Suprakondylær humerusfraktur
- Fysiobasen
- 30. nov. 2025
- 8 min lesing
Suprakondylær humerusfraktur er det vanligste albuebruddet hos barn, og forekommer hyppigst i alderen fem til åtte år etter fall på utstrakt arm. Skaden krever rask nevrovaskulær vurdering og riktig behandling for å forebygge varige komplikasjoner og sikre optimal funksjon.
Klinisk relevant anatomi
Den suprakondylære delen av humerus er spesielt utsatt for brudd på grunn av sin unike anatomiske struktur. Den distale humerus består av både artikulære og ikke-artikulære deler som utgjør en kompleks enhet. Anteriort finnes coronoid- og radialfossa, mens olecranonfossa ligger posteriort. Den mediale epikondylen er et viktig feste for fleksormuskulaturen i underarmen, og ulnarisnerven passerer i en fure på baksiden av denne epikondylen. Laterale epikondylen fungerer som utspring for ekstensorene i underarmen og spiller en nøkkelrolle i bevegelse og stabilitet. Disse musklene kan bidra til rotasjon og dislokasjon ved fraktur. I tillegg går brachialisarterien og medianusnerven anteriort i distale humerus, noe som gjør dem sårbare ved brudd. Brachialisarterien ligger anteriomedialt, like over brachialismuskelen, og radialnerven krysser albuen mellom brachialis og brachioradialis før den penetrerer supinator. Denne anatomiske nærheten mellom beinstrukturer og viktige nerver og kar forklarer hvorfor skader i dette området ofte har komplekse følger.
Epidemiologi
Suprakondylære humerusfrakturer utgjør en betydelig andel av albuefrakturer hos barn og er den hyppigst forekommende bruddtypen i humerus hos denne gruppen. Median alder er rundt seks år, med høyest forekomst i alderen fem til åtte år. Bruddet utgjør hele 55–80 % av alle albuefrakturer hos barn, og to tredjedeler av alle tilfeller som krever sykehusinnleggelse. Insidensen er rapportert til 177,3 per 100 000 barn, med en overhyppighet hos gutter. Bruddet oppstår oftere i ikke-dominant arm, trolig grunnet beskyttelsesrefleksen ved fall. Vaskulære komplikasjoner er vanlige og ses i 10–20 % av tilfellene. Frakturreponering fører vanligvis til rask bedring av sirkulasjonen. Nevrologiske skader rammer mellom 6,5–19 % av tilfellene, hvor de fleste er nevropraxier som har god prognose.
Skademekanisme / etiologi
Den vanligste skademekanismen er fall på utstrakt hånd (FOOSH), som skaper en ekstensjonstype av brudd (97–99 % av tilfellene). Hos barn er suprakondylære regionen et svakt punkt under vekst, særlig i alderen 6–7 år, da cortex er tynn og har svakere struktur. Under et FOOSH blir olecranon presset inn i fossa olecrani. Med økende ekstensjon fungerer olecranon som en spak, som skaper et drag anteriort gjennom albuekapselen. Dette fører til at frakturen starter anteriort og utvikler seg posteriort. Ved høyenergiskader kan den posteriore cortex også knekke, noe som fører til komplett posterior dislokasjon av distalfragmentet. Den posteriore periost fungerer som et hengsel, som holder bruddfragmentet noe på plass. Ved fleksjonstypefrakturer, som er sjeldnere (1–3 %), er det direkte traume mot bøyd albue som er årsaken. Her fungerer den fremre periosten som et hengsel, og bruddlinjen utvikler seg bakfra og fremover i humerus. I slike tilfeller kan det oppstå en koronal translokasjon av distalfragmentet.
