Menisk skader

Meniskenes funksjon i kneet er avgjørende for normal biomekanikk og leddhelse. Den mediale og laterale menisken fungerer som støtdempere, trykkfordelere og bidrar til ernæring av leddbrusken. Når menisken blir skadet – enten i form av en rift eller en fullstendig ruptur – kan dette føre til endret leddfunksjon, redusert stabilitet og smerter i kneet. Meniskskader kan være akutte, degenerative eller følge av medfødte anatomiske variasjoner, som for eksempel en diskoid menisk – en sjelden variant der den laterale menisken har en rundere form enn normalt. En slik tilstand er ofte asymptomatisk, men kan gi symptomer ved samtidig meniskrift.

Meniskrifter er blant de vanligste intraartikulære kneskadene og forekommer hyppigst som følge av idrettsskader. I tillegg til rifter kan det også utvikles meniskcyster, som ofte gir symptomer som minner om klassiske meniskskader. Skader kan oppstå ved traume mot en frisk menisk eller ved gradvis degenerasjon av svekket meniskvev, typisk hos eldre eller pasienter med artrose¹.

Epidemiologi og årsaker

Meniskskader utgjør omtrent 15 % av alle idrettsrelaterte kneskader og sees særlig hyppig hos mannlige idrettsutøvere². Mediale meniskrifter rapporteres oftere enn laterale, og den vanligste rifttypen er den såkalte «bøttehank-riften», som er assosiert med traume og er mest vanlig hos menn. Kvinner får oftere perifere løsninger. I den eldre befolkningen, spesielt over 55 år, er degenerative rifter vanlige, og kan utløses av minimale belastninger. Studier viser også at skader på menisken opptrer i senere alder enn tidligere, og gjennomsnittsalderen for slike skader har økt fra 28 til 40 år².

Hos barn under 10 år er meniskskader sjeldne, mens ungdommer har høyere risiko for kombinerte skader – særlig i kombinasjon med korsbåndskader – på grunn av økt deltagelse i konkurranseidrett. Komplekse rifter forekommer oftere hos gutter og hos barn med høy BMI. Den laterale menisken rammes hyppigst, og særlig bakre horn er utsatt³.

Skader klassifiseres gjerne som traumatiske eller degenerative. En traumatisk rift forutsetter både et normalt meniskvev og en akutt skade – oftest et rotasjonsmoment gjennom et vektbærende og lett flektert kne. Slike skader kan være vertikale eller langsgående og opptrer ofte sammen med skader på fremre korsbånd (ACL) eller mediale kollateralligament (MCL)⁴.

En degenerativ meniskrift utvikles vanligvis uten traume og skyldes aldersrelatert svekkelse av meniskvevet. Disse ses typisk hos personer i 40–50-årsalderen, og menn er mer utsatt enn kvinner⁴,⁷.

Ved meniskruptur, som ofte skyldes plutselige belastninger som dype knebøy eller vridninger, oppstår riften når femur og tibia beveger seg unormalt i forhold til hverandre. Slike krefter overføres til menisken og kan føre til ruptur.

Anatomi og biomekanikk

Meniskene er halvmåneformede bruskstrukturer som ligger mellom femurkondylene og tibiaplatået. De fungerer som stabilisatorer, støtdempere og trykkfordelere i kneleddet. Forankring til tibia skjer gjennom de fremre og bakre hornene, og stabilitet opprettholdes via ligamentære forbindelser. Den mediale menisken er tett bundet til det mediale kollateralligamentet og har derfor begrenset mobilitet, noe som øker skaderisikoen. Den laterale menisken er mer bevegelig og har ligamentforbindelser til både tibia og femur, inkludert ligamentene til Humphrey og Wrisberg⁸,⁹.

Blodforsyningen til menisken er begrenset til de ytre 10–25 %, som mottar blod fra de genikulære arteriene. Dette gjør at sentrale skader – som ofte skjer ved degenerative tilstander – har begrenset evne til å hele spontant. Perifere rifter i det vaskulariserte området har derimot bedre prognose for heling.

