Spesielle Tester - Skulder

Ortopediske spesialtester har tradisjonelt blitt brukt for å bidra til diagnostisering ved å identifisere spesifikke strukturer som enten er dysfunksjonelle, patologiske eller mangler strukturell integritet. Formålet med disse testene er å bekrefte funn fra den kliniske undersøkelsen og gi en foreløpig diagnose[1]. Spesialtester utføres vanligvis etter en grundig klinisk vurdering av skulderen, som inkluderer pasienthistorie, skademekanisme, klinisk observasjon, palpasjon av ben- og bløtvevsstrukturer, vurdering av aktive og passive bevegelser, leddmobilitet, nevrologisk undersøkelse, muskeltesting og funksjonelle tester[2]. En positiv test, med reproduksjon av smerte eller svakhet, har ofte blitt ansett som diagnostisk.

Evidens

Selv om ortopediske spesialtester er mye brukt, har både narrative og systematiske oversikter samt forskningsstudier konsekvent stilt spørsmål ved verdien av disse testene for nøyaktig å fastslå hvilke strukturer som er involvert i pasientens symptomer. Flere studier har konkludert med at spesialtester ikke alene kan bekrefte en spesifikk patologi med tilstrekkelig sikkerhet til å være avgjørende for klinisk beslutningstaking[2][3].

*"Det er ikke mulig å stille en definitiv diagnose basert på kliniske tester alene"[4].

Ifølge Magee[1] har mange spesialtester, spesielt de som vurderer labrumskader, lav sensitivitet og spesifisitet. Derfor anses kombinasjoner av tester, ofte omtalt som testklynger eller kliniske prediksjonsregler, som mer pålitelige. Selv i disse tilfellene er ikke testene nødvendigvis definitive[1]. Selv om det finnes omfattende forskning på spesialtester for skulderen, påpeker Hegedus et al.[5] at mye av forskningen er av lav til moderat kvalitet[6][7]. Selv i studier av høy kvalitet viser testene begrensede diagnostiske egenskaper og kan variere betydelig i ulike kliniske settinger og blant ulike klinikere.

*"Per i dag er det nesten uten unntak uklart hvorvidt de vanlige testene som brukes i klinisk undersøkelse, faktisk er nyttige for differensialdiagnostisering av skulderpatologier"[6].

*"Ingen enkelt fysisk undersøkelsestest for skulderen kan entydig anbefales for å stille en patoanatomisk diagnose"[7].

Selv om kombinasjon av tester har vist seg å øke diagnostisk nøyaktighet, brukes disse testklyngene ofte feil i praksis[6][7][5]. Hegedus et al.[5] identifiserte seks testklynger som har de sterkeste sannsynlighetsratiene, basert på studier med høy metodisk kvalitet vurdert med Quality Assessment of Diagnostic Accuracy Studies (QUADAS). De foreslår at studier med QUADAS-score ≤ 10 har betydelige metodiske svakheter, noe som gjør resultatene mindre pålitelige utenfor de spesifikke pasientpopulasjonene som er undersøkt[5].

Vurdering av endring i symptomer

Ortopediske spesialtester kan være nyttige for å reprodusere symptomer og kan brukes til å teste og reteste pasienten etter terapeutiske intervensjoner for å vurdere eventuelle endringer i symptomer. Nedenfor er en oversikt over spesifikke spesialtester for skulderen[7][8][9][10][11][12][13][14].

Diagnostiske tester for skulderen

Vurdering	Patologi	Spesialtest
Instabilitet og kapsulære tester	Inferior instabilitet i GH-leddet grunnet laxitet i superior kapsel	Sulcus Sign
	Instabilitet i GH-leddet grunnet laxitet i anterior og posterior kapsel	Load and Shift Test
	Anterior instabilitet i GH-leddet grunnet laxitet i anterior-inferior kapsel	Apprehension Test, Jobe's Relocation Test
	Posterior instabilitet i GH-leddet grunnet laxitet i posterior kapsel	Posterior Drawer Test (Norwood Stress Test)
Acromioclavikulære og labrale tester	AC-ledd og SLAP-lesjoner	Active Compression Test (O’Brien's Test)
	AC-ledd	Paxino’s Test
	SLAP-lesjon	Crank Test, Biceps Load I & II, Clunk Test
Impingement-tester	Subakromial impingement	Neer’s Test, Hawkins-Kennedy Impingement Test, Painful Arc, Yocum’s Test
Rotatorcuff-tester	Supraspinatusruptur	Drop Arm Test (Codman’s Test), Empty Can Test, Full Can Test
	Supraspinatus- og infraspinatusruptur, impingement	External Rotation Lag Sign
	Subscapularisruptur	Internal Rotation Lag Sign, Lift-Off Test (Gerber’s Test), Belly Press Test, Belly-Off Test, Bear Hug Test
	Infraspinatusruptur og subakromial impingement	Infraspinatus Test
	Teres Minor- og infraspinatusruptur	Hornblower’s Sign
Biceps brachii-tester	Bicepssene-patologi eller SLAP-lesjon	Yergason’s Test
	Biceps tendinopati eller superior labrumskade	Speed’s Test