Klinisk presentasjon
Pasienter med suprakondylær humerusfraktur presenterer seg ofte med akutte smerter, hevelse og nedsatt funksjon i albue og underarm. Anamnesen inkluderer typisk fall på utstrakt arm med umiddelbar smerte og hevelse. Det er avgjørende å kartlegge om smerten skyldes selve bruddet eller om det er en sekundær iskemisk muskelskade (kompartmentsyndrom) som kan utvikles timer senere. Ved inspeksjon kan man observere en hoven, øm albue og et eventuelt s-formet deformert utseende, spesielt ved dislokert ekstensjonsfraktur. Hudinnsunkethet (puckering) oppstår når det proksimale fragmentet skjærer gjennom brachialismuskelen og trekker med seg hud og bløtdeler. I tilfeller med åpne frakturer kan man se en synlig sårkanal eller blødning. Ved mistanke om vaskulær skade er det viktig å vurdere radial- og ulnarispuls og tegn til sirkulasjon som farge, temperatur, kapillærfylling og oksygenmetning. Fravær av puls i seg selv er ikke alltid ensbetydende med dårlig sirkulasjon hvis hånden er varm og rosa. En grundig nevrologisk undersøkelse er avgjørende for å kartlegge eventuelle nerveskader, da disse er relativt hyppige ved suprakondylære brudd.
Vaskulær status
Omtrent 10–20 % av dislokerte suprakondylære frakturer har samtidig vaskulær påvirkning. Ved klinisk undersøkelse må både radial- og ulnarispuls palperes. Hvis radialispuls mangler, må andre parametre vurderes for å utelukke kritisk iskemi: håndens farge (rosa eller blek), temperatur (varm eller kjølig), kapillærfylling (normalt under to sekunder) og oksygenmetning. Ved normal perfusjon, men fraværende puls, kan det være en klemlesjon som ofte løser seg etter reposisjon. Ved vedvarende sirkulasjonsproblemer kreves øyeblikkelig kirurgisk vurdering.
Nevrologisk status
Nevrologisk skade sees i 6,5–19 % av tilfellene og inkluderer hyppigst nevropraxier, som ofte bedres innen 2–3 måneder. Det er viktig å teste funksjon av medianus, radialis og ulnaris. Medianus/AIN-skade sees ved posterolateral dislokasjon, mens radialisnerven ofte affiseres ved posteromedial dislokasjon. Ulnarisskade er vanligst ved fleksjonstypefraktur. Klinisk kan medianus/AIN-skade gi svekket «OK-tegn» (pincettgrep). Radialisnerveskade gir svekket dorsalfleksjon i håndleddet og nedsatt følelse dorsalt på hånden. Ulnarisskade gir sensorisk tap i lillefingeren og svakhet i håndens intrinsiske muskler.
Kompartmentsyndrom
Kompartmentsyndrom er en alvorlig komplikasjon som kan utvikle seg etter brudd eller som følge av massiv hevelse. Tegn er sterk smerte, hevelse, spenningsømhet, hudpuckering og redusert kapillærfylling. Ved mistanke må trykkmåling og kirurgisk vurdering gjennomføres raskt for å unngå permanente skader.
Diagnostiske prosedyrer
Røntgenundersøkelse er avgjørende og bør inkludere AP- og sidebilder av humerus og albuen. Ved minimale dislokasjoner kan bruddet være vanskelig å se, og et fettputetegn (sail sign) kan være eneste funn. På sidebildet vurderes blant annet den anteriore humerale linjen som normalt skal passere midten av capitulum. Ved ekstensjonsbrudd ligger capitulum posteriort for denne linjen, mens det ved fleksjonsbrudd ligger anteriort. AP-bildet brukes til å vurdere retning på dislokasjon, samt eventuelle varus- eller valgusfeilstillinger. Baumannvinkelen (humerus-capitulum-vinkelen) gir en indikasjon på varusdeformitet (normal 64–82°). Ulnohumeralvinkelen er et mer presist mål på varus- eller valgusvinkling. Begge disse brukes til å planlegge videre behandling og evaluere om reposisjon er nødvendig.
Klassifikasjon av suprakondylærfraktur
Den mest brukte klassifiseringen er Gartlands modifiserte klassifikasjon.
Type I er et stabilt, ikke-dislokert brudd med intakt anterior humeral linje.
Type II er et delvis dislokert brudd med intakt posterior cortex.
Type III er et ustabilt brudd uten cortexkontakt, ofte med betydelig bløtdelsskade.
Type IV er en sjelden, multidireksjonell ustabilitet som oppstår ved komplett ruptur av periost rundt hele bruddstedet.
Klassifiseringen er viktig for å bestemme behandlingsstrategi og vurdere risiko for komplikasjoner.