Klinisk presentasjon og differensialdiagnostikk ved meniskskader

Meniskskader gir et bredt spekter av kliniske symptomer, og det er avgjørende å skille mellom traumatiske og degenerative meniskskader. Ved traumatiske rifter skyldes symptomene ofte instabiliteten som oppstår når det løse fragmentet beveger seg inne i kneleddet¹⁰. Dette kan gi mekaniske symptomer som låsning, spesielt ved bøttehank-rifter, samt klikkelyder eller «popping»-følelse når den løsnede delen forskyves under femurkondylen. I tillegg kan smerten være lokalisert medialt eller lateralt, avhengig av hvilket meniskkompartment som er affisert, og skyldes ofte økt spenning i leddkapselen.

Ved degenerative meniskskader er symptombildet likt, men tilstanden opptrer ofte sammen med patellofemorale plager og bruskpåvirkning. Symptomene forverres vanligvis ved fleksjon og belastning av kneet – aktiviteter som dype knebøy og knestående posisjoner er gjerne spesielt smertefulle.

Typiske funn ved traumatisk meniskskade inkluderer:

• Palpasjonsømhet over leddlinjen

• Positiv McMurray-test¹¹

• Positiv Thessaly-test

• Positiv knebøytest (smerte i dypt knebøy)

• Popping-lyder og intermitterende smerter

• Ofte oppstår skaden ved hyperfleksjon under vektbærende belastning¹²

• Mediale rifter er mer vanlige enn laterale, grunnet økt belastning under stående posisjoner

Risikofaktorer

Risikofaktorer for meniskskader inkluderer høy alder, mannlig kjønn, idrettsdeltakelse, eksisterende artrose og overvekt¹³. Andre medvirkende faktorer er redusert muskelstyrke, varus- eller valgusdeformitet og høy treningsbelastning. Det er verdt å merke seg at menisklesjoner også øker risikoen for å utvikle artrose i kneet¹⁴.

Differensialdiagnostikk og klassifisering av rifttyper

En nøye klinisk vurdering og eventuelt artroskopi er nødvendig for å klassifisere typen meniskskade. Rifftypen – både når det gjelder dybde, lengde og mønster – har prognostisk verdi og er avgjørende for behandlingsvalg og fremtidig funksjon.

Tear length viser til overflatiske rifter i menisken, mens tear depth skiller mellom partielle rifter (bare én overflate rammes) og fulltykkelsesrifter (gjennom begge overflater). Longitudinale rifter er ofte dype og åpnes ytterligere ved aksial belastning.

Det finnes flere ulike riftmønstre, inkludert¹⁵,¹⁶:

• Longitudinell/vertikal rift: Kan utvikles til bøttehank-rift. Fragmentet kan kiles fast i leddet og gi låsning¹⁷.

• Horisontal rift: Ofte del av komplekse rifter. Starter i indre del av menisken og strekker seg mot kapselen¹⁸.

• Flap-rift: Horisontal eller vertikal variant. En horisontal flap kan etterlate intakt overflate, mens vertikal flap ofte er mer ustabil.

• Kompleks rift: Flere rifter i ulike plan, vanligst ved degenerativ menisk.

• Diskoid menisk: Medfødt avvik i laterale menisk. Kan være:

  • Ufullstendig: Større enn normalt, men festet

  • Fullstendig: Dekker hele tibiaplatået, normalt festet

  • Instabil: Mangelfull bakre feste – oftere symptomgivende

• Vinklet rift: Ses ofte anteriort.

• Radialrift: Starter i midten og strekker seg utover mot kapselen. Vanlig ved samtidig ACL-skade¹⁹.

Ved meniskskade som følge av idrettstraume forekommer samtidig fremre korsbåndskade i opptil 60 % av tilfellene. Det finnes også såkalte "stille" meniskrifter, typisk radiale rifter i laterale menisk, som kan gi lite mekaniske symptomer, men likevel smerte under eller etter aktivitet, samt ømhet ved trykk mot laterale leddlinje og smerte ved knebøy eller hyperfleksjon med rotasjon.

