Wright test (hyperabduksjonstest)
- Fysiobasen
- 11. juli
- 2 min lesing
Wright’s test, også kjent som hyperabduksjonstesten, er en provokasjonstest som benyttes ved mistanke om thoracic outlet syndrome (TOS). Testen har som mål å identifisere kompresjon i det som kalles det aksillære intervallet – altså rommet bak m. pectoralis minor, hvor nervestrukturer og blodkar passerer fra thorax til overekstremitet¹. Spesielt er testen rettet mot å avdekke vaskulær påvirkning og/eller nevrologiske symptomer ved hyperabduksjon av skulderen.
Utførelse
Formål med testen:
Å vurdere mulig kompresjon av arteria subclavia og/eller plexus brachialis i aksillært område som ved vaskulær eller nevrogen TOS¹.
Slik utføres testen:
Testen gjennomføres i to trinn:
Trinn 1 – 90° abduksjon:
Pasienten sitter oppreist med hodet i nøytral stilling, og blikket rett frem.
Undersøkeren plasserer armen i 90 graders abduksjon og lett utadrotasjon.
Albuen bøyes maksimalt 45 grader.
Armen holdes passivt i denne posisjonen i ett minutt.
Undersøkeren:
Palperer radialpuls gjennom hele testperioden.
Monitorerer pasientens symptomer som parestesier, tyngdefornemmelse, nummenhet eller smerte.
Trinn 2 – Hyperabduksjon:
Armen bringes videre ut i end-range abduksjon (hyperabduksjon), fortsatt med lett utadrotasjon og albuebøy.
Testen gjentas på samme måte:
Radialpuls vurderes kontinuerlig.
Symptomer noteres nøye.
Tolkning
Positiv test:
Redusert eller fraværende radialpuls og/eller reprodusering av pasientens symptomer (prikking, nummenhet, smerte, tretthet i armen) utgjør et positivt funn¹.
Funn ved hyperabduksjon:
Hvis symptomer forverres eller radialpuls svekkes ytterligere i trinn 2, taler dette for aksillær kompresjon bak m. pectoralis minor, som sett ved pectoralis minor syndrom eller ved strukturell innskrenkning av thoracic outlet².
Hva som testes
Arteria subclavia og plexus brachialis:
Passasjen gjennom det aksillære intervallet er trang ved hyperabduksjon. Ved testpositivitet mistenkes kompresjon i området mellom costae, m. pectoralis minor og proc. coracoideus¹.
Vev:
Blodkar og nerver testes funksjonelt gjennom provokasjon av symptomer og pulsendringer, ikke strukturelt.
Vanlige feil
Feil albuevinkel (mer enn 45 grader bøy kan gi falske funn).
Manglende kontroll av puls før og under test.
Hodet bøyes til siden, noe som kan påvirke plexus og forstyrre testen.
Utilstrekkelig abduksjon ved trinn 2.
Manglende symptommonitorering².
Evidens og begrensninger
Det finnes ingen enkeltstående test som kan bekrefte eller avkrefte thoracic outlet syndrome med høy sikkerhet – spesielt ikke ved symptomatisk TOS (sTOS)³.
Klassiske provokasjonstester, inkludert Wright’s test, har vist seg å ha lav spesifisitet og høy forekomst av falske positive – opp til 90 % pulsreduksjon er sett hos friske personer⁴.
Studier har dokumentert høy variabilitet:
Hachulla (1990): høy andel falske positive hos asymptomatiske⁴.
Rayan & Jensen (1995): pulsreduksjon alene gir dårlig klinisk prediksjon⁴.
Nannapaneni (2003): anbefaler kombinasjon med andre tester for diagnostisk verdi⁴.
Kombinasjon med andre tester
Wright’s test gir mest klinisk verdi når den brukes som del av en testbatteri sammen med:
Adson’s test
Eden’s test (costoclavikulær)
Roos test (Elevated Arm Stress Test)
Direkte nervetrykk eller Tinel’s over plexus
Kombinasjon gir økt sensitivitet og reduserer falske positive. Nannapaneni og Rayan viste at spesifisiteten øker betraktelig ved to eller flere samtidige positive funn⁴.
Kritikk og klinisk anvendelse
Wright’s test har høy følsomhet for vaskulære symptomer, men lav spesifisitet isolert sett. Pulsreduksjon uten ledsagende symptomer bør tolkes med forsiktighet. Testen har verdi som provokasjonstest i kombinasjon med klinisk undersøkelse, men bør ikke brukes alene for å diagnostisere TOS.
Kilder:
Watson LA, Pizzari T, Balster S. Thoracic outlet syndrome part 1: clinical manifestations, differentiation and treatment pathways. Manual Therapy. 2009 1. des;14(6):586–595.
Magee DJ. Orthopedic Physical Assessment. Philadelphia: Elsevier Health Sciences; 2008.