Komplikasjoner ved suprakondylær humerusfraktur
Umiddelbare komplikasjoner
De viktigste akutte komplikasjonene ved suprakondylær humerusfraktur er relatert til nevrovaskulær skade. Vaskulær insuffisiens, også kjent som «pink pulseless hand», er spesielt hyppig ved type II- og III-frakturer, ofte forårsaket av posterolateral dislokasjon som klemmer brachialisarterien. I disse tilfellene kan hånden virke varm og rosa, men uten påvisbar puls, og dette krever nøye overvåkning. Kompartmentsyndrom er en sjelden, men alvorlig komplikasjon som kan utvikles i 0,1–0,3 % av tilfellene. Risikoen øker dersom det foreligger samtidige underarmsfrakturer eller hvis albuen immobiliseres i mer enn 90° fleksjon. Derfor anbefales immobilisering i 30° fleksjon akutt og 60–70° postoperativt for å redusere risikoen. Nevrologiske skader forekommer i 10–20 % av tilfellene, særlig ved type III-frakturer, og inkluderer hyppigst nevropraxier. Åpne frakturer og samtidige underarmsfrakturer kan forverre disse komplikasjonene.
Langvarige komplikasjoner
Barn har god evne til remodellering og tilheling, men visse langtidseffekter kan oppstå. Den vanligste er cubitus varus-deformitet, kjent som «gunstock»-deformitet, som skyldes feilstillingshelning (malunion). Denne deformiteten kan føre til senere problemer som tardy ulnarispåvirkning, postero-lateral rotatorisk instabilitet (PLRI), medial dislokasjon av triceps og økt risiko for nye brudd. Moderne kirurgiske teknikker som lukket reposisjon med perkutan pinning har redusert forekomsten fra 58 % til 3 % hos barn. Ved behov kan en humerusosteotomi rette opp deformiteten og forebygge videre komplikasjoner.En annen alvorlig komplikasjon er Volkmanns iskemiske kontraktur. Dersom et kompartmentsyndrom ikke behandles raskt, kan iskemien føre til muskeldød og en permanent stillingsfeil med fleksjon i albue og håndledd, pronasjon i underarmen og hyperekstensjon i fingerledd.
Behandling og medisinske tiltak
Behandlingen av suprakondylære humerusfrakturer baseres på Gartlands modifiserte klassifikasjon:
– Type I (ikke-dislokert brudd) behandles med immobilisering i langarmsgips eller skinne, med albuefleksjon opp til 80–90° og nøytral pronasjon/supinasjon. Albuen bør ikke flekteres over 90°, da dette kan øke kompartmentsyndrom-risikoen. Røntgenkontroll utføres etter én og to uker.
– Type II (delvis dislokert brudd) behandles best med lukket reposisjon og perkutan pinning, da immobilisering alene gir høy risiko for feilstillinger. Pinnene fjernes etter cirka tre uker.
– Type III og IV (dislokerte ustabile brudd) krever lukket reposisjon og perkutan pinning som gullstandard. Åpen reposisjon vurderes dersom lukket reposisjon mislykkes, eller ved bløtdelsinterponat (muskler, medianusnerven, brachialisarterien) eller ved manglende sirkulasjon (kald hånd) etter lukket reposisjon. Åpen reposisjon har økt risiko for infeksjon, stivhet og myositt ossifikans. Anterior tilgang foretrekkes ved behov for karkirurgi, mens lateral tilgang kan skade radialisnerven. Den bilaterotricipital posteriore tilgangen anbefales ikke grunnet risiko for stivhet, skjemmende arr og osteonekrose i trochlea.
Fysioterapi og rehabilitering
Rolle og målsetninger
Fysioterapi er viktig for å fremme tilheling og optimal funksjon, selv om nytten er omdiskutert hos barn med ukompliserte frakturer. Behandlingsmålene er å gjenopprette smertefri bevegelse i albueleddet, styrke muskulaturen og forbedre barnets generelle funksjon. Outcome-mål inkluderer smertevurdering (NPRS eller Faces Pain Scale), leddutslag (goniometri), styrketesting (MMT) og funksjonsvurdering (ASK-p).