Ulike meniskrifter som bør vurderes klinisk:

• Radialrift

• Obliqu (skrå) rift

• Longitudinell rift

• Bøttehank-rift

• Horisontalrift

• Kompleks rift

Diagnostiske undersøkelser og utfallsmål ved meniskskader

Ved degenerative meniskskader oppdages lesjonene ofte tilfeldig under MR-undersøkelse eller i forbindelse med artroskopiske inngrep i knær med osteoartritt²⁰. Det er derfor viktig å vurdere om funnene er klinisk relevante. Mange degenerative endringer i meniskvevet representerer naturlige aldersforandringer, og bør ikke uten videre tolkes som kirurgisk behandlingskrevende lesjoner. Klinikerens viktigste vurderingsspørsmål er: «Skyldes pasientens symptomer meniskproblematikk?» og «Hvordan er tilstanden til leddbrusken?»²¹.

Ved traumatiske meniskskader må klinikeren også vurdere eventuell samtidig fremre knestabilitet. En positiv Lachman-test kan indikere fremre korsbåndsinstabilitet, og det er avgjørende å stille korrekt diagnose da behandlingen av meniskskade og instabilitet ofte påvirker hverandre²¹.

Artroskopi er en diagnostisk og terapeutisk prosedyre som innebærer innføring av et tynt kamera inn i kneleddet. Dette gir direkte visuell tilgang til leddets strukturer, og gjør det mulig å identifisere skader med høy presisjon, inkludert mindre meniskrifter som kan være vanskelige å påvise med bildediagnostikk. Samtidig kan eventuelle funn behandles under samme prosedyre.

MR-undersøkelse (magnetisk resonansavbildning) anses som den mest omfattende og sensitive avbildningsmetoden for vurdering av meniskskader²²,²³. MR gir detaljert fremstilling av meniskens struktur, omkringliggende bløtvev og brusken, og benyttes rutinemessig tidlig etter skade for å vurdere skadeomfang og planlegge videre behandling. MR-bilder tas i tre ortogonale plan:

• Sagittalplan

• Koronalplan

• Transversalplan²⁴

CT-undersøkelse (computertomografi) er ikke førstevalget ved meniskskader, men kan være nyttig ved mistanke om tilleggsfrakturer eller komplekse kneskader. CT gir god fremstilling av skjelettstrukturer og kan i enkelte tilfeller vise indirekte tegn på ligamentære skader²⁴.

Utfallsmål ved meniskskader

Flere standardiserte spørreskjemaer og skåringssystemer benyttes for å vurdere pasientens funksjon, smerte og livskvalitet etter meniskskade²⁵,²⁶,²⁷. Disse måleinstrumentene benyttes både i klinisk praksis og forskning for å evaluere behandlingsutfall:

• Cincinnati Knee Rating System: vurderer symptomer, funksjon og aktivitetsnivå.

• Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS): et omfattende skjema som dekker smerte, symptomer, ADL, sport/fritid og livskvalitet.

• Lysholm Knee Score: spesielt brukt etter ligament- og meniskkirurgi.

• Kujala Anterior Knee Pain Scale: benyttes særlig ved fremre knesmerter.

• International Knee Documentation Committee (IKDC): standardisert skjema for ulike kneskader.

• Western Ontario Meniscal Evaluation Tool (WOMET): spesifikt utviklet for pasienter med meniskplager.

• Numeric Rating Scale (NRS) og Visual Analogue Scale (VAS): vurderer intensiteten av smerte.

Klinisk undersøkelse

En grundig anamnese bør alltid gå foran den fysiske undersøkelsen. Informasjon om debut, smertekarakter, mekaniske symptomer (klikk, låsning), eventuell hevelse og belastningsavhengighet gir viktige ledetråder. Klinisk undersøkelse sammenligner affisert og ikke-affisert bein for å identifisere avvik.

Ved klinisk undersøkelse bør følgende vurderes²⁷:

Inspeksjon:

• Vurder pasientens høyde og vekt

• Kneets akse og stilling (varus/valgus)

• Hevelse, arr og eventuelle gamle snitt

• Muskelatrofi

• Hudens og muskulaturens tilstand (rødhet, hematom, sår)

Palpasjon:

• Palpasjonsømhet langs leddlinjen tyder ofte på meniskpatologi

• Væskeansamling vurderes med fluktuasjonstest (ikke spesifikk for meniskskade)

Bevegelsesutslag og gange:

• Aktiv og passiv bevegelighet, spesielt full ekstensjon og fleksjon

• Smerte ved maksimal fleksjon kan indikere posterior meniskskade

• Endringer i gangmønster som halting eller antalgisk gange

Videre bør tester som McMurray, Thessaly og Apley’s kompresjon utføres for å vurdere meniskens integritet. Tester for instabilitet som Lachman og pivot-shift er nyttige ved samtidig mistanke om korsbåndsskade.

