Windlass test
- Fysiobasen
- 8. feb.
- 2 min lesing
Oppdatert: 21. mars
Windlass-testen brukes for å vurdere funksjonen til plantar fascia og identifisere mulig plantar fasciitt. Testen baserer seg på windlass-mekanismen, som beskriver hvordan plantar fascia bidrar til å opprettholde fotens mediale lengdebue under belastning[1].
Ved å skape en direkte strekk i plantar aponeurosen, gir testen verdifull informasjon om biomekaniske belastninger på plantar fascia og er nyttig i både diagnostikk og behandlingsplanlegging for plantar fasciitt.
Windlass-mekanismen
Windlass-mekanismen ble først beskrevet av Hicks, som definerte fotens strukturer som en truss-konstruksjon:
Calcaneus, midtfoten og metatarsalknoklene danner en bue (mediale lengdebuen).
Plantar fascia fungerer som en spent "bærevaier" mellom calcaneus og falangene.
Når stortåen dorsalflekteres, strammes plantar fascia rundt metatarsalhodet, forkorter avstanden mellom calcaneus og metatarsalene, og løfter den mediale fotbuen[2].
Utførelse av Windlass Test
Windlass-testen kan utføres i både vektbærende og ikke-vektbærende posisjoner.
Ikke-vektbærende test[5][6][7]
Pasientens posisjon:
Pasienten sitter med kneet flektert 90° og foten i en ikke-vektbærende stilling.
Testgjennomføring:
Undersøkeren stabiliserer ankelen med én hånd (bak første metatarsalhode).
Den andre hånden passivt ekstenderer første metatarsofalangealledd (MTP).
Interfalangealleddet tillates å flektere, for å unngå at en stram m. flexor hallucis longus begrenser bevegelsen.
Tolkning:
Positiv test: Smerte i hælen ved maksimal dorsalfleksjon av stortåen.
Negativ test: Ingen smerteprovokasjon ved bevegelsen.
Vektbærende test[5][6]
Pasientens posisjon:
Pasienten står på en stepkasse, med metatarsalhodene plassert på kanten av kassen.
Pasienten instrueres til å fordele vekten jevnt på begge føtter.
Testgjennomføring:
Undersøkeren passivt dorsalflekterer første MTP-ledd til endrange eller til smerte oppstår.
Interfalangealleddet tillates fortsatt å flektere for å isolere strekket til plantar fascia.
Tolkning:
Positiv test: Smerte i hælområdet ved passiv dorsalfleksjon av stortåen.
Negativ test: Ingen smerte ved bevegelsen.
Diagnostisk validitet og evidens
Studier har vist at vektbærende Windlass-test har høyere sensitivitet enn den ikke-vektbærende versjonen:
De Garceau et al. viste at den vektbærende versjonen har 100 % spesifisitet, noe som betyr at en positiv test sterkt indikerer plantar fasciitt[5][6].
Den ikke-vektbærende versjonen har kun 32 % sensitivitet, noe som antyder at en negativ test ikke nødvendigvis utelukker plantar fasciitt.
Konklusjon
Windlass-testen er en enkel, klinisk pålitelig test for vurdering av plantar fascia-funksjon og plantar fasciitt. Den vektbærende versjonen anbefales da den har høyere diagnostisk verdi. Testen bør kombineres med klinisk vurdering og bildediagnostikk ved behov for å sikre en nøyaktig diagnose.
Kilder
Bolgla LA, Malone TR. Plantar fasciitis and the windlass mechanism: a biomechanical link to clinical practice. Journal of athletic training. 2004 Jan 1;39(1):77.
Hicks JH. The mechanics of the foot, II: the plantar aponeurosis and the arch. J Anat. 1954;88:25–30
Amendola A. Physical Examination of the Foot and Ankle. Musculoskeletal Physical Examination E-Book: An Evidence-Based Approach. 2016 Jul 27:199.
Cole C. et al. ,Plantar fasciitis: evidence-based review of diagnosis and therapy, Am Fam Physican, 2005;73(11);2237-2242,2247-2248.
MC Poil T.G., Clincal Guidelines, Heel- Pain, Plantar Fasciitis, journal of orthopaedic and sports physical therapy, 2008, A1-A19.
De Garceau D, Dean D, Requejo SM, Thordarson DB. The association between diagnosis of plantar fasciitis and Windlass test results. Foot Ankle Int.2003;24:251-255.
Wong M., Pocket Orthopaedics: Evidence-Based Survival Guide(2010),Mississauga, Jones and Barlett Publishers, (p. 361).
