterne og interne faktorer – disse kan enten hemme eller fremme helingsprosessen.

Hvorfor er sårvurdering viktig?

En helsearbeider må ha en helhetlig forståelse av hvordan man vurderer et sår og faktorene som påvirker helingsprosessen. Dette innebærer å:

1. Vurdere selve såret – Identifisere størrelse, dybde, type (for eksempel kirurgisk, brannskade, eller trykksår) og tegn på infeksjon eller nekrose.

2. Vurdere eksterne faktorer – For eksempel hygiene, bandasjemetoder og eksponering for forurensning.

3. Vurdere interne faktorer – For eksempel pasientens ernæringsstatus, blodsirkulasjon, og underliggende sykdommer som diabetes eller nedsatt immunforsvar.

Hva påvirker sårheling?

Helingsprosessen kan påvirkes positivt eller negativt av ulike faktorer:

• Positive faktorer: God ernæring, tilstrekkelig hvile, optimal sirkulasjon og korrekt sårpleie.

• Negative faktorer: Røyking, dårlig blodsukkerkontroll, infeksjoner og dårlig etterlevelse av behandlingsanbefalinger.

Ved å forstå disse faktorene kan helsepersonell tilpasse behandlingen for å optimalisere helingsprosessen og redusere risikoen for komplikasjoner[2].

Denne teksten legger grunnlaget for videre diskusjon om hvordan man vurderer og behandler ulike typer sår på en helhetlig og effektiv måte.

Hvorfor vurdere?

Sårvurdering utføres for å fastslå riktig behandling for et bredt spekter av tilstander som resulterer i sår. Hver underliggende årsak til det aktuelle såret må identifiseres og behandles som en selvstendig sykdom, snarere enn å bli plassert under en generell kategori som "sår". Dette sikrer en målrettet og effektiv behandling.

Viktigheten av sårvurdering

For helsepersonell er sårvurdering en nøkkel til å gi bedre omsorg til pasienten. Ved å standardisere vurderingsprosessen kan man forbedre kvaliteten på pleien som tilbys, men det kan også være nyttig å delta i spesifikke opplæringskurs for å sikre samme standard på tvers av ulike helsepersonell og institusjoner[3].

Risikoen ved manglende forståelse

Selv om det finnes mange utmerkede biologiske behandlinger, hudtransplantasjoner og andre avanserte alternativer, reduseres sjansen for heling betraktelig hvis man ikke har en grunnleggende forståelse av sårets natur. En feilaktig vurdering kan føre til:

• Feil valg av behandling.

• Forlenget helingsprosess.

• Økt risiko for infeksjoner og komplikasjoner.

Fordeler med en grundig sårvurdering

Ved å utføre en systematisk vurdering kan helsepersonell:

• Identifisere underliggende årsaker, som for eksempel dårlig sirkulasjon, infeksjon eller diabetes.

• Velge riktig behandling basert på sårets etiologi og pasientens generelle helse.

• Forebygge ytterligere komplikasjoner og redusere behandlingskostnader på lang sikt.

Sårvurdering er derfor en kritisk del av behandlingsplanen, og uten denne prosessen vil selv avanserte behandlingsalternativer kunne gi suboptimale resultater[1].

Områder av bekymring

Selv om noen sår kan være enkle, er de fleste sår ofte forårsaket av eller komplisert av underliggende problemer som:

1. Kronisitet: Kroniske sår har en annen sammensetning enn akutte sår, og krever ofte en overgang til en helende tilstand gjennom spesifikke behandlinger.

2. Infeksjon: Underliggende infeksjoner, selv subakutte, kan hindre sårheling og må behandles for å fremme helingsprosessen.

3. Blodtilførsel: Skadet eller begrenset arteriell blodtilførsel vil hindre tilstrekkelig blodgjennomstrømning til såret. Likeledes kan skadet venøs blodtilførsel føre til venøs stase, som forsinker heling.

4. Kompresjon: Fysisk trykk på kroniske sår eller ulcerasjoner kan forårsake gjentatte skader og forhindre heling[1].

Typer av sår

Sår klassifiseres i utgangspunktet som enten:

1. Akutte sår:

   • Heling skjer innen en kort tidsramme uten komplikasjoner.