Kliniske tester og medisinsk behandling ved meniskskader

I klinisk praksis benyttes provokasjonstester som gjenskaper kompresjon mellom tibia og femur for å fremkalle symptomer fra menisken. Smerte ved varusstress kan indikere skade i mediale menisk. Tester som Payr og Böhler bygger på denne mekanismen. I Payr-testen sitter pasienten i skredderstilling, noe som legger stress på mediale menisk. Böhler-testen innebærer valgus- og varusstress for å fremkalle smerte ved meniskkompresjon. Moderne tester, som Thessaly-testen, kombinerer vektbæring og rotasjon og er derfor særlig nyttige. I tilfeller der meniskfragmenter er fanget mellom dype fibre av mediale kollaterale ligament (MCL) og tibia, kan valgusstress forårsake medial smerte gjennom direkte kompresjon.

McMurray-test²⁹

• Utføres med pasienten liggende på rygg.

• Undersøkeren står på den affiserte siden, holder en hånd på pasientens hæl og den andre stabiliserende på kneet.

• Kneet bøyes maksimalt og ekstenderes mot 90° mens det påføres rotasjon og varus- eller valgusstress.

• Positiv test: Smerte eller klikkelyd.

  • Smerte ved internrotasjon → laterale menisk

  • Smerte ved eksternrotasjon → mediale menisk

Apley’s grind-test³⁰

• Pasienten ligger i mageleie, kneet flekteres 90°.

• Undersøkeren komprimerer tibia mot femur og roterer benet.

  • Ekstern rotasjon → medial menisk

  • Intern rotasjon → lateral menisk

• Gjentas med traksjon: lindring av smerte ved traksjon støtter meniskpatologi.

• Positiv test: Smerte ved kompresjon, mindre smerte ved traksjon.

Thessaly-test³¹

• Pasienten står på én fot, med kneet lett flektert (5° først, deretter 20°).

• Kroppen roteres aktivt internt og eksternt mens pasienten holder i undersøkeren for balanse.

• Kombinerer aksial belastning og rotasjon.

• Positiv test: Smerte, klikk eller ustabilitetsfølelse i kneet.

Bruk av flere kliniske tester i kombinasjon øker diagnostisk nøyaktighet. Enkeltstående tester har ofte lav sensitivitet og spesifisitet, men sammen gir de mer pålitelig grunnlag for vurdering³².

Medisinsk behandling

Konservativ behandling av meniskskader er sjelden tilstrekkelig hos yngre, aktive pasienter, særlig ved traumatiske rifter. Reparasjon anbefales spesielt ved longitudinelle, perifere rifter, hos unge pasienter og ved samtidig fremre korsbåndsrekonstruksjon³³,³⁴. Kompleksitet, lokalisering (sentralt vs perifert), og tilstedeværelse av instabilitet påvirker helingspotensialet negativt.

Bevaringsstrategier anbefales når mulig, uavhengig av alder, dersom pasienten er aktiv og skadebildet tilsier det. Kirurgisk reparasjon bør foretrekkes fremfor fjerning av meniskvev. Total meniskektomi er siste utvei, og brukes kun dersom andre tiltak ikke er aktuelle³⁵.

Faktorer som vurderes ved operasjonsbeslutning:

• Klinisk vurdering og anamnese

• Samtidige leddskader

• Type, lokalisasjon og utstrekning av meniskrift³⁵

Artroskopi er et minimalt invasivt kirurgisk inngrep der et kamera føres inn i kneleddet. Det gir både diagnostisk oversikt og mulighet for samtidig behandling³⁶,³⁷. Noen rifter, som bøttehank-lesjoner, krever kirurgi for å forhindre videre skade og for å optimalisere tilheling.

