Kondrosarkom
- Fysiobasen
- 12. mars
- 4 min lesing
Kondrosarkom er en ondartet bentumor som utgår fra bruskproduserende celler og utgjør omtrent 25 % av alle primære maligne skjelettsvulster. Den oppstår enten som en primær svulst, eller sekundært ved malign transformasjon av tidligere benigne brusklesjoner, som osteokondrom eller enchondrom¹,². Svulsten utvikler seg vanligvis i eller rundt leddnære områder, der det forekommer hyalinbrusk, og kan være både lavgradig og langsomt voksende eller høygradig med aggressiv vekst og metastasepotensial.
Typiske lokalisasjoner inkluderer bekkenet, scapula, sternum og lange rørknokler – særlig rundt epifyse eller metafyse. Kondrosarkom regnes som en sjelden svulst, men er blant de vanligste ondartede bendannelsene hos voksne.
Epidemiologi
Tilstanden forekommer oftest i 40–50-årsalderen og har en lett overhyppighet hos menn, med et estimert kjønnsforhold på 1,5–2:1¹,²,³. Selv om tilstanden primært rammer voksne, kan den også oppstå hos yngre individer. Tidlig debut er ofte forbundet med høyere malignitetsgrad og økt risiko for metastaser. De vanligst affiserte anatomiske regionene inkluderer aksiale deler av skjelettet som bekken og thoraks, men kondrosarkom kan også oppstå i rørknoklene i over- og underekstremiteter.
Klinisk presentasjon
Kondrosarkom har ofte et snikende forløp med gradvis utvikling av smerter som ikke nødvendigvis er belastningsrelatert. Andre symptomer inkluderer:
Patologiske frakturer
Palpabel kul eller synlig hevelse
Lokal masseffekt med påvirkning på omkringliggende vev
I enkelte tilfeller kan svulsten gi opphav til paraneoplastiske fenomener som hyperglykemi². Fordi symptomene kan være diffuse og utvikle seg over tid, blir tilstanden ofte diagnostisert i et avansert stadium.
Diagnostisk utredning
En kombinasjon av bildediagnostikk og biopsi er nødvendig for å stille diagnosen.
Bildediagnostikk inkluderer:
Røntgen: Viser typisk en blanding av forkalket og osteolytisk vev, ofte med karakteristisk "popcorn"-mønster på grunn av forkalket brusk.
CT: Gir god oversikt over benkomponentene og kortikal destruksjon.
MR: Nyttig for å vurdere tumorens utbredelse i bløtvev og intraossøst. Brukes også i kirurgisk planlegging.
PET: Vurderer metabolsk aktivitet og eventuell spredning. Kan bidra til å differensiere mellom benign og malign brusklesjon.
Skjelettscintigrafi: Viser områder med økt metabolsk aktivitet.
Biopsi: Bekrefter diagnosen og angir histologisk grad⁴. Dette er avgjørende for valg av behandling og prognose.
Medisinsk behandling
Kondrosarkom behandles primært kirurgisk. Fullstendig reseksjon med tilstrekkelige marginer er det viktigste for å forhindre residiv. Limb-sparing kirurgi er førstevalg når det er teknisk og onkologisk mulig. I noen tilfeller benyttes kryoterapi som supplement ved intralesjonell curettage.
Amputasjon er i dag sjelden, men kan bli aktuelt ved svært aggressive eller omfattende svulster.
Behandling med cellegift eller stråling har begrenset effekt ved konvensjonell kondrosarkom. Svulsten anses som relativt resistent mot disse modalitetene. Unntaket er visse undertyper:
Dedifferensiert kondrosarkom, som har svært høy malignitet, kan forsøkes behandlet med cellegift tilsvarende protokoller for osteosarkom.
Mesenkymalt kondrosarkom kan behandles som Ewing-sarkom, inkludert neoadjuvant kjemoterapi⁵.
Protonbestråling har vist noe effekt i selekterte tilfeller, men krever høye doser og anvendes derfor mer sjeldent⁶. Standardbehandlingen er derfor kirurgisk reseksjon i kombinasjon med tett oppfølging.
Fysioterapeutisk oppfølging ved kondrosarkom
Fysioterapi ved kondrosarkom er som regel aktuelt i postoperativ fase etter kirurgisk fjerning av tumor. Oppfølgingen tilpasses individuelt ut fra tumorens lokalisasjon, kirurgiske inngrep og eventuelle restriksjoner definert av kirurg. Det finnes ingen standardisert fysioterapiprotokoll for kondrosarkom, men tiltakene bør ha som hovedmål å redusere smerte og hevelse, fremme funksjonell mobilitet og bidra til bedre livskvalitet⁷.