   • Eksempler: Kirurgiske snitt eller traumatiske sår som knivstikk eller skuddskader.

2. Kroniske sår:

   • Heling tar uker til år, og behandlingen er vanligvis mer kompleks.

   • Eksempler: Venøse og arterielle sår, diabetiske sår og trykksår.

Videre kategorisering av sår

I tillegg til akutte og kroniske klassifikasjoner, kan sår deles inn etter type eller årsak. Eksempler inkluderer:

• Traumatiske sår: Forårsaket av ytre mekanisk skade som skader huden og underliggende vev.

• Kirurgiske sår: Resultat av medisinske inngrep, ofte med en planlagt helingsprosess.

• Infiserte sår: Sår som kompliseres av tilstedeværelsen av patogene mikroorganismer.

• Trykksår: Forårsaket av vedvarende trykk på huden og underliggende vev, ofte hos immobile pasienter.

• Diabetiske fotsår: Resultat av dårlig blodsirkulasjon og nevropati hos pasienter med diabetes.

• Arterielle og venøse sår: Forårsaket av utilstrekkelig blodtilførsel eller venøs stase.

Hver av disse sårene krever spesifikke tilnærminger og behandlinger, avhengig av deres underliggende årsak og pasientens generelle helse. En nøyaktig klassifisering er avgjørende for å oppnå optimal behandling og helingsresultater.

Seks hovedtyper av sår

Nedenfor presenteres en tabell over de seks viktigste typene sår, inkludert deres karakteristikker og behandlingsprinsipper:

Sårtype	Beskrivelse
Kirurgiske sår	Formålstjenlige snitt utført under sterile forhold. Heling skjer ved primær, sekundær eller tertiær intensjon.
Traumatiske sår	Utilsiktede snitt som ikke utføres under sterile forhold, f.eks. skuddskader, knivstikk, eller tilfeldige kutt. Disse sårene kan starte som akutte, men kan bli kroniske hvis de ikke behandles korrekt.
Diabetiske/neuropatiske sår	Forårsaket av skade på autonome, sensoriske eller motoriske nerver, ofte med arterielle perfusjonsunderskudd. Lokalisert til underekstremitet, spesielt på foten. Smertenivået varierer avhengig av neuropatiens grad.
Arterielle sår	Oppstår på grunn av iskemi i vevet som følge av arterieinsuffisiens fra en obstruksjon (f.eks. aterosklerose). Vanlig på distale områder som føtter eller tær. Margene er veldefinerte, og det er ofte lite eksudat eller granulasjon.
Venøse sår	Oppstår på grunn av svikt i venøse ventiler som hindrer blodets tilbakeføring til hjertet. Vanlig i ankler og midt på leggen, ofte med moderat til høy drenering og generalisert ødem. Utgjør 70–90 % av alle bensår.
Trykksår	Lokalisert skade på vevet som oppstår ved kompresjon mellom en hard overflate og en benete prominens (f.eks. haleben, ankel eller hofte). Klassifiseres etter skadegrad (stadium 1 til 4).

Viktige behandlingshensyn

1. Kirurgiske sår: Forutsetter sterile forhold og oppfølging av helingsprosess med intensjonsmetode.

2. Traumatiske sår: Krever grundig rengjøring og vurdering for å hindre infeksjon og kronifisering.

3. Diabetiske/neuropatiske sår: Krever nøye kontroll av blodglukose og overvåking av blodtilførsel.

4. Arterielle sår: Perfusjon må vurderes nøye før behandlingsstart. Ofte kreves spesialiserte intervensjoner for å bedre blodtilførselen.

5. Venøse sår: Kompresjonsterapi er vanligvis nødvendig for å forbedre venøs tilbakeføring.

6. Trykksår: Forebygging gjennom hyppig stillingsendring, trykkavlastning og riktig valg av bandasje basert på skadegrad.