Kirurgiske alternativer inkluderer:

• Meniskreparasjon: foretrukket ved helbare rifter.

• Partiell meniskektomi: aktuelt når skaden er uhelbar, men begrenset.

• Total meniskektomi: kun ved store, uhelbare skader der vevet må fjernes.

Ved betydelig tap av meniskvev eller ved mislykket tidligere behandling, kan menisktransplantasjon vurderes for å redusere smerte og forebygge artrose³⁸. Meniskallograft-transplantasjon (MAT) regnes nå som et effektivt biologisk rekonstruktivt alternativ ved symptomgivende meniskdefekter³⁹.

Fysioterapibehandling ved meniskskader

Ikke alle meniskskader krever kirurgisk behandling. Mange pasienter med mindre eller stabile rifter kan ha god nytte av konservativ fysioterapibehandling, spesielt dersom skaden befinner seg i den vaskulariserte ytre tredjedelen av menisken⁴⁰. Behandlingsalternativer inkluderer konservativ tilnærming, artroskopisk reseksjon eller menisksutur. Fysioterapi er en sentral del av den konservative behandlingen og har som mål å forbedre knefunksjon, begrense smerte og forhindre sekundær atrofi i muskulatur – særlig i quadriceps⁴¹.

Akutt fase

I akuttfasen benyttes RICE-prinsippet (hvile, is, kompresjon, elevasjon) for å begrense inflammasjon og smerte. Dette er spesielt effektivt innen de første 24–72 timene etter skade⁴².

Cryoterapi (nedkjøling) gir lokal vasokonstriksjon og reduserer blodstrøm og metabolsk aktivitet i vevet, noe som demper inflammasjon⁴³. Vanlig anbefaling er 20 minutter nedkjøling hver 2. time de første 2–3 dagene, men individuell toleranse for kulde må alltid vurderes.

Konservativ rehabilitering

Konservativ behandling innebærer et individuelt tilpasset treningsprogram med fokus på styrke, bevegelighet, propriosepsjon og funksjon.

Styrketrening:

Isometriske øvelser – tidlig fase:

• Quadriceps set: Pasienten presser kneet ned i underlaget med strak legg.

• Straight-leg raise: Aktivering av quadriceps uten bevegelse i kneet.

• Hamstrings set: Pasienten ligger med lett bøy i kneet og presser hælen ned mot underlaget.

Isotone ikke-vektbærende øvelser – mellomfase:

• Short-arc quad extensions (terminal knee extensions)

• Full-arc knee extensions

• Hamstrings curls

Vektbærende styrketrening – senfase:

• Stasjonær sykkel

• Knebøy mot vegg, step-ups, utfall, beinpress, laterale steg

Tøyning og leddmobilisering:

• Tøyeøvelser for quadriceps og hamstrings forbedrer leddutslag og fleksibilitet.

• Langvarige ekstensjons- og fleksjonsstrekk utføres i mageleie eller lang sittende stilling for å gjenvinne aktivt leddutslag.

• Mobilisering av patellofemoralleddet, tibiofibulærleddet og tibiofemoralleddet kan være nødvendig ved nedsatt bevegelighet grunnet traume eller immobilisering.

Balansetrening og koordinasjon:

• Start med øvelser i dobbelt støtte og gå gradvis over til balanseøvelser på ett ben.

• Øvelsene gjennomføres først på stabile underlag, og kan deretter progredieres til ustabile flater for å utfordre propriosepsjon.

Postoperativ rehabilitering

Etter kirurgi – enten meniskreseksjon eller meniskreparasjon – følger en fasebasert rehabiliteringsplan. Pasienten bruker ofte krykker de første 3 ukene. Full restitusjon tar som regel 3–4 måneder, men for idrettsutøvere på høyt nivå kan det ta 6–8 måneder før de er tilbake, avhengig av operasjonstype og eventuelle ledsagende skader.

Et godt strukturert opptreningsprogram er avgjørende. Studier viser at ustrukturert rehabilitering etter meniskreparasjon kan føre til økt risiko for svikt sammenlignet med evidensbaserte opplegg¹⁶.