Evidensgrunnlag
En randomisert kontrollert studie fra Schmale et al. (2014) viste at et kort fysioterapiforløp på seks økter over fem uker ikke ga bedring i bevegelse eller funksjon hos barn med suprakondylærfraktur behandlet med gips eller perkutan pinning.⁹ En studie fra 2018 støttet disse funnene og viste at barn med immobilisering i tre uker gjenvant full bevegelse og funksjon innen 12 uker uten fysioterapi.¹⁰ Grunnen kan være barnas iboende aktivitet og selvinitierte bevegelse. I motsetning har fysioterapi vist seg viktig ved mer alvorlige skader med nevrovaskulær involvering eller hos voksne.
Prinsipper for opptrening
Optimal belastning er avgjørende: unngå smertefulle aktiviteter som kan hindre tilheling og føre til varig skade. Aktiv bruk og lek fremmes, mens passiv mobilisering og tøying bør unngås. Belastende øvelser som løft og bæring unngås i
starten. Gradvis styrketrening innføres når heling tillater det.
Øvelser under immobilisering
I immobiliseringsperioden på tre uker holdes skulder, håndledd og fingre aktive. Albuen skal ikke belastes, og slyngen brukes riktig. Postural trening som å sitte oppreist med avslappede skuldre og aktiv scapularetaksjon kan introduseres.
1–2 uker etter gipsfjerning
Varmepakninger kan lette stivhet. Lett massasje og aktiv-assistert bevegelse med en pinne kan startes innenfor smertefrie grenser. Isometriske øvelser kan gjennomføres, og barnet oppmuntres til daglige aktiviteter som spising, påkledning og skriving. Tyngre aktiviteter og bæring skal fortsatt unngås.
Etter 2 uker med gipsfjerning
Gradvis progresjon med aktive og funksjonelle øvelser, som ballspill og påkledning. Styrkeøvelser tilpasses barnets nivå og smertegrense.
Konklusjon
Suprakondylær humerusfraktur er den vanligste bruddtypen hos barn, med toppforekomst i fem- til åtteårsalderen og oftest forårsaket av fall på utstrakt hånd. Nevrovaskulær vurdering er essensiell både før og etter operasjon. Lukket reposisjon med perkutan pinning er standardbehandlingen for dislokerte brudd uten nevrovaskulær skade. Hos barn anbefales aktive øvelser og lek fremfor passiv behandling for å støtte naturlig tilheling.
Kilder:
Gray H. Anatomy of the human body. Lea & Febiger; 1878.
Kumar V, Singh A. Fracture supracondylar humerus: A review. Journal of clinical and diagnostic research: JCDR. 2016 Dec;10(12):RE01.
Zhang XN, Yang JP, Wang Z, Qi Y, Meng XH. A systematic review and meta-analysis of two different managements for supracondylar humeral fractures in children. Journal of orthopaedic surgery and research. 2018 Dec 1;13(1):141.
Vaquero-Picado A, González-Morán G, Moraleda L. Management of supracondylar fractures of the humerus in children. EFORT open reviews. 2018 Oct;3(10):526-40.
Brubacher JW, Dodds SD. Pediatric supracondylar fractures of the distal humerus. Curr Rev Musculoskelet Med 2008;1:190-196.
Gjennomgått - Trukket
Alton TB, Werner SE, Gee AO. Classifications in brief: the Gartland classification of supracondylar humerus fractures.
Coupal S, Lukas K, Plint A, Bhatt M, Cheung K, Smit K, Carsen S. Management of Gartland Type 1 Supracondylar Fractures: A Systematic Review. Frontiers in Pediatrics. 2022 May 19;10:863985.
Schmale GA, Mazor S, Mercer LD, Bompadre V. Lack of benefit of physical therapy on function following supracondylar humeral fracture: a randomized controlled trial. The Journal of Bone and Joint surgery. American Volume. 2014 Jun 4;96(11):944.
Jha SC, Shakya P, Baral P. Efficacy of Physiotherapy in Improving the Range of Motion of Elbow after the Treatment of Pediatric Supracondylar Humeral Fracture. Birat Journal of Health Sciences. 2018 Sep 5;3(2):432-6.