Sårvurdering: En helhetlig tilnærming

En helhetlig vurdering av pasienten er avgjørende for å identifisere årsakene til eller bidragende faktorer bak såret og for å belyse forhold som kan forsinke sårtilhelingen. Følgende faktorer må vurderes når en behandlingsplan utformes:

Generell informasjon	Subjektiv historie	Tidligere medisinsk historie	Objektiv vurdering
Alder	Pasientens sårhistorikk	Historikk om tidligere sår	Lokalisering av såret
Medikamenter og allergier	Årsak til såret	Andre sykdommer som kan påvirke heling, inkludert: <ul><li>Diabetes</li><li>Vaskulære sykdommer</li><li>Kompromitterte immunsystemer</li></ul>	Tilstand til sårets bunn og område rundt såret
Smerte	Vurdering av sårets utvikling	Fedme	Mengde, farge og konsistens av eksudat samt tegn på infeksjon
Ernæringsstatus og væskeinntak	Identifiser sårets stadium: <ul><li>Stadium I: Overfladisk, påvirker kun epidermis</li><li>Stadium II: Delvis tykkelse, kan strekke seg inn i dermis</li><li>Stadium III: Full tykkelse, gjennom dermis til fettvev</li><li>Stadium IV: Full tykkelse, gjennom dermis og fettvev, eksponerer muskel eller bein</li></ul>		Mål dybde, lengde og bredde på såret
Røyking/alkoholbruk			Undersøk for undergraving og tunneldannelse
Mobilitetsnivå			Evaluer sårbunnen
Trykksår-risiko			Vurder eksudat (type og mengde): <ul><li>Serøs, serosangvinøs, sangvinøs, purulent</li><li>Minimal, lett, moderat, tung</li></ul>
Hudens sensitivitet og integritet			Vurder tegn og symptomer på infeksjon: <ul><li>Varme</li><li>Smerte</li><li>Lukt</li><li>Forsinket heling</li></ul>
Inkontinens
Oksygenmangel/anemi

Viktigheten av helhetlig vurdering

Disse faktorene kan enten forsinke eller fremme sårheling. En vellykket sårhelingsprosess avhenger i stor grad av pasientens evne til å hele, snarere enn hvilket type bandasje som brukes. Dette understreker nødvendigheten av en grundig og systematisk vurdering for å sikre optimal pleie og behandlingsresultater.

Kroniske sår og tverrfaglig behandling

De fleste kroniske sår er komplekse og krever en tverrfaglig tilnærming for optimal håndtering. Et team bestående av sårsykepleiere, generell- og karkirurger, spesialister på hyperbar oksygenbehandling, infeksjonsmedisinere, ernæringsfysiologer og fysioterapeuter er ofte nødvendig for å sikre best mulig resultat. Hovedfokuset bør alltid være å identifisere og behandle årsaken til sårnedbrytningen, da såret ikke kan gro uten at den primære årsaken håndteres[1].

Fysioterapeutiske hensyn

Når fysioterapeuter vurderer pasienter med sår, enten akutte eller kroniske, er det viktig å ta hensyn til hvordan såret påvirker pasientens mobilitet, smerte og bevegelsesområde i det berørte området.

Akutte sår

Akutte sår, som de etter elektive inngrep som total kneproteser (TKR) eller total hofteproteser (THR), har vanligvis en raskere tilhelingsprosess. Det er imidlertid noen aspekter som må vurderes:

1. Smerte:

   • Smerte er vanlig de første dagene etter operasjonen og kan påvirke pasientens evne til å mobilisere seg selv.

   • Smertereduksjon kan bidra til bedre bevegelighet og raskere rehabilitering.

2. Infeksjonsrisiko:

   • Selv om sjeldent, kan noen pasienter utvikle infeksjon i operasjonssåret. Dette kan føre til:

     • Lengre rekonvalesensperiode.

     • Økt risiko for immobilitet og komplikasjoner som følge av sengeleie.

   • Tiltak som kan redusere infeksjonsrisiko inkluderer bruk av kompresjonsbandasjer og tidlig mobilisering[6].

3. Funksjonelle tiltak:

   • Tidlig mobilisering kan redusere risikoen for postoperative komplikasjoner som dyp venetrombose eller muskelatrofi.