Sentraler elementer i postoperativ oppfølging:

• Smertekontroll og inflammasjonsdemping: Cryoterapi, NSAIDs

• Gjenopprette bevegelighet (ROM): Følg kirurgens restriksjoner⁴⁴

• Bevare og forbedre fleksibilitet

• Gjenopprette muskelstyrke: Fokus på quadriceps, spesielt vastus medialis⁴⁵, samt hamstrings, legger og hofte

• Eksentrisk og konsentrisk styrketrening for å fremme både hypertrofi og nevromuskulær kontroll⁴¹

• Proprioseptiv trening for å bedre koordinasjon og stabilitet⁴⁶

• Gradvis økning i belastning og vektbæring, i tråd med operasjonsfunn og kirurgens anbefalinger. Shearkrefter bør unngås i tidlig fase.

Oppsummering av kliniske hensyn:

• Reduser smerte og inflammasjon (cryoterapi, analgetika, NSAIDs)

• Gjenopprett leddutslag innen trygge rammer

• Bevar og styrk muskelmasse

• Gjenopprett funksjonell styrke og koordinasjon

• Progredier vektbæring og funksjon gradvis

• Unngå overbelastning og vurder alltid pasientens respons på tiltak

Klinisk oppsummering

Meniskskader er en vanlig konsekvens av belastende og eksplosive idretter, spesielt fotball, håndball og skisport. Den typiske skademekanismen involverer en rotasjonsbevegelse i en lett flektert stilling av kneet under vektbæring. Dette fører ofte til at menisken fanges og skades mellom femur og tibia. Skaden kan være traumatisk hos yngre idrettsutøvere eller degenerativ hos eldre, ofte som følge av strukturell svekkelse over tid.

Valg av behandlingsstrategi ved meniskskader avhenger av flere faktorer: typen og lokaliseringen av riften, pasientens alder, aktivitetsnivå og om skaden er akutt eller kronisk⁴⁷. Når riften er liten, stabil og plassert i den ytre vaskulariserte delen av menisken (red zone), kan konservativ behandling med fysioterapi være tilstrekkelig. Her er målet å gjenopprette normal funksjon og forebygge sekundære komplikasjoner som muskelatrofi, redusert leddmobilitet og endret gangmønster.

Kirurgisk inngrep blir aktuelt når riften er stor, ustabil, eller lokalisert i den indre, dårlig vaskulariserte delen av menisken (white zone). I slike tilfeller har vevet begrenset evne til å gro spontant, og det er ofte nødvendig med delvis meniskreseksjon (partiell meniskektomi). Ortopeden forsøker da å fjerne minst mulig av menisken for å bevare dens funksjon som støtdemper og stabilisator i kneleddet. Total meniskektomi utføres kun når vevet er irreversibelt ødelagt og ikke kan bevares. Selv da forsøkes det å bevare meniskkanten (meniskrim), da denne har en viktig biomekanisk funksjon⁴⁸.

I enkelte tilfeller, særlig hos yngre pasienter med perifere longitudinelle rifter og god sirkulasjon, kan menisken sutureres (repareres) i stedet for å fjernes. Dette gir best langsiktig prognose, da det bevarer den native meniskens funksjon og reduserer risikoen for tidlig utvikling av artrose.

Samlet sett er det avgjørende at behandlingen tilpasses individuelt og tar hensyn til både biomekaniske og biologiske faktorer. Konservativ behandling med strukturert fysioterapi er førstevalg ved stabile, perifere rifter, mens kirurgi vurderes ved større eller komplekse rifter som gir mekaniske symptomer eller vedvarende funksjonstap. Tidlig og målrettet rehabilitering – enten etter konservativ eller kirurgisk behandling – er avgjørende for å sikre optimal funksjon og redusere risikoen for langtidskomplikasjoner som artrose.

Kilder:

1. Knieslijtage, http://www.knie-slijtage.nl/knie-aandoeningen/meniscus/wat-is-een-meniscusscheur, geraadpleegd on 26 November 2011

2. Hede, A., Jens|n, D. B., Blyme, P., & Sonne-Holm, S. (1990). Epidemiology of meniscal lesions in the knee: 1,215 open operations in Copenhagen 1982-84.Acta orthopaedica Scandinavica. 1990; 61(5): 435-437.