I akutt postoperativ fase vil fysioterapeuten veilede pasienten i grunnleggende ferdigheter som sengeleie, forflytning og mobilisering med nødvendige vektbæringsrestriksjoner. Dette inkluderer opplæring i trygg bruk av ganghjelpemidler, samt trening på trappegang og andre funksjonelle overganger i hjemmet.
Etter utskrivelse fra sykehus overføres pasienten ofte til poliklinisk oppfølging. Her ligger fokuset på vevsbehandling, mobilitet og gjenopptrening. Det benyttes manuelle teknikker og bløtvevsmobilisering for å forbedre vevselastisitet, redusere postoperativt ødem og normalisere leddbevegelighet. Pasienten veiledes også i terapeutiske øvelser som er rettet mot å øke bevegelighet, muskelstyrke og utholdenhet i omkringliggende muskulatur.
Gange trenes fortløpende og tilpasses gjeldende belastningsrestriksjoner. Etter hvert som pasienten tåler mer belastning, tilpasses treningen for å inkludere funksjonelle bevegelser og oppgaver som speiler hverdagsaktiviteter. Rehabiliteringen bør være pasientsentrert og tilpasses individuelle mål og deltakelsesnivå.
Fysioterapeuten har også en viktig rolle i å overvåke eventuelle komplikasjoner, som redusert leddmobilitet, muskulær ubalanse eller endret gangmønster, og korrigere disse gjennom målrettede tiltak. I tilfeller der kirurgi medfører betydelig anatomisk endring eller protesebruk, legges det vekt på å lære inn kompensatoriske strategier og trygge bevegelsesmønstre.
Alternativ eller helhetlig behandling
Det finnes per i dag ingen evidensbasert dokumentasjon som støtter bruk av alternativ eller holistisk behandling for kondrosarkom. På grunn av sykdommens alvorlige natur og kirurgisk behandlingsbehov, skal slike tilnærminger ikke erstatte medisinsk behandling. De kan eventuelt benyttes som støtte for psykososialt velvære i samarbeid med godkjente helsepersonell, men ikke som primær intervensjon.
Differensialdiagnoser
Kondrosarkom kan i tidlig fase ha et uspesifikt symptomatisk bilde og dermed forveksles med andre muskel- og skjelettplager i det aktuelle området. For eksempel vil en pasient med kondrosarkom i hofteområdet ofte beskrive intermitterende smerte lokalisert til fremre lår eller hofte. Dette kan tolkes som både intraartikulær og ekstraartikulær smerteopprinnelse.
Differensialdiagnoser ved intraartikulær hoftesmerte inkluderer:
Aseptisk nekrose
Stressfraktur i collum femoris
Hoftedysplasi
Labrumruptur
Skade på ligamentum teres
Løse legemer i leddet
Ekstraartikulære årsaker til hoftesmerte kan være:
Trokanterbursitt
Tendinopati i glutealmuskulatur eller iliopsoas
Muskelstrekk i adduktorgruppen
Urogenitale tilstander (f.eks. nyrestein, infeksjoner)
Metabolske sykdommer (som Pagets sykdom)
Vaskulære tilstander (som arterieinsuffisiens)
Infeksjoner i ben eller bløtvev³
Nøyaktig differensialdiagnostikk er derfor viktig for å unngå forsinket diagnostisering av kondrosarkom. Ved persisterende smerte uten tilstrekkelig respons på konservativ behandling bør alltid bildediagnostikk vurderes tidlig i forløpet.
Kilder:
Goodman C, Snyder T. Differential Diagnosis for Physical Therapists: Screening for Referral. 5th ed. St. Louis, Mo.: Saunders/Elsevier; 2013. Pg. 521.
Radiopedia Chondrosarcoma :https://radiopaedia.org/articles/chondrosarcoma
Ferrer-Santacreu E, Ortiz-Cruz E, Díaz-Almirón M, Pozo Kreilinger J. Enchondroma versus Chondrosarcoma in Long Bones of Appendicular Skeleton: Clinical and Radiological Criteria—A Follow-Up. Journal Of Oncology [serial on the Internet]. (2016, Feb 23), 1-10. Academic Search Complete
WebMD What Is Chondrosarcoma? :https://www.webmd.com/cancer/what-is-chondrosarcoma
Treating specific bone cancers [Internet]. Cancer.org. 2016 http://www.cancer.org/cancer/bonecancer/detailedguide/bone-cancer-treating-treating-specific-bone-cancers
What is bone cancer? [Internet]. Cancer.org. 2016 : http://www.cancer.org/cancer/bonecancer/detailedguide/bone-cancer-what-is-bone-cancer
Heick J, Bustillo K, Farris J. Recognition of signs and symptoms of a Type 1 chondrosarcoma: a case report. Physiotherapy Theory & Practice [serial on the Internet]. (2014, Jan), 30(1): 49-55. Available from: Academic Search Complete