Klinisk relevans

• Ortopediske spesialtester har begrenset verdi når de brukes alene for å bekrefte en diagnose.

• Kombinasjoner av tester gir høyere diagnostisk sikkerhet, men må tolkes med forsiktighet og i sammenheng med klinisk undersøkelse.

• Testklynger med sterkest evidens bør prioriteres i klinisk praksis.

• Sensitivitet og spesifisitet varierer mellom testene, noe som påvirker hvor godt de kan brukes for å bekrefte eller utelukke en spesifikk patologi.

  
  

Oppsummering

Selv om ortopediske spesialtester kan være nyttige for å vurdere skuldersymptomer, har de begrenset diagnostisk verdi når de brukes alene. Kombinasjon av tester kan forbedre nøyaktigheten, men bør alltid tolkes i sammenheng med en grundig klinisk undersøkelse.

Kilder:

1. Magee, D. Shoulder. Chapter 5 In: Orthopedic Physical Assessment. Elsevier, 2014

2. Biederwolf NE. A proposed evidence-based shoulder special testing examination algorithm: clinical utility based on a systematic review of the literature. International Journal of Sports Physical Therapy. 2013 Aug;8(4):427.

3. Lewis J, McCreesh K, Roy JS, Ginn K. Rotator cuff tendinopathy: navigating the diagnosis-management conundrum. Journal of orthopaedic & sports physical therapy. 2015 Nov;45(11):923-37.

4. Lewis JS, Tennent TD. How Effective are our Diagnostic Tests for Rotator Cuff Pathology. Evidence Based Sports Medicine. 2nd Edition. BMJ Books. Blackwell Publishing. 2007.

5. Hegedus EJ, Cook C, Lewis J, Wright A, Park JY. Combining orthopedic special tests to improve diagnosis of shoulder pathology. Physical Therapy in Sport. 2015 May 1;16(2):87-92.

6. Hegedus EJ, Goode A, Campbell S, Morin A, Tamaddoni M, Moorman CT, Cook C. Physical examination tests of the shoulder: a systematic review with meta-analysis of individual tests. British journal of sports medicine. 2008 Feb 1;42(2):80-92.

7. Hegedus EJ, Goode AP, Cook CE, Michener L, Myer CA, Myer DM, Wright AA. Which physical examination tests provide clinicians with the most value when examining the shoulder? Update of a systematic review with meta-analysis of individual tests. British journal of sports medicine. 2012 Nov 1;46(14):964-78.

8. Krill MK, Rosas S, Kwon K, Dakkak A, Nwachukwu BU, McCormick F. A concise evidence-based physical examination for diagnosis of acromioclavicular joint pathology: a systematic review. Phys Sportsmed. 2018;46(1):98-104.

9. Tennent TD, Beach WR, Meyers JF. A Review of the Special Tests Associated with Shoulder Examination: Part I: The Rotator Cuff Tests. The American Journal of Sports Medicine. 2003;31(1):154-160.

10. ­Tennent TD, Beach WR, Meyers JF. A Review of the Special Tests Associated with Shoulder Examination: Part II: Laxity, Instability, and Superior Labral Anterior and Posterior (SLAP) Lesions. The American Journal of Sports Medicine. 2003;31(2):301-307.

11. Jain NB, Wilcox RB III, Katz JN. and Higgins LD. Clinical Examination of the Rotator Cuff. PM&R. 2013; 5(1): 45-56.

12. Dakkak A, Krill MK, Krill ML, Nwachukwu B, McCormick F. Evidence-Based Physical Examination for the Diagnosis of Subscapularis Tears: A Systematic Review. Sports Health. 2021;13(1):78-84.

13. Wallmann HW. Overview of shoulder orthopedic special tests. Home Health Care Management & Practice. 2010 Aug;22(5):364-6.

14. Jain NB, Luz J, Higgins LD, et al. The Diagnostic Accuracy of Special Tests for Rotator Cuff Tear: The ROW Cohort Study. Am J Phys Med Rehabil. 2017;96(3):176-183.