3. Alvin Shieh, Meniscus tear patterns in relation to skeletal immaturity: children versus adolescents. The American Journal of Sports Medicine. 2013; Sep 26.

4. Zanetti M, Pfirrmann CW, Schmid MR, Romero J, Seifert B, Hodler J. Patients with suspected meniscal tears: prevalence of abnormalities seen on MRI of 100 symptomatic and 100 contralateral asymptomatic knees. AJR Am J Roentgenol 2003; 181:635–641 

5. Wang, Dean, et al. "Patient-reported outcome measures for the knee. Journal of knee surgery. March 2010: 137-151

6. Denti, Matteo, et al. "Traumatic Meniscal Lesions. Surgery of the Meniscus. Springer Berlin   Heidelberg, 2016; 67-78.

7. Raunest J, Hotzinger H, Burrig KF. Magnetic resonance imaging (MRI) and arthroscopy in the detection of meniscal degenerations: correlation of arthroscopy and MRI with histology findings. Arthroscopy 1994; 10: 634–640 

8. ID McDermott, SD Masouros, AMJ Bull, and AA Amis. The Meniscus, 2010; 91(9.6), 11.

9. Nelson EW, LaPrade RF. The anterior intermeniscal ligament of the knee. An anatomic study. Am J Sports Med. 2000; 28:74–76

10. Andrews JR, Norwood LA Jr, Cross MJ. The double bucket handle tear of the medial meniscus. Am J Sports Med. 1975; 3:232–237

11. Akseki D, Ozcan O, Boya H, Pinar H. A new weight bearing meniscal test and a comparison with McMurray’s test and joint line tenderness. Arthroscopy. 2004;20:951–958.

12. Lee, Dwong Won., et al., Medial Meniscus Posterior Root Tear: A Comprehensive Review, Knee surgery and related research, 2014. Level of Evidence: 3A

13. Goossens, Pjotr, et al. "Validity of the Thessaly test in evaluating meniscal tears compared with arthroscopy: a diagnostic accuracy study." journal of orthopaedic & Sigurdsson U, Delayed gadolinium-enhanced MRI of meniscus (dGEMRIM) and cartilage (dGEMRIC) in healthy knees and in knees with different stages of meniscus pathology, BMC Musculoskelet Disord. 2016; Sep 29.

14. Miller RH III. Knee injuries. In: Canale ST (ed) Campbell’s operative orthopaedics. St Louis: Mosby Elsevier, 2003

15. Milne JC, Marder RA. Meniscus tears. In: Chapman MW (ed) Chapman’s orthopaedic surgery. Philadelphia; Lippincott Williams & Wilkins, 2001 

16. Rubin DA, Kneeland JB, Listerud J et al. MR diagnosis of meniscal tears of the knee: value of fast spin-echo vs con- ventional spin-echo pulse sequences. AJR Am J Roentgenol. 1994; 162:1131–1135 

17. Burk DL Jr, Dalinka MK, Kanal E et al. Meniscal and ganglion cysts of the knee: MR evaluation. AJR Am J Roentgenol. 1988; 150:331–336 

18. Tuckman GA, Miller WJ, Remo JW et al. Radial tears of the menisci: MR findings. AJR Am Roentgenol. 1994; 163: 395–400 

19. Noble J, Hamblen DL (1975) The pathology of the degenerate meniscus lesion. J Bone Joint Surg Br. 1975; 57:180–186

20. Denti, Matteo, et al. Traumatic Meniscal Lesions. Surgery of the Meniscus: pages 67-78. Heidelberg; Springer Berlin, 2016.

21. Oei EH, Nikken JJ, Ginai AZ, et al. Costs and effectiveness of a brief MRI examination of patients with acute knee injury. Eur Radiol 2009;19(2):409–418. CrossRef, Medline

22. Oei EH, Nikken JJ, Ginai AZ, et al. Acute knee trauma: value of a short dedicated extremity MR imaging examination for prediction of subsequent treatment. Radiology 2005;234(1):125–133

23. Naraghi AM, White LM. Imaging of Athletic Injuries of Knee Ligaments and Menisci: Sports Imaging Series.Radiology 2016; 281.1: 23-40.