Kroniske sår

Kroniske sår, som venøse leggsår, stiller ofte større krav til tverrfaglig behandling og individuell tilpasning av fysioterapi:

1. Redusert mobilitet:

   • Kroniske sår er ofte assosiert med redusert mobilitet, og fysioterapeuten må vurdere behovet for:

     • Ganghjelpemidler.

     • Mer intensiv fysioterapi for å forbedre mobiliteten.

     • Tilpassede øvelser som støtter sirkulasjonen i det berørte området.

2. Komorbiditeter:

   • Mange pasienter med kroniske sår har underliggende medisinske tilstander, som diabetes eller perifer karsykdom, som må tas i betraktning under vurdering og behandling[7].

3. Sårbehandling og fysioterapi:

   • Kompresjonsbehandling og riktig bandasjering kan forbedre sårtilhelingen.

   • Regelmessig bevegelse kan bidra til å forbedre blodsirkulasjonen og redusere risikoen for ytterligere komplikasjoner.

Tverrfaglig samarbeid

For både akutte og kroniske sår er tett samarbeid mellom fysioterapeuter og det øvrige behandlingsteamet avgjørende for å sikre at pasienten får best mulig behandling og oppfølging. Dette inkluderer koordinering av sårstell, tilrettelegging for mobilitet og vurdering av pasientens helhetlige behov for å optimalisere både tilheling og funksjonelle resultater.

Konklusjon

Nøyaktig vurdering av sår er avgjørende for å oppnå vellykket sårtilheling uten komplikasjoner. En grundig sårvurdering gir verdifull informasjon som legger grunnlaget for informerte beslutninger om behandling av pasienten og deres sår[4].

I en fysioterapeutisk kontekst er det nødvendig å forstå hvordan sår kan påvirke pasienten, både fysisk og psykisk. Dette inkluderer:

• Smerte: Sår kan begrense pasientens evne til å bevege seg og delta i rehabilitering, noe som krever målrettede strategier for smertelindring.

• Mobilitet og bevegelse: Redusert bevegelighet i ledd nær det berørte området kan hindre funksjonell fremgang og øke risikoen for ytterligere komplikasjoner.

• Psykologisk påvirkning: Sår kan påvirke pasientens motivasjon, selvbilde og generelle velvære, noe som gjør det viktig å adressere både de fysiske og emosjonelle behovene under behandlingen.

Gjennom en helhetlig tilnærming og tverrfaglig samarbeid kan helsepersonell bidra til å forbedre sårtilheling, gjenopprette funksjon og støtte pasienten på veien mot bedring.

Kilder:

1.        Nagle SM, Waheed A, Wilbraham SC. Wound Assessment InStatPearls [Internet] 2020 Apr 28. StatPearls Publishing. Available from: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK482198/ (last accessed 9.10.2020)

2.        BC campus CLINICAL PROCEDURES FOR SAFER PATIENT CARE. Available from: https://opentextbc.ca/clinicalskills/chapter/introduction-3/ (last accessed 9.10.2020)

3.        Iyun AO, Ademola SA, Michael A, Olawoye O, Oluwatosin O. Perception of healthcare professionals in University College Hospital, Ibadan toward wound care. Nigerian Journal of Plastic Surgery. 2016 Jul 1;12(2):47.

4.        Activheal academy Wound Assessment. Available from: http://academy.activheal.com/lessons/sf-wound-assessment-simplified/ (last accessed 9.10.2020)

5.        Khan J. Risk Factors of Infection in Total Knee Arthroplasty. Journal of Rawalpindi Medical College. 2017 Sep 30;21(3):253-6.

6.        Cheung A, Lykostratis H, Holloway I. Compression bandaging improves mobility following total knee replacement in an enhanced recovery setting. Journal of perioperative practice. 2014 Apr;24(4):84-6.

7.        Roaldsen KS, Rollman O, Torebjörk E, Olsson E, Stanghelle JK. Functional ability in female leg ulcer patients—a challenge for physiotherapy. Physiotherapy Research International. 2006 Dec;11(4):191-203.