24. Wang, Dean, et al. Patient-reported outcome measures for the knee. Journal of knee surgery. 2010; 23.03: 137-151.

25. Sihvonen, Raine, et al. Arthroscopic partial meniscectomy versus sham surgery for a degenerative meniscal tear. New England Journal of Medicine, 2013; 369.26: 2515-2524.

26. Collins,Natalie J., et al., Measures of Knee Function, National Intitution of Health (2011)

27. Hoppenfeld S. Physical examination of the spine & extremities. Upper Saddle River, NJ: Prentice Hall; 1976.

28. McMurray TP. The semilunar cartilages. Br J Surg. 1942;2(116):407–14.

29. Apley AG. The diagnosis of meniscus injuries: some new clinical methods. J Bone Joint Surg. 1947;29(1): 78–84.

30. Karachalios T, Hantes M, Zibis AH, Zachos V, Karantanas AH, Malizos KN. Diagnostic accuracy of a new clinical test (the Thessaly test) for early detection of meniscal tears. J Bone Joint Surg. 2005;87(5): 955–62.

31. Herschmiller T.A et al. The Trapped Medial Meniscus Tear: An Examination Maneuver Helps Predict Arthroscopic Findings; OJSM 2015

32. Poulsen MR, Johnson DL. Meniscal injuries in the young, athletically active patient. fckLRDepartment of Orthopaedic Sugery, University of Kentucky, Lexington, KY. Abstract.

33. Heckmann TP, Barber-Westin SD, Noyes FR. Meniscal repair and transplantation: indications, techniques, rehabilitation, and clinical outcome. J Orthop Sports Phys Ther. 2006 Oct;36(10):795 814.

34. DeHaven Ke. Decision-making factors in the treatment of meniscus lesions. Clinical Orthopedics & Related Research 1990; (252) 49-54

35. OPERATIE,http://www.chirurgenoperatie.nl/pagina/traumatologie/arthroscopie_knie.php, geraadpleegd op 24 november 2011

36. Anderson et al. Interobserver Reliability of the International Society of Arthroscopy, Knee Surgery and Orthopaedic Sports Medicine (ISAKOS) Classification of Meniscal Tears. The American Journal of Sports Medicine. 2011; Vol 39(5): 926-932.

37. Abat F, Gelber PE, Erquicia JI, Tey M, Gonzalez-Lucena G, Monllau JC. Prospective comparative study between two different fixation techniques in meniscal allograft transplantation. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2013;21(7):1516-1522.

38. Lee et al. Proper Cartilage Status for Meniscal Allograft Transplantation Cannot Be Accurately Determined by Patient Symptoms. The American Journal of Sports Medicine 2016; Vol 44(3): 646-651

39. Deyle GD, Henderson NE, Matekel RL, Ryder MG, Garber MB, Allison SC. Effectiveness of manual physical therapy and exercise in osteoarthritis of the knee. A randomized, controlled trial. Ann Intern Med. 2000; 132:173–181 

40. Vervest AMJS, et al : Effectiveness of physiotherapy after meniscectomy; knee surg,sports traumatol, arthrosc. 1999 7: 360-364

41. THE STRETCHING INSTITUTE, http://www.thestretchinghandbook.com/archives/meniscus-tear.php, geraadpleegd op 20 november 2011

42. Houglum, P.A. Therapeutic Exercise for Musculoskeletal Injuries. 2005

43. Brent M,C.D, et al. Effect of early active range of motion rehabilitation on outcome measures after partial meniscectomy. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2009; 17: 607-616

44. Sylvia H, maria H, Et; Arthroscopic or conservative treatment of degenerative medial meniscal tears a prospective randomised trial: Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc. 2007; 15: 393-401 

45. Zhang, Xiaohui, et al. "Effects of strength and neuromuscular training on functional performance in athletes after partial medial meniscectomy." Journal of exercise rehabilitation 13.1 (2017): 110.

46. Shieh, A. Meniscus tear patterns in relation to skeletal immaturity: children versus adolescents, the American Journal of Sports Medicine, 2013 Sep 26.

47. Ho Yoon, K. et al., Meniscal Repair, Knee Surg Relat Res., 2014 Jun, 68-